Er Michaela beviset for at korona har endret verden?

Jeg dro på reportasjereise til California i august i år for å henge med Michaela Gallagher. Hun er en digital nomade, en person som alltid er på farten og jobber deretter.

I en 2006 Ford Transit Connect har hun alt hun trenger i hverdagen, til og med klær og utstyr for vinteren.

Da jeg kleiv bak i bilen hennes, føltes det trangt. Naturlig nok. Hun er rundt 160 centimeter, mens jeg er nesten 190.

Men hvordan i alle dager har hun plass til alt hun trenger daglig?

Livet på veien

I Søndagsrevyen prøvde jeg å fortelle hvordan man kan leve et «nomadeliv», og i tillegg opprettholde en håndterbar arbeidssituasjon. Michaela pleier kunder i selskapet 10Up fire dager i uka.

Selskapet har utvikla nettsidene til blant annet Det hvite hus, World Economic Forum og al-Jazeera.

Mesteparten blir gjort gjennom videomøter og laptoper. 10Up har aldri hatt et fysisk kontor noe sted siden de starta opp i 2010. Det er en trend som har blitt mer «mainstream» etter pandemien.

Den nye revolusjonen?

I USA er livsstilen å leve på veien ikke ukjent, men heller noe eksotisk.

«Jeg kan da ikke bo og leve samtidig som jeg jobber? Hva med toalett? En dusj? Plass til å lage mat?»

Michaela møtte jeg i Fresno, i forbindelse med en annen sak i mai. Jeg var veldig imponert over at hun kunne bo i den knøttlille varebilen.

Men det var etter at jeg snakka med nordmannen Sondre Rasch, at jeg fikk en større oppfatning av hva som har skjedd etter pandemien.

Han er medeier i et selskap som tilbyr helse- og reiseforsikringer til såkalte «digitale nomader» og «remote workers», som man kaller evige hjemmekontorister i USA.

– Bilen var en revolusjon på 1900-tallet. Dette vil gjøre det samme for arbeidslivet, men ha enda større betydning, sier han.

En djerv påstand, men ligger det noe i det?

Covid ødela hverdagen

Det første som skjedde da koronapandemien slo til for fullt i USA, var at New York ble stengt helt ned. Bortsett fra dem som måtte møte opp på jobb, ble alle sittende hjemme i videomøter.

Da jeg rapporterte utafor sjukehus i byen var frykten for smitte så stor at folk holdt seg langt unna hverandre. Gatene var øde. Det var vanskelig å kjøpe seg mat.

De store parkene var eneste flukt fra trange New York-leiligheter.

Etter hvert rømte folk storbyen. De blankpolerte kontorbygningene stod tomme. Noen dro hjem til foreldre og barnerom, andre leide hus og leilighet i mindre byer der restriksjonene ikke var så strenge.

Arbeidsgiverne handla i hui og hast inn programvare så man kunne jobbe fra laptopen, så lenge det var internettilgang å oppdrive.

Unger i USA måtte også gå på skole gjennom en skjerm. I nesten to år var det normalen.

Tenketanken Pew research centre har hentet inn tall som sier at rundt 20 prosent av amerikanere i stor grad jobbet hjemmefra pandemien. Da covid-19 slo til, fløy det opp til 70 prosent.

Det har nærmest vært et gigantisk, ufrivillig eksperiment. At flere titalls millioner arbeidstakere måtte jobbe hjemmefra.

Sjøl har jeg ikke hatt en «normal» jobb, der jeg møter opp på kontoret og jobber ei fast tid, siden jeg slutta i Forsvaret i 2011. Det har vært mye reiser der jobben skjer på veien og fleksibilitet har vært avgjørende.

For meg var det ikke så vanskelig å forholde seg til hjemmekontor.

Men det er ikke alle som håndterer å jobbe slik.

Den store oppsigelsen

Studier har kritisert hjemmekontor for å ødelegge samarbeidsevnene til ansatte. Det er ikke det samme å jobbe på et prosjekt når du ikke møtes ansikt til ansikt, skriver Mimi Nyguen i Times Magazine.

De eldre generasjonene kom raskt tilbake til kontora da restriksjonene ble fjerna.

Men det skjedde noe annet også: Over 32 prosent av amerikanske sysselsatte slutta eller bytta jobb, ifølge US Bureau of Labor Statistics.

2021 kalles «The great resignation», den store oppsigelsen.

Mange unge arbeidstakere i 20- og 30-åra, millennials som de kalles i USA, likte å være hjemme eller utafor kontoret. De foretrakk fleksibiliteten der de kunne bestemme mer over arbeidshverdagen og fritida.

Det har gjort at mange av dem ikke vil komme tilbake til kontoret. Ansatte ved Apples hovedkvarter i Cupertino i California nekta da sjefene krevde de måte møte på kontoret minst tre dager i uka tidligere i år.

Og Apple har antakelig de råeste kontorlokalene i USA.

I avisa New York Times skrev over 1300 ansatte under på at de nekta å komme tilbake til kontoret. Til naboavisa New York Post fortalte redaktøren Tom Coffey at folk var i harnisk. De måtte betale mye mer for drivstoff, kollektivtrafikk, mat og klær, enda lønningene ikke har steget.

Inflasjonen i USA er i dag på 8.2 prosent.

Framtidas arbeidsliv

Andre selskaper ønsker derimot å utnytte situasjonen.

Airbnb krever ikke at noen ansatte må komme tilbake til kontoret. Administrerende direktør Brian Chesky skrev i april i år at verdien av at alle i selskapet har det bra i jobben, er nøkkelen for å holde på ansatte.

• Vil du jobbe hjemmefra eller på kontoret? Helt opp til deg.
• Ønsker du heller å bo i en annen by uten å miste lønn eller fordeler? Null problem.
• Har du alltid hatt lyst til å reise uten å måtte ta ut ferie? Det kan du, opp til 90 dager i året.
• Men hva med å møte kolleger iblant da? Jo, vi organiserer møter hvert kvartal, det er viktig å se hverandre av og til.

Andre selskaper tenker det samme. For når mange unge amerikanere nå mener det er viktigere å ha fleksibilitet og fri fra jobb enn høy lønn, blir arbeidstakerne tvunget til å legge til rette for det.

Også i Norge vil flere bli sine egne ansatte og ha større frihet i hverdagen.

Sannheta er som med mye annet her i USA, at det er ikke svart-hvitt. Arbeidstakere må nok belage seg på å stå i bilkø i framtida, med skrikende barn i baksetet som skal på skolen.

Samtidig må arbeidsgivere legge til rette for en mer fleksibel hverdag.

Litt som vi har det i Norge, med kjernetid og flere fridager.

Michaela har jobba på veien i flere år. Hun fortalte meg at denne hverdagen hadde gitt mer livsglød og bedre psykisk helse.

Men ingenting er for evig. Hun vil finne seg et fast hjem den dagen familien skal stiftes.