NRK Meny
Korrespondentbrev

Er ikke vi utlendinger til å stole på?

– Det er utlendingene som forsøker å skade og destabilisere Tyrkia, hevdet president Erdogan igjen og igjen i fjor. I de siste månedene har følelsen av at mange tyrkere ser på meg som en de ikke helt kan stole på, vokst.

TURKEY-POLITICS-METRO-TRANSPORT

SKYLDER PÅ UTLENDINGER: I 2017 har president Erdogan stadig skyldt på "utlendingene" eller "utenlandske krefter" når han leter etter forklaringer på at økonomien er i trøbbel eller det er uro i landet.

Foto: OZAN KOSE / AFP

– Tidligere jobbet du for den tyrkiske staten. Og nå skal du jobbe for den norske staten …?

Den offentlige tjenestemannen så spørrende på min nye tyrkiske fotograf. Vi var på kontoret for å ordne med dokumenter. Fotografen hadde sluttet i den statlige tyrkiske TV-kanalen TRT for å skrive kontrakt med NRK.

Spøkte han eller var dette en anklage? Om en tyrkisk statsborger mottar lønn fra NRK, jobber han da for norske interesser i Tyrkia?

Tanken var absurd.

Nok en gang ante jeg denne mistenksomheten mot utlendinger.

Utlendingene står bak

I hele fjor hørte vi det om og om igjen fra president Recep Tayyip Erdogan:

– Det er utlendingene som står bak Tyrkias økonomiske problemer.

– Utenlandske makter ønsker å ødelegge Tyrkia fra innsiden.

– Fremmede krefter støttet kuppforsøket i 2016.

Nå har ikke jeg møtt på store problemer så langt i Tyrkia. Politimennene som alltid kommer når vi filmer ute er greie så lenge papirene er i orden.

Men i høst fikk jeg likevel denne litt ugne følelsen av at mange tyrkere ser meg som en de ikke kan stole på.

Som da vi filmet musikere som lever av å spille på fergene over Bosporos-stredet. En fergepassasjer grep tak i armen til tolken vår.

– Vær så snill i ikke vis Tyrkia fra en negativ side, ba den gamle damen innstendig om.

Og som da vi spurte en familie om å filme det jordskjelvrammede huset deres i Bodrum sist sommer. Familien sa nei.

– Utlendinger er bare ute etter å sette Tyrkia i et dårlig lys, var begrunnelsen. Muligens trodde de at jeg var en av de påståtte agentene som ønsker å skade Tyrkia.

Eller var det bare meg som er i ferd med å bli lettere paranoid?

NATO-skandale i Norge

Men så brakte tyrkiske medier nyheten om at president Erdogan og selveste landsfader Atatürk var blitt fremstilt som fiender under en NATO-øvelse i Norge. Vi dro ut for å intervjue folk om NATO-saken. Vi var fotograf Gøkce, tolken Gurkan og meg.

Men ingen av dem vi spurte ville si noe til norsk TV. Til slutt tok fotograf Gøkce grep.

– Vi må gjøre dette uten deg. Du skremmer bort folk. Du må gjemme deg, sa han.

Mens jeg satt på trappen ved Atatürk-monumentet ved kaia i Kadikøy, fulgte jeg med på Gøkce og Gurkan som fikk det ene intervjuet etter det andre.

TURKEY-POLITICS-MEDIA-TRIAL-DEMO

PRESS MOT JOURNALISTER: "Dere er ikke alene" står det på plakatene. De viser sin støtte til fengslede tyrkiske journalister som ble stilt for retten 25. desember 2017 i Istanbul. Det er langt lettere å være norsk journalist i Tyrkia. Min hverdag er også mye enklere enn den kolleger fra USA, Tyskland, Nederland og Storbritannia opplever.

Foto: BULENT KILIC / AFP

Tyrkere gjør ikke feil

Jeg tror denne litt tyngende følelsen kom i takt med høstens rettssaker mot tyrkiske pressefolk, etter Erdogans krangler med europeiske ledere og all mistroen som råder etter det mislykkede kuppforsøket.

Jeg inviterte en tyrkisk venn på lunsj for å borre mer i dette.

Hvorfor tror tyrkere så dårlig om oss utlendinger? spurte jeg.

– Først må jeg fortelle om en grusom opplevelse, sa Erol. Han og tusenvis av oppglødde fotballfans fulgte en kamp mellom det kjente laget Besiktas og Dynamo Kiev i 2016. I løpet av kampen sank stemningen til det absolutt depressive da det tyrkiske laget tapte hele 0–6 mot ukrainerne. 0-6!

Dette kunne ikke stemme. «Noen» måtte stå bak. Og det tok ikke lang tid før den skotske fotballdommeren Craig Thomson fikk skylden og ble folkefiende nummer en i Tyrkia.

FBL-EUR-C1-DYNAMO-BESIKTAS

NEDERLAG: Besiktas' er i godt humør før det grusomme nederlaget i Kiev, 6. desember 2016. Tyrkiske fotballfans var i sjokk da laget tapte 0–6 for Dynamo-Kiev. Den skotske dommeren fikk skylden for tyrkernes nederlag.

Foto: SERGEI SUPINSKY / Afp

– En tyrker tar aldri feil, forklarte Erol, ikke uten selvironi.

De fleste tyrkere får hjelp fra foreldre og familie til å skaffe seg utdannelse, jobb og leilighet. Ingenting kan egentlig gå galt. Tyrkerne er flasket opp med nasjonalisme og Atatürks kjente slagord: «Lykkelig er den, som kan kalle seg en tyrker.»

Tyrkerne er stolte og liker ikke å bli ydmyket.

– Om noe går galt, er det ikke tyrkere som gjort noe feil, sa Erol med et smil.

Mistro og mørke

Tyrkia har blitt et annet og mørkere sted etter kuppforsøket i 2016.

Med få unntak mener alle jeg snakker med at USA var involvert da kuppmakere forsøkte å styrte regjeringen og fjerne Erdogan. Daværende presidentkandidat Donald Trump tvitret en måned etterpå:

«Jeg har ferske bevis på at 13 CIA offiserer hjalp til i Tyrkias mislykkede kupp. Jeg vil røpe navnene i løpet av de kommende dagene.»

Trumps tweet fra 15. august 2016 er nok til å gi konspirasjonsteoretikerne vann på mølla.

Listen over USA og CIAs forsøk på regimeendring er dessuten lang.

I alle tider har etterretningstjenester og agenter drevet med sine spill, både i venners og fienders land. Men hvem, om noen, har rett til å blande seg inn i andre staters styre og stell?

Ydmykelsen i Sèvres

Når jeg treffer amerikanere og russere og briter, fornemmer jeg alltid at de er folk som er vant til å tilhøre en stormakt. Slik er det også med tyrkere.

For også de tilhører et tidligere imperium, et som gikk under for akkurat hundre år siden.

Og hvem sin skyld var det?

De kan med rette si at det var utlendingenes skyld. Men så var tyrkerne på det tapende laget etter første verdenskrig. Seierherrene delte ikke bare restene av det osmanske storriket i Midtøsten. De delte også det som i dag er Tyrkia under fredsforhandlingene i Sèvres i 1920.

Kart over deleingen av Tyrkia i 1920

SEVRES-TRAKTATEN viser hvordan seierherrene delte Tyrkia etter 1. verdenskrig. Men traktaten fra 1920 ble aldri satt ut i livet. Tyrkerne nektet å anerkjenne dette kartet som fremdeles fremkaller traumer.

Foto: uahsibhistory / Wikispaces

Hovedstaden Konstantinopel (Istanbul) skulle styres av det internasjonale samfunnet. Arvefienden Hellas tok kysten ved Egeerhavet med byen Smyrna (Izmir) der grekere hadde bodd i mer enn tusen år. Italia tok sør-Tyrkia med den vakre Antalya-kysten som krigsbytte. Armenerne skulle få sin egen stat i nordøst, mens kurderne var tiltenkt en stat i sørøst.

Det som ble igjen til tyrkerne var bondelandet i Anatolia.

Ikke uventet var tyrkerne rasende.

Mustafa Kemal Atatürk samlet en hær og gikk til krig mot den ydmykende Sèvres-traktaten. Hadde ikke tyrkerne vunnet selvstendighetskrigen hadde de sittet igjen med bare en tredel av dagens Tyrkia. I 1923 ble en ny fredsavtale undertegnet i Lausanne, der Tyrkia fikk grensene som gjelder i dag.

Spøkelset fra Sèvres

Om hundre år er allting glemt heter det.

Men ikke alltid.

Da Atatürk og Erdogan dukket opp som fiendebilder under NATO-øvelsen, forklarte aviskommentator Mustafa Aydin tyrkerens raseri med Sèvres-syndromet.

– Følelsen av at utenlandske krefter kontinuerlig forsøker å ødelegge og dele opp Tyrkia, har aldri lagt seg, skrev han. Når vestlige land krever at Tyrkias regjering må anerkjenne kurdernes rettigheter, kanskje gi dem indre selvstyre sørøst i landet, dukker det samme spøkelset opp igjen.

Osmansk nostalgi

Men i århundrene før første verdenskrig, var det tyrkerne som hadde labbene sin i alle andres land. Da var det de som styrte og dominerte den arabiske verden, Nord-Afrika og sørøst Europa. Tyrkernes sto til og med ved Wiens porter i 1683, men tapte slaget om ekspansjon videre vestover.

Under Erdogans styre er nostalgien fra stormaktstiden vekket til live.

Ny-ottomanismen, eller ny-osmanismen, har gitt tyrkerne påkostede TV-serier om livet ved Sultanens hoff og om Sultanens styring av imperiet, der skurkene er dem som jobber for utenlandske interesser.

– Innenfor det regjerende AKP-partiet har det rådet en nostalgisk forestilling om at folk i det tidligere osmanske riket, og særlig araberne, savner de gode gamle dagene da de ble styrt av tyrkerne, skriver kommentator i Hurriyet, Murat Yetkin.

Denne forestillingen vokste seg sterk under den arabiske våren, da mange arabere så mot Tyrkia som et eksempel på hva slags styresett de selv ville ha.

Men Yetkin konkluderer med at arabere ikke ønsker at Tyrkia skal blande seg inn i deres land. Like lite som tyrkerne vil at «utlendingene» skal blande seg inn i Tyrkia.

Venner med alle

Sist helg holdt verdens ledere taler om hva de håper for 2018, og også Tyrkias president så fremover. Etter tidligere å ha skjelt ut nederlandske og tyske politikere og kalt dem etterlevninger av nazister i 2017, sier Erdogan nå:

– De som sitter i regjeringene i Tyskland, Nederland og Belgia er mine gamle venner. Nå skal vi skal minske antallet fiender og øke antallet venner.

Under lunsjen vår sa Erol en ting til.

– Dere europeere forholder dere til det dere ser og hører, og så handler dere deretter. Dere tror på fornuften og logikken. Men vi tyrkere tror og vet at det ligger mye mer bak enn det vi ser og hører. Vi forsøker alltid å finne ut hva som egentlig skjer, og hva folk egentlig mener når de sier noe.

I 2018 hadde jeg håpet å forstå den tyrkiske folkesjelen i landet som ser både mot Vest og Øst. Men jeg tror det er langt frem ennå.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt