Jodle-ekspertenes dom over Stjernekamp-Bjørn

Her får du vite karakteren nordmannen får – og kanskje lære litt mer om den spesielle sangformen.

– Dette var stemmeakrobatikk! Profesjonelt og godt gjennomført.

Det sier Emil Wallimann som er president i jodlegruppen i Det sveitsiske jodleforbundet.

Han ser på opptaket av norske Bjørn Tomren og Heine Bugge. Tomren jodlet så norske TV-seere nesten ramlet ut av sofakroken i finalen i «Stjernekamp» sist lørdag.

Her er vinnerjodlingen:

Godt støttet av Bugge på trekkspill, trillet tonene ut av finalisten så tett som hullene i en sveitserost. Med høye toner som kunne fått den mest erfarne fjellklatrer til å svimle.

Vi nordmenn er kanskje ikke helt ukjent med kraften og de galopperende tonene i jodling. Men ekspertisen finner vi i alpelandet Sveits. Der har den særegne sangformen vært en del av folkemusikktradisjonen noen århundrer.

Gir en sekser, men noe trekker ned

Vi kontakter først Det sveitsiske jodleforbundet, Eidgenössischer Jodler-verband.

Emil Wallimann i forbundet sier han med en gang hører at Tomren har satt sammen to sanger. En kjent sveitsisk melodi, samt sangen «Mein Vater ist ein Appenzeller».

Starten på den sveitsiske sangen kan høres dette klippet:

Walliman, som er en skolert musiker, er ikke i tvil om hvilken karakter han vil gi den norske sangeren i Stjernekamp.

– Her må man gi en sekser. Den beste karakteren. Men når det gjelder originalitet går vi i retning Østerrike, sier Wallimann.

Og dét er ikke et kompliment, forstår vi. Mer om det senere.

Men først skal vi få høre at all jodling i bunn og grunn er basert på de samme musikalske tradisjoner. De beveger seg for eksempel alltid i dur, men tempoet varierer fra region til region.

Wallimann forteller at de tre viktigste regionene er Øst-Sveits med Appenzell, helt på grensen til Østerrike. Så er det Inner-Sveits med Luzern og Vierwaldstättersee og til slutt regionen rundt hovedstaden Bern.

– Jodlingen fra Bern er kanskje litt treig og langsom. I Inner-Sveits er den litt gladere, mens i Appenzell er jodlingen mer improvisert. Man vet ikke helt hva som kommer og man hører at den som synger improviserer der og da.

– Sånn synger vi ikke i Appenzell

«Mein vater ist ein Appenzeller» sang Tomren i Stjernekampfinalen. Dermed kontakter vi kulturhuset Roothuus Gonten i Appenzell. Der kan de det som er verdt å vite om den lokale folkemusikken.

Leder Barbara Betschart og sanger Walter Neff lar seg begeistre av det de hører.

– Det er vanvittig! sier de to mer eller mindre i kor når de hører nordmannens tonekunst.

– For et tungearbeid, for en fart. Det er helt utrolig hvor fort det går. Han har en veldig god teknikk, sier Betschart som har studert klassisk musikk. Men dette er noe helt annet enn den jodlingen vi har her i Appenzell, forklarer hun.

Neff har jodlet siden han var ni år gammel, han synger selv og dirigerer flere kor i området.

– Jeg ville sunget denne sangen mye saktere. Og vanligvis bruker vi ikke ord eller tekst i det hele tatt, forklarer han.

Hør Walter Neff her:

Falsett og brystklang

For en ekte alpejodel har ikke tekst. Det er en folketone som bare blir sunget med vokaler. Hver region har sine kombinasjoner. Hos Det sveitsiske jodleforbundet får vi disse eksemplene:

• di do, du ri, du jo, ho a, di ri
• dui, jo, ui, ju, ui-jo, hol-dio
• di, dü, ri, düi
• njo, e, le je, jä
• jo-u, lu-o, hol-ü, hol-dio, du, ju, la

Det som kjennetegner jodlingen er store melodisprang og veksling mellom falsettsangen, brystklang og såkalt hodestemme.

– Disse tre bør du kunne beherske og så få med deg vokalene så det blir en vakker, rund tone, sier Neff.

Begge to er helt klare på at Bjørn Tomren fortjener en toppkarakter for sin sang.

– Han er virtuos og paletten hans er bred. For det gir jeg en sekser, sier Barbara Betschart. Og Neff er enig:

– Ingen tvil. Seks, sier han og slår i bordet.

Jodling fjellimellom

Jodlingen er en gammel kommunikasjonsform som ble brukt i de mektige alpene, forklarer Emil Wallimann. .

– Man jodlet fra den ene fjelltoppen til den andre. Når sangen hadde én klang, var alt i orden. Hadde den en annen klang, var det noe som ikke var helt greit.

Wallimann legger til at dette var noe som ikke bare ble brukt i alpene, slik kunne man også kommunisere i afrikanske land også, forklarer han.

Oppi fjellene satt det ensomme gjetere og trallet og sang, både for å uttrykke glede og bekymringer. Gjennom jodlingen kunne de også bønnfalle Gud om beskyttelse der de var alene i høyfjellet.

– Noe helt annet enn i Østerrike

Tidligere ble sangene lært videre fra generasjon til generasjon, uten at de hadde vært skrevet ned. I dag er de fleste av dem festet til notepapiret.

– På høyskolen i Luzern kan man studere jodling. Der foregår et vitenskapelig arbeid der man samler gamle, tradisjonelle melodier og skriver dem ned, sier Wallimann.

Han forteller at jodleforbundet ble grunnlagt i 1910. Hovedformålet den gang var å sørge for skarpe skillelinjer mellom den sveitsiske og den østerrikske sangtradisjonen i Tyrol. For det er store forskjeller på hvordan man jodler i Sveits, Østerrike og Tyskland, sier Wallmann.

– I Sveits er jodlingen en natur-sang som bøndene synger, mens Tyrolerjodlingen er som en tysk slager.

– Sånn mer ompa-ompa?

– Ja, nettopp. Noe man har i slalåmbakkene og som er laget for å tjene penger.

Overrasket over rosen

Bjørn Tomren sier at han er litt overrasket over de gode tilbakemeldingene i Sveits.

– Det er jo en litt annen type jodling jeg driver med. Jeg gjør mer en bayersk og raskere versjon enn det de gjør i Sveits, sier han når han snakker med NRK Nyhetsmorgen.

Han innrømmer at det ikke er ofte han kalles kommersiell når han jodler.

– Jeg går jo for en versjon der du heller kan trekke en parallell til svensk dansebandmusikk. Stilen her er mer moderne og litt show-off-aktig, sier han.

Les videre: