De gjemte seg for soldatene. Andre ble offer for et av krigens verste våpen.

– De prøvde å finne jenter i gatene her, sier Elina.

Elina og venninnen Sofia bor i den lille byen Ivankiv nord for Kyiv. Byen ble angrepet i starten av krigen i Ukraina. Nå har bombene stilnet, og innbyggerne har kommet ut av skjulestedene sine.

Historiene om hva som skjedde, kommer opp i lyset.

– På kvinnedagen, 8. mars, sa de at alle måtte komme til torget. Der skulle man få gaver. Alle måtte ha på seg lange, svarte skjørt. Vi forstod ikke hvorfor, sier Sofia.

De unge kvinnene er intervjuet av den finske kringkasteren YLE. Kringkasteren har undersøkt voldtekter i nærheten av Kyiv.

Elina og Sofia forteller at russiske soldater jaktet på unge kvinner på deres alder. De gjemte seg sammen. Senere har de hørt at to tenåringssøstre i byen ble voldtatt.

Jenter i Ivankiv klippet håret sitt kort i et forsøk på å unngå samme skjebne.

Historiene er dypt forstyrrende, men ikke overraskende.

En historie som gjentar seg

Voldtekt er et billig, men brutalt våpen, som rettes mot mennesker i krigsutsatte områder, spesielt kvinner og jenter. Det brukes av soldater, væpnede grupper og andre som vil utnytte, ydmyke og spre frykt. Noen ganger taktisk og systematisk.

Det er en historie som gjentar seg.

Under andre verdenskrig ble unge kvinner, svært mange av dem koreanske, tvunget inn i sexslaveri i Øst-Asia. Mot slutten av krigen ble flere hundre tusen kvinner voldtatt i Tyskland. Det er en grunn til at det kalles «The rape of Berlin».

Under folkemordet i Rwanda, kan tallet på voldtektsofre har vært opp mot en kvart million, anslår FN. Både på Balkan og blant jesidiene i Nord-Irak har overgrep på kvinner skapt dype sår i sivilsamfunnet.

Dette er bare noen få av altfor mange eksempler. De siste ukene har det kommet rapporter om at voldtekt er et våpen også i Ukraina.

Alle som vet

En ny undersøkelse utført for PRIO i Ukraina viser at 93 prosent av de spurte har hørt at russiske eller prorussiske soldater har voldtatt eller stått bak seksuelle overgrep siden invasjonen startet. 20 prosent svarer at de personlig kjenner noen som har vært utsatt for dette.

Den russiske ambassaden kaller det ubegrunnede beskyldninger i en hensynsløs informasjonskampanje, og sier Den russiske føderasjon alltid har fordømt seksuelle overgrep under væpnede konflikter.

I Polen møter NRK både frivillige og organisasjoner som er kjent med at overgrep skjer.

Vi treffer en nordmann som nettopp har fraktet en last med angrepiller til kvinneklinikker på den andre siden av grensen. En annen frivillig har nettopp har møtt en ukrainsk kvinne som skal ha blitt holdt fanget og misbrukt i to uker. Sammen med sin fem år gamle datter.

– Vi vet at dette skjer i Ukraina. Krigsvoldtekter. Våre kollegaer i Kyiv bekrefter det, sier Joanna Garnier i organisasjonen La Strada.

La Strada forsøker å dokumentere seksuell vold inne i Ukraina. Til vanlig jobber de mot menneskehandel. For overgrep stanser ikke nødvendigvis ved grenseoverganger, selv om de kan endre form og formål.

Krise er alltid årsaken

Den siste tiden har myndigheter og organisasjoner i flere land ropt varsko om at privatpersoner kan forgripe seg på flyktninger som søker transport eller husly. I tillegg kan kriminelle nettverk utnytte situasjonen for å finne nye ofre til tvangsarbeid, tigging og prostitusjon.

De fleste som kjøpes og selges i menneskehandlernes marked, er kvinner og jenter. Og krise er nesten alltid årsaken, forteller Garnier.

– Når krig og katastrofer skjer, blir mennesker sårbare for spesielle tilbud. Tilbud om et bedre liv, tilbud om en jobb, tilbud om reiser. Jeg tror vi vil se det samme i denne krisen.

I grensebyen Medyka sørøst i Polen, møter NRK flere som deler bekymringen. Det er en våt aprildag, og kvinner og barn i regnponchoer går mellom hvite telt og frivillige i gule vester.

– Jeg er fra Lviv, sier Oleana.

Den unge kvinnen går rakrygget gjennom de høye, grønne gjerdene som skiller Ukraina fra nabolandet, sammen med venninnen sin. De har hendene i lomma og ingen bagasje.

– Vi er en gruppe på åtte personer som kjører biler inn i Ukraina med utstyr til soldatene våre, som tar vare på oss kjemper mot russisk aggresjon.

Første gang hun krysset grensen, måtte hun vente alene i noen timer på den polske siden. Det kom fem forskjellige menn bort til henne, og spurte om hun trengte hjelp.

– Jeg fikk inntrykk av at de ikke var gode personer, og av at de hadde noe annet i tankene. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det var… motbydelig. Ja, motbydelig, sier Oleana.

FNs migrasjonsbyrå forteller at flere menn har blitt bortvist eller pågrepet i Medyka etter forsøk på å få med seg kvinner og barn i biler med ukjent endestasjon. Ifølge andre frivillige, har mistenkelige personer i noen tilfeller blitt båret ut av fremmedkrigere.

Ikke et offer

– Jeg tror alle i Ukraina kjenner på forferdelse. Men samtidig kjenner vi at nasjonen vår er sterk, og at vi er modige, sier Oleana.

Ukrainsk, men ikke flyktning. På akkurat dette skiller hun seg litt ut der hun står i den provisoriske flyktningleiren. Ellers er Oleana som mange av de andre kvinnene vi møter i Polen: Rystet, men ikke kuet. Sliten, men ikke nedkjempet.

Noen av dem vil få seg jobb i andre land. Målet er så sende penger hjem til de som fortsatt kjemper. Andre ser etter returbilletter, for å ta livet sitt – og landet sitt – tilbake.

Kvinnene i Ukraina spiller en viktig rolle i motstandskampen. Undersøkelsen fra PRIO viser at mange kvinner vil bidra med både humanitær og militær bistand. De fleste kvinnene som deltok i undersøkelsen, ønsker å hjelpe sivile og militære ofre. 27 prosent vil bidra med militæruniformen på.

69 prosent ønsker å bidra med ikke-militær støtte til Ukrainske styrker, ved å levere mat, informasjon, og ammunisjon. Akkurat som Oleana.

Styrken som ukrainere vil kjempe med, vil vokse proporsjonalt med terroren rettet mot dem, slår en annen PRIO-rapport fast. Motstandsviljen er der, og den er høylytt.

Lar seg ikke tie

Det snakkes ikke alltid like høyt om overgrepene.

Voldtekter i krig vært underkommuniserte, udokumenterte og ofte tabubelagte. Mange av jesidi-kvinnene som ble misbrukt av den Islamske stat, ble tvunget til å gi fra seg barna som ble unnfanget i fangenskap. En av grunnene til at man ikke vet hvor mange tyske kvinner som ble voldtatt i 1945, er taushet.

Også i Ukraina er overgrep vanskelig å snakke om. Men den siste tiden har stillheten blitt brutt.

Organisasjoner dokumenterer forbrytelsene. FN har bedt om en full etterforskning av russiske soldaters voldsbruk, og Ukrainas ledere snakker nokså åpent om det. Flere kvinner har allerede delt sine vitnesbyrd.

– Vi tenker vanligvis at dette er tabu og skambelagt å snakke om, og det er det nok i Ukraina også. Men på tross av det har noen valgt å si ifra og rapportere, og spre denne informasjonen, sier Ragnhild Nordås ved PRIO.

– På tross av skam, så lar man seg ikke tie i hjel.

Også naboland erkjenner behovet for handling. Interpol har reist til Moldova for å motarbeide menneskehandel. Politiet i flere land har skjerpet kontrollen av frivillige, og blant privatpersoner som bidrar er det en større grad av «internjustis», blir vi fortalt.

Målet er å forhindre at noen tjener seg rike på dem som har mistet alt. Og å unngå at kvinnekroppen nok en gang blir en slagmark.

– De prøver å ødelegge sjelen vår. De prøver å ødelegge landet vårt. Men det kan de ikke. Det er umulig å ødelegge den ukrainske sjelen, sier Elina.