Brasil har startet nedtellingen til Rio

Neste helg er OL i London over.

Da starter nedtellingen til et nytt idrettseventyr: Sommer-lekene i Rio de Janeiro i 2016.

Og det er ikke bare OL som setter Rio på idrettens verdenskart i årene fremover.

Om mindre enn to år står byen i sentrum for et annet gigantarrangement, VM i fotball, der kampene spilles i Rio og 11 andre brasilianske byer.

Men selv om verdens øyne for alvor retter seg mot Rio nå etter London-OL, så har de store idrettsarrangementene som ligger foran allerede i mange år preget og forandret den vakre byen under Sukkertoppen - på godt og vondt.

Hør brevet som lyd:

Det ene opp og det andre ned

Ta for eksempel kriminaliteten. Da jeg flyttet til Rio i 2005 var frykten for de kriminelle en viktig del av livet mitt.

I fattigkvartalene, de såkalte favelaene, styrte brutale og tungt bevæpnede narkobander, og ingen kunne føle seg trygg for å bli overfalt og ranet.

Men etter at byen ble tildelt VM og OL har myndighetene gjennomført en storoffensiv og drevet de kriminelle på flukt fra mange av favelaene. Det har gjort Rio til en langt tryggere by, og jeg har nå sluttet helt med å se meg tilbake over skulderen når jeg går på gata.

• Les: Håpet tent i narkobandenes bastion
• Les: Nå rydder brasilianske politi opp i Rio-slummen før OL og VM

På den annen side har OL og VM vært en gavepakke til boligspekulantene.

De siste årene er boligprisene tredoblet i de mest populære områdene av Rio de Janeiro, og det sies at en gruppe mennesker med smellfete lommebøker nå har gjort det til en forretningsidé å kjøpe eiendom i OL og VM-byer, for deretter å selge når prisene er på topp - ett års tid før arrangementene.

Stjernene som blir født

Stjerner blir født og stjerner slokner under alle store mesterskap. Og OL i London er intet unntak.

En av stjernene som er tent de siste dagene, er Brasils unge fotballgeni Neymar.

Det vil si, hjemme i Brasil har han vært en stjerne i flere år, forgudet av folket og jaktet på av oss journalister.

Jeg intervjuet ham en kveld for ett par år siden, på et fotballarrangement under den berømte Sukkertoppen. En spinkel hyggelig unggutt som svarte høflig «ja» på spørsmålet han har sikkert har fått tusen ganger: Er det en drøm for deg å vinne fotball-VM for Brasil på hjemmebane i 2014?

Unge Neymar vet hva forventningspress er.

200 millioner fotballgale brasilianere forventer, nei, de nærmest forlanger, at han skal føre Brasil til seier på kjempestadion Maracana i Rio de Janeiro den 13. juli 2014.

Og brasilianerne har ventet lenge. I 62 år for å være nøyaktig. Det skal jeg komme tilbake til.

Stjernene som fortsatt lyser

Av alle stjerner på den brasilianske fotballhimmelen, er det to som lyser sterkere enn de andre: Pelé og Garrincha.

For folk utenfor Brasil er Pelé den overlegent største, men blant brasilianerne er det annerledes.

Det er utrolig mange brasilianere som holder en knapp på Garrincha, driblekongen som spilte hovedrollen da Brasil tok sine første to VM-seire - i 1958 og 1962.

For Garrincha var fotball en lek. Han gikk på banen for å ha det moro, og brydde seg ikke det minste om taktikk og systemer. Han spilte på impuls, fantasi og et fantastisk balltalent, og publikum elsket hans utrolige, frekke finter. Han var spilleren som lærte fansen å le.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

At fattiggutten Garrincha overhodet ble toppidrettsmann var et under.

Han var født med en stor fysisk skavank, det ene beinet var bøyd utover, det andre innover, og mannen så ut som om han hvert øyeblikk var i ferd med å falle over.

En av Brasils mest kjente poeter har omtalt fotball-legenden som «Engelen med skjeve bein».

Men var Garrincha en trollmann på fotballbanen, så var han en katastrofe på livets arena. Han var uten utdanning, strødde om seg med penger og hadde et kaotisk forhold til kvinner.

Han drakk dessuten alt for mye, og da karrieren var slutt gikk det bratt nedover. I 1983 ble han brakt til sykehus med akutt alkoholforgiftning, og han døde der, bare 49 år gammel.

Historien om Pelé er helt annerledes.

Hans liv har vært et eventyr også utenfor fotballbanen. Han er en verdensberømt, styrtrik forretningsmann. Han har vært sportsminister i Brasil. Og han lever et nøkternt liv uten skandaler.

Likevel, eller nettopp derfor, har han aldri fått den samme plassen i brasilianernes hjerter som Garrincha.

Misforstå meg ikke. Ingen i Brasil har noe galt å si om Pelé. De beundrer ham. De er stolte av ham. Og de har den største respekt for ham. Men de elsker ham ikke.

Millioner av brasilianerne elsker Garrincha, fordi han var en av dem. En mann som først og fremst ville leve livet og ha det moro.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Tapet som fikk nasjonen til å gråte

Men selv om Pele og Garrincha har ført Brasil til svimlende høyder som idrettsnasjon, så er det noe viktig som mangler: Brasilianerne har aldri vunnet VM i fotball på hjemmebane.

Derfor er det så utrolig viktig å vinne om to år. Men de enorme forventningene er også skremmende, særlig for dem som husker hva som skjedde sist de hadde muligheten - for 62 år siden.

VM i fotball i 1950 var det første etter den annen verdenskrig, og Brasil la enorm prestisje i arrangementet, blant annet ved å bygge den kjempemessige Maracanã stadion i Rio de Janeiro - verdens største fotballbane.

Og stemningen på Maracanã var ubeskrivelig den historiske 16. juli, da det brasilianske laget løp ut til finale mot nabolandet Uruguay.

200.000 mennesker hadde pakket seg sammen på tribunene, det største tilskuertall på en fotballkamp noensinne.

Etter en målløs førsteomgang tok Brasil ledelsen i annen omgang. Men 19 minutter senere utlignet Uruguay foran et sjokkert hjemmepublikum.

Og like før slutt skjedde det fatale: Uruguays raske spiss Alcides Ghiggia dribler seg gjennom brasilforsvaret og skyter hardt fra spiss vinkel like nede ved stolpen. Brasils keeper kaster seg etter ballen, men for sent.

Det som ingen brasilianer trodde var mulig er et faktum, og en dødens stillhet senker seg over Rio de Janeiros kjempestadion.

– Bare tre mennesker har brakt Maracanã stadion til taushet, sa målscoreren Ghiggia, i et intervju mange år senere.

– Det er Frank Sinatra, pave Johannes Paul den annen og jeg.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Syndebukk for alltid

Etter VM startet en nesten sykelig selvransakelse og en stygg jakt på syndebukker.

Sistnevnte var lett å finne. Brasils keeper Moacyr Barbosa, mannen som hadde sluppet inn det skjebnesvangre målet. Han ble utsatt for en grotesk personforfølgelse i mediene og levde resten av sitt liv som en ensom og utstøtt mann.

I et intervju mange år senere fortalte Barbosa om sin tragedie:

– Det som skjedde brennmerket meg for resten av livet, og jeg vil alltid huske den eldre kvinnen som flere år etter kampen pekte rasende på meg i en butikk og sa så alle kunne høre det: «Der er mannen som fikk hele Brasil til å gråte».

«Brasils Hiroshima»

Nederlaget i 1950 skapte en hel genre innen brasiliansk litteratur. Ulike forfattere påpekte den unike muligheten Brasil hadde i 1950.

– Vi hadde lagt et diktatur bak oss, og vi var et fremtidens land som nå skulle ta det avgjørende skrittet inn i den moderne verden. I stedet fremsto vi som et folk av tapere, en slagen nasjon uten håp, skriver en av forfatterne.

Andre tok enda hardere i:

– Dette er den største tragedie i vår moderne historie. Jeg vil kalle det «tropenes Waterloo», eller «Brasils Hiroshima», skriver en av dem.

I dag er Brasil igjen på vei inn i den såkalte første verden. Og igjen skal landet huse et fotball-VM.

Ikke å undres over at forventningene er skyhøye - og at mange frykter et spøkelse fra fortiden.