Chávez' død - kreft eller CIA?

I nærmere to år kjempet Hugo Chávez mot kreften. Det medførte kirurgiske inngrep, cellegift og strålebehandling i flere runder.Det hele var en voldsom påkjenning for kroppen.

Han fikk til slutt pusteproblemer og den egentlig dødsårsaken var, ifølge lederen for presidentgarden general Jose Ornella at belastningen ble for stor for presidentens hjerte .Hugo Chávez skal ha hatt store smerter den siste tiden.

General Ornella sa at da Chávez holdt sin siste tale til det venezuelanske folk den 8. desember i fjor, tre dager før han vendte tilbake til Cuba og nok en runde med behandling, da visste han selv at han sannsynligvis ikke ville overleve.

• Les også: Hugo Chavez - elsket og hatet

Uvisshet om det ufattelige

Myndighetene i Venezuela har sendt ut få legebulletiner om presidentens tilstand.

Ingen vet hva slags krefttype han har hatt, eller hvordan pasienten reagerte på operasjoner og behandling.

Regjeringen i Caracas, med visepresident Nicolas Maduro i spissen, har snarere fungert som en heiagjeng og gjentatte ganger forsikret folket om at "el Commandante" var på bedringens vei, at han var ved godt mot og at han ivaretok sine embetsplikter fra sykesengen.

Hans lojale støttespillere visste med andre ord at han var syk, men de stolte på sine ledere. Derfor kom det som en bombe da de fikk vite at han var død. At han kunne dø. Derfor har de reagert med vantro og avmakt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvem sto bak?

Både visepresidenten og gardesjefen har mer enn antydet at sykdommen var et resultat av skittent spill.

– Jeg tror det vil ta mer enn 50 år før de deklassifiserer et dokument som jeg tror vil vise at fiendens hånd er blitt brukt, sa generalen – uten å nevne hvem «de» var, hvilket strengt tatt heller ikke var nødvendig.

• Les også: Skuldar Venezuela sine fiendar for Chávez sin kreftsjukdom

Chávez filosoferte selv rundt temaet for et drøyt år siden. Da hadde både han selv og Argentinas Cristina Fernandez kreft.

I 2009 var Brasils president Dilma Rousseff blitt behandlet for sykdommen, det samme ble hennes forgjenger Lula. På samme tid fikk president Lugo i Paraguay sin kreftdiagnose.

Chávez kalte dette både rart og underlig. Han mente det var vanskelig å forklare; og ikke minst høyst usannsynlig at fem venstreradikale latinamerikanske statsoverhoder skulle få kreft omtrent samtidig. Han sa ikke mer, men alle visste hva han tenkte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Castros sigarer

Da Fidel Castro tok makten på Cuba forsøkte CIA, sammen med eksil-cubanere, å styrte ham.

Ikke bare ved invasjonen i Grisebukta, men Castros livvakt Fabian Escalante skal ha hevdet at Fidel overlevde 638 CIA-planlagte attentat.

Den mest populære fortellingen er hvordan nordamerikanerne forsøkte å forgifte den sigarrøykende diktatorens havannesere.

Men siden Fidel har overlevd ti USA-presidenter, så er ikke Castro-eksempelet det beste. Men venezuelanske konspirasjonsteoretikere kan vise til Guatemalas Arbenz, Trujillo i Den dominikanske republikk og Chiles Salvadore Allende for å ha solid bakgrunn for egne meninger.

Og i Iran, der en av Chávez' nærmeste politiske allierte, president Ahmedinejad kalte Chávez «en martyr», kan de bare minne om kuppet mot Mohammad Mossadeq for å overbevise seg selv og andre om at CIA er troende til hva som helst.

I strid med amerikansk lov

Etter Watergate hadde amerikanske myndigheter behov for å foreta en etisk opprydning, og i 1976 ble det ulovlig for CIA å utføre eller bidra til politiske mord.

Mange vil imidlertid hevde at Iran-Contras skandalen på 1980-tallet, og alt som har med Guantanamo, Abu Ghraib, patriotlovene og aksjonen mot Osama bin-Laden i Abbottabad viser at både CIA og Pentagon er tilpasningsdyktige og fleksible.

Det er i hvert fall ikke noe problem å få sjokkrammede og sorgtyngede Chávez-lojalister til å tro at «de» står bak også dette dødsfallet. Et dødsfall som de ikke var forberedt på kunne komme.

Derfor søker de en forklaring på det uforklarlige, de trenger en syndebukk å skylde på – og når visepresidenten og gardesjefen peker nordover, så ser de den veien.

Det er ikke nødvendigvis rasjonelt, men viser at litteraturens magiske-realisme er til stede i vanlige folks hverdag. Når virkeligheten blir for ubegripelig, finner de forklaringer i noe vi mener er midt imellom naivitet og overtro.

Følelser kontra fornuft

Latinamerikanere i alminnelighet og karribierne blant dem i særdeleshet er ikke fremmede for å vise følelser.

De spiller på et større register enn kjølige nordboere. Å sørge åpenlyst i det offentlige rom er en del av deres katolske kultur, uten at det nødvendigvis har noe med religion å gjøre.

Evita Perons død i 1952 er det beste eksempelet. Millioner av argentinere søkte trøst hos Gud og hverandre.

Da Formel-1 verdensmesteren Ayrton Senna omkom i en bilkonkurranse i 1994, ble det erklært tre dagers landesorg i Brasil og under gravferden møtte det frem tre millioner sørgende brasilianere.

Da tangolegenden Carlos Gardel døde i en flyulykke i 1935, var ikke det et argentinsk men et trans-amerikansk anliggende, med sterke reaksjoner i de fleste land.

Ved sangerinnen Mercedes Sosas bortgang i 2009 ble det erklært landesorg i tre dager. Hun lå på paradeseng i kongressbygningen i Buenos Aires og tusenvis sto i kø.

Reaksjonene i Caracas i disse dager er i pakt med denne latinamerikanske tradisjonen. Alt annet ville ha vært overraskende.

Under overflaten og bak det europeiske

Begrepet Latin-Amerika virker tilslørende. Det enorme kontinentet er oppkalt etter et pre-italiensk språk og en eventyrer fra Firenze, Amerigo Vespucci.

Genoveseren Christofer Columbus "oppdaget" kontinentet på vegne av spanskekongen, mens portugiseren Ferdinand Magellan fant sjøveien rundt.

Sånn sett har Middelhavs-kulturene gjort sitt, men afrikanske slaver har også satt sitt preg på kontinentet med sine trommer, sin voodoo og sin santería.

Inkaer fra Andes-fjellene, mayaer fra Mellom-Amerika, arawaker fra Karibia og stammefolk fra Amazonas – de har alle bidratt til det kontinentale fellesskapet med sin kunnskap og sin innsikt, sine solguder og sin overtro.

Hvert år, i begynnelsen av november og i forbindelse med Allehelgensdag, markeres De dødes dag i Latin-Amerika. Det er katolsk feiring basert på en tusenårig hedensk aztec-tradisjon.

For nøkterne lutheraner kan de religiøse crossover ritualene virke både støtende og blasfemiske, samtidig som det er noe forsonende ved hyllesten av en avdød, som levendegjøres for en stakket stund.

På en slik bakgrunn kan det være fruktbart å se forbi vår egen verden når det gjelder venezuelanernes reaksjoner på president Chávez' død.

• Les også: Chávez' etterfølger arver et oljerot