Gordon Brown ble tatt imot med åpne armer av folket og partiet da han tok over i fjor. Tony Blair var sterkt svekket av Irak-krigen og vedvarende kritikk mot hans lederstil. Mange tillitsvalgte i Labour så fram til et klart brudd med Blair; slutt på mediemanipulasjon, slutt på mistanken om at partiet til dels ble finansiert av rikfolk i bytte for adelstitler og slutt på Irak-eventyret.
Ønske om endring
I tillegg ville de ha mer likhet og sosial rettferdighet. Det var en ønskeliste langt ut over det realistiske, for Gordon Brown var i flere tiår i tospann med Tony Blair. De har stått for den samme politikken og Brown hadde selv kontroll over økonomien som finansminister i 10 år.
Samkjørte Brown og Blair
Det er en tendens til å overse hvor samkjørte Blair og Brown var og at de to sammen reformerte partiet for å gjøre det mer spiselig for den tallrike middelklassen i England. Uten flertall blant dem er det ikke mulig å kapre regjeringsmakt i Storbritannia.
Når politikken likevel ikke legges så radikalt om som venstresiden hadde håpet på, begynner misnøyen å ulme i partiet. Men misnøyen går dypere og bredere enn som så. Hadde det bare vært venstresiden som kritiserte Brown hadde han hatt et håndterbart problem. Nå har også velgere flest vendt seg mot ham.
Vanskelig å ta over
Blair cruiset inn i regjeringskontorene i 1997 med et nyoverhalt kjøretøy: "New Labour". Brown derimot tok over en bruktbil med mange bulker og mye slitasje. Det gir ham et langt vanskeligere utgangspunkt enn forgjengeren. Trettehet med Labour i befolkningen bidrar til å forklare de katastrofale meningsmålingene for Labour.
Etter ti år med vedvarende økonomisk oppgang har Brown fått krisen i verdensøkonomien rett i fanget. Bolig- og finansmarkedet sliter og prisene går opp på mat og energi. Landet er truet av en streikebølge fra misfornøyde offentlige ansatte.
Velgerne lytter til de konservative
De konservative blir igjen lyttet til når de spiller ut det som tidligere var ett av deres sterkeste kort i opposisjon, nemlig at bare de kan få orden på økonomien. De konservative minner velgerne om at Storbritannia har et stort budsjettunderskudd, at statens andel av bruttonasjonalproduktet er gått opp fra 37 prosent til 45 prosent under Labour og at "lave skatter både er moralsk riktig og mest effektivt for økonomien", slik den konservative lederen, David Cameron formulerer det.
- Det er igjen mulig for Tory'ene å si at samfunnets problemer kan løses vet at staten bruker mindre penger på dem, sier kommentatoren Polly Toynbee i avisa The Guardian, og viser på den måten tilbake til Margaret Thatchers tid. Skatt blir nok en gang en av hovedsakene for de konservative, i tillegg til lov og orden, men sukret med programposter om mer miljø og sosial rettferdighet. Det er i samsvar med det bilde den yngre generasjon konservative ønsker å gi av partiet, når de nå trekker det mer mot sentrum av politikken.
Og de konservative har suksess. De siste ukers suppleringsvalg til parlamentet og et lokalvalg som var det dårligste for Labour på 40 år, understreker krisen i det britiske arbeiderpartiet.
Sosiale forbedringer hjelper ikke
Dette er de harde politiske realiteter som møter Gordon Brown. Da hjelper det ikke å vise til at Labour i sine 11 år ved makten har overført mer penger til fattige pensjonister og barn enn noen regjering siden de sosiale programmene til legendariske Lloyd George på begynnelsen av forrige århundre. Det hjelper heller ikke å vise til nybygde skoler, sykehus og idrettsanlegg for milliarder av pund.
Det er faktisk slik at politikk ikke bare dreier seg om å levere, men også om å begeistre. Og for å vinne valg dreier det seg også om å begeistre flere enn bare det forhåndsfrelste i tillitsmannsapparatet.
Mer klassekamp
Gordon Brown jobbet sammen med Tony Blair for å skapet et nytt og mer moderat Labour på 1990-tallet, men nå viser partiet gradvis en annen holdning. Selv om mye av den økonomiske politikken er den samme står ikke Labour i samme grad fram som et parti for hele folket; et parti for både erklærte sosialdemokrater og velgere som er mer sentrumsorienterte eller konservative, slik Blair la så mye vekt på.
Blair sa eksplisitt at han slett ikke var motstander av at folk blir rike, mens Labour under Brown har vist en tendens til å snakke om "Vi mot dem". Det ble tydelig i ett av suppleringsvalgene nylig, der klasseforskjellene kom i fokus. Slik sett er Labour vendt til bake til sin normaltilstand, mens Blairs partiledelse var unntaket.
Forskjellige personligheter
Brown og Blair har vidt forskjellige personligheter og det kommer kanskje tydeligst fram i Underhuset. Hver uke blir den britiske statsministeren satt på prøve under spørretimen. Selv om debattantene står kultivert på hver sin side av salen, er stemningen som i en boksering der de verbale fintene er overraskende og nådeløse. Tony Blair ble med sitt vidd og ironi sjelden satt sjakk matt, mens 57 år gamle Gordon Brown virker stiv og humørløs i møte med den vitale konservative lederen, 41 år gamle David Cameron.
Brown har også hatt mye å svare for. Nå nylig var det forslaget om å øke skattebyrden for de aller fattigste. En elendig sak for Brown der han til slutt måtte kompromisse ved å innføre en kompensasjonsordning for dem som blir hardest rammet.
Eller som da han i fjor ble latterliggjort fordi han vendte om i siste øyeblikk og lot være å skrive ut nyvalg da meningsmålingene begynte å peke nedover. Noe slikt taktisk grep ville han selvfølgelig aldri innrømme.
Tungvekteren sliter
Brown er kjent for å kunne analysere de vanskeligste økonomiske og samfunnsmessige forhold. Han har stått bak mye av Labours strategi, formulert mange av partiets vellykkede slagord og ikke minst har han omdømme som en ærlig og sterkt sosialt orienter politiker. Trass i dette sniker mistanken seg inn om at den intellektuelle tungvekteren Brown likevel ikke klarer å selge verken seg selv eller partiet til folket.
En av Labours representanter i Overhuset, den kjente økonomen fra London School og Economics og nå baron Meghnad Desai, har sagt det på sin beske måte: "Gordon Brown ble satt ned her på jorden for å minne folk om hvor dyktig Tony Blair var."