NRK Meny
Analyse

Kan Kina ha et poeng?

Forholdet mellom Norge og Kina har vært anstrengt siden Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010.

Dalai Lama

Kineserne følger alltid godt med når nobelprisvinneren fra 1989 er på utenlandstur, på hvem som tar imot ham og på hvilken måte. Her er Dalai Lama i Litauen 12. september 2013.

Foto: PETRAS MALUKAS / AFP

Ikke nødvendigvis fordi den nå 58 år gamle regimekritikeren fikk prisen – som ofte kalles "verdens mest prestisjefylte pris – men fordi kineserne ser dette som et uttrykk for offisiell norsk politikk.

Har våre folkevalgte bidratt til denne forvirringen?

Norge – et lite land langt borte

Myndighetene i Beijing har ansvaret for 1.3 milliarder innbyggere. Resten av verden er annenprioritet. Selv nabolandet India med 1.2 milliarder innbyggere lever – på de fleste måter – i skyggen av Himalaya.

Av den grunn må vi – i utgangspunktet – ha en viss forståelse for at kineserne ikke forstår alle sider ved vårt samfunn, på samme måte som vi har våre begrensninger når det gjelder kunnskap om andre land og innsikt i deres kultur.

Om kort tid kommer tibetanernes åndelige leder, Dalai Lama til Oslo. Kineserne følger alltid godt med når nobelprisvinneren fra 1989 er på utenlandstur, på hvem som tar imot ham og på hvilken måte. Så også denne gangen.

Enkelte politikere, bl.a. stortingspresidenten er blitt kalt feig fordi han – i denne sammenheng – velger ikke å møte Dalai Lama, og setter hensynet til landets interesser først. Det blir sagt at dette er et knefall for Beijing.

Selvforskyldt uklarhet

Fredsprisvinner Liu Xiaobo

Fredsprisvinner Liu Xiaobo

Foto: AFP / Afp

Da Thorbjørn Jagland i oktober 2010 kunngjorde at Nobels fredspris for 2010 gikk til den fengslede opposisjonelle Liu Xiaoba var han – i våre øyne – formann i Nobelkomiteen.

I Beijing ble dette sett på som at den tidligere stortingspresidenten, statsministeren og utenriksministeren Thorbjørn Jagland – altså en av Norges fremste politikere gjennom en årrekke – blandet seg inn i indre kinesiske anliggender.

La det være sagt: Kineserne tar feil. Nobelkomiteen er uavhengig. Men det er partiene og de folkevalgte selv som har lagt forholdene til rette for at kineserne ikke helt ser grensen mellom nasjonalforsamlingen og Nobelkomiteen.

Og de har ikke alltid vært like klare. Dette understrekes av at det offisielle navnet, frem til 1977, var Det Norske Stortings Nobelkomite.

Alt var ikke bedre før

Dalai Lama og Egil Aarvik

Dalai Lama mottok Nobels fredspris i10. desember 1989 fra daværende formann i nobelkomiteen, Egil Aarvik.

At navnet ble endret må kunne tolkes som et behov for å klargjøre komiteens uavhengighet. Og det var ikke første gang. I mange år var den sittende statsminister eller utenriksminister medlem av komiteen.

Først i 1937 mente Stortinget at det var uheldig. Så sent som på 1970-tallet satt Aase Lionæs, Bernt Ingvaldsen og Egil Aarvik i komiteen, mens de samtidig tilhørte Stortingets presidentskap.

Det skjer ikke lenger, men de fem som satt i komiteen i 2010 var alle tidligere stortingsrepresentanter. Og mens vi legger vekt på tidligere, fokuserer kineserne på stortingsrepresentanter.

Alfred Nobel har ansvaret, men ikke bare han ....

Det var Alfred Nobel selv, som gjennom sitt testamente fra 1895, bestemte at mens Sverige skulle dele ut de vitenskapelige Nobel-prisene, så skulle unionens lillebror få dele ut en fredspris i hans navn – etter spesifiserte kriterier.

Det Norske Storting påtok seg "oppdraget" to år senere, men det står ingenting i Nobels papirer om at de fem komitemedlemmene skal være nordmenn eller at de skal være tidligere stortingsrepresentanter. Men det er blitt sånn.

Ikke minst fordi politikere og eks-politikere gjerne vil sitte der. At de fem faste plassene fordeles i forhold til antall representanter i Stortinget forsterker inntrykket av tette bånd.

Borgerlig flertall ved valget i 2013, vil – etter all sannsynlighet – føre til borgerlig flertall i komiteen til høsten! Så hvor uavhengig er egentlig komiteen?

Barack Obama og Carl I. Hagen

Det var stor stas i 2009 da Barack Obama kom til Oslo for å motta en pris mange mente kom påfallende tidlig. Men det var rekordoppslutning om Nobel-middagen.

Dessverre er det begrenset plass på Grand Hotel i Oslo, der middagen holdes, så komiteens sekretær Geir Lundestad fikk kritikk fordi mange stortingsrepresentanter ikke var invitert.

Med andre ord: Ikke noe forsøk på å opprettholde den angivelige avstanden mellom prisvinneren og de folkevalgte da Obama var i byen.

Og mange vil huske Carl I. Hagens reaksjon da han ble vraket av sine egne i 2011. Han ønsket seg en plass ved det mektige bord, og ga klart uttrykk for det.

Aase Lionæs

Aase Lionæs satt i Nobelkomiteen mens hun samtidig tilhørte Stortingets presidentskap.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Da Siv Jensen sa nei, ble Carl sur. Og ga – ærlig nok – uttrykk for det. Men den ferske partilederen så ingen grunn til å bytte ut en tidligere stortingsrepresentant med en annen tidligere stortingsrepresentant. Uansett så forble komiteplassen «i familien».

Det visuelle inntrykk

Hvert år, klokken 11.00 den andre fredagen i oktober, åpnes en dør i Nobelinstituttet.

Ut kommer komiteens formann og røper en av rikets best bevarte hemmeligheter. Han leser opp navnet på årets vinner av Nobels fredspris. Noen ganger er det begeistring å spore, andre ganger undring og ved noen anledninger fremkaller beslutningen skuldertrekninger og gjesp. Alt går direkte på radio og TV.

Samtidig – et par hundre meter unna – sitter en samlet regjering ved Kongens bord, slik den gjør hver fredag klokken 11.00. Det er Statsråd.

Etter at Nobelkomiteens formann, for tiden Thorbjørn Jagland, har lest opp begrunnelsen – på norsk og engelsk – og besvart enkelte spørsmål settes det over til Slottsplassen.

Der står kameraene og reporterne klare. Landets statsminister kommer ut fra Det Kongelige Slott, fra et møte med Hans Majestet og kommenterer tildelingen. Det hele ser ut som et velregissert ritual, en koordinert politisk begivenhet. Selv vi som vet at det ikke er det, kan la oss forlede. Så kan vi egentlig forvente at det går litt i ball for kinesere og andre?

Vanlig norsk høflighet

Norske diplomater har forsøkt å forklare kineserne at det er et ritual. Selv om det ikke står skrevet i Nobels testamentet at kunngjøringen skal skje på naboeiendommen til Slottet, samtidig med at konge og statsminister sitter i møte.

Og regjeringen kan heller ikke få skylden (eller æren!) for at den frie presse fra inn- og utland velger å dekke begivenheten. Våre sendemenn og kvinner har fått i oppdrag å si at det å gratulere vinneren bare er god folkeskikk, nærmest et slags «God jul og godt nyttår»; at det ville være upassende å kritisere vinneren.

I den grad høflige kinesere aksepterte denne forklaringen om den norske trangen til offisiell dannelse, så forsto de i hvert fall ingenting to år senere.

Da EU fikk fredsprisen i 2012 ble tildelingen kraftig kritisert av ledende politikere i den norske regjeringskoalisjonen. Så var det kanskje ikke rituell norsk dannelse som lå til grunn for de årlige gratulasjonene allikevel?

Så hva gjør vi...?

I Nobelkomiteen sitter det i dag fire tidligere stortingsrepresentanter, og én advokat. Riktignok var Berit Reiss-Andersen statssekretær i Jaglands regjering, som sådan kommer hun fra en "indre krets", men hun har altså ikke sittet på Stortinget. Men det har ikke alltid vært slik.

Tidligere ledere som Ole Danbolt Mjøs og Francis Sejersted var også nominert av sine partier, men mer på grunn av sin posisjon i akademia enn i politikken. i 1984 satt journalist og forfatter Gidske Anderson og sjefen for Statens Filmkontroll Else Germeten i Nobelkomiteen samtidig.

To kvinner, begge tilhørende Arbeiderpartiet; men ingen av dem tidligere stortingsrepresentant. Så det går an. Alle kloke hoder er ikke samlet på Løvebakken. Eller i Norge.

Dersom Stortinget hadde utvist nominasjonsedruelighet og sett forbi egne rekker kunne komiteen stått enda sterkere.

Komiteens enkeltmedlemmer er på ingen måte provinsielle, men komiteen som deler ut «verdens mest prestisjefylte pris» kan fort få et provinsielt preg når den bare består av hvite, kristne eks-folkevalgte fra «verdens rikeste land».

«Hoel Larsen er på villspor!»

Dette er ikke et sitat fra komiteens sekretær Geir Lundestad, men jeg er ikke i tvil om at han vil støtte påstanden. «Tvert imot», vil han si; «Nobels fredspris har aldri stått stærkar!»

Mulig det, men det er snarere Geir Lundestads, CNNs og moderne teknologis fortjeneste – og ikke på grunn av Stortingsflertallets kreative og visjonære utnevnelser.

På slutten av 30-tallet satt tidligere nobelprisvinner Christian Lous Lange selv som medlem av komiteen som hadde tildelt ham fredsprisen 15 år tidligere. En interessant utnevnelse av en fortjent vinner, selv om han hadde vært Nobelkomiteens første sekretær.

Men tidligere nobelprisvinnere burde være kvalifisert til å velge nye. Uavhengige vinnere av andre internasjonale prestisjepriser kunne også tilført Den Norske Nobelkonite interessante impulser.

Nå ville nok Lundestad stønnet og sagt at de sitter jo ikke i sitt elfenbenstårn der nede i Drammensveien (som det het før) og velger vinnere i et vakuum. «Vi har et stort internasjonalt kontaktnett», ville han kanskje ha sagt; og lagt til at formannen og medlemmene, han selv og hans konsulenter snakker med folk og innhenter både synspunkter og kunnskaper, analyser og kommentarer fra eksterne kilder. Hele tiden. De har tenkt på det meste.

10.12.2014 Oslo rådhus

Den 10. desember vil en ny prisvinner motta sjekk og diplom i Oslo. Med kongehuset og det offisielle Norge på prominent plass.

I fjor var det ny rekord: 259 nominerte før komiteen bestemte seg for OPCW, organisasjonen som arbeider for å forby kjemiske våpen. En pris som ikke provoserte noen, og som derfor ikke engasjerte i samme grad.

I år er det nok en gang ny rekord: 278 nominerte. Og – det kan være siste gang Thorbjørn Jagland kommer frem til mikrofonen og forkynner budskapet for en ventende verden.

Det vil utvilsomt være en verdig vinner, samtidig er det all grunn til å tro at Jagland ønsker å sette et verdig punktum, dersom han ikke blir gjenvalgt. For dem som steller med norsk utenrikspolitikk er det all grunn til å grue seg – litt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt