NRK Meny
Normal

25 år siden Berlin-muren falt

Det er gått et kvart århundre siden Berlin-muren falt, og Den Kalde Krigen var over. Men da hadde det allerede lenge vært rifter i og rust på "Jernteppet".

Da øst-berlinerne en novembernatt for 25 år siden hamret løs på den forhatte "Muren", og det enda mer forhatte grensepolitiet ikke gjorde noe forsøk på å stanse dem, var det en hendelse som bare måtte komme.

Ledelsen i DDR hadde med uro sett på utviklingen i flere Warzawapakt-land og reformsultne øst-tyskere hadde for lengst tatt sin skjebne i egne hender. De dro på lovlig bilferie til Romania og kom ikke tilbake.

På hjemveien kjørte de via Ungarn. Men i stedet for å kjøre nordover fra Budapest og hjem via Tsjekkoslovakia kjørte de vestover til den østerrikske grensen.

De parkerte Trabanten sin i grøften og krysset det som i praksis var en nyåpnet grense mellom øst og vest – det hele var nærmest udramatisk.

DDR – «frihet» og «demokrati»

«Øst-Tyskland» het egentlig Den tyske demokratiske republikk – forkortet DDR. Staten ble opprettet i oktober 1949, og ble referert til som den «sosialistiske arbeider- og bondestaten»; i motsetning til «Vest-Tyskland» som Forbundsrepublikken Tyskland ble kalt til daglig.

Berlin-muren bygges

Innbyggere i Vest-Berlin (til venstre) ser østtyske bygningsarbeidere bygge muren i august 1961, her ved krysset mellom Wildenbruchstrasse og Heidelbergerstrasse.

Foto: Ap

Delingen var et resultat av nederlaget i Den andre verdenskrig. Frontlinjene, da nazistene kapitulerte i mai 1945, dannet utgangspunktet for det fremtidige Europa.

Den russiske sonen ble – etter hvert – til det sosialistiske DDR, mens områdene de allierte – USA, Frankrike og Storbritannia – hadde frigjort ble det senere NATO-medlemmet «Vest-Tyskland».

De to tyske statene anerkjente ikke hverandre. De konkurrerte om å være det rettmessige Tyskland og om hvilket land som var mest fritt og demokratisk.

Muren – for å stenge folk inne eller ute?

De to tyske statene baserte seg på forskjellige økonomiske modeller, og samfunnene utviklet seg i ulike retninger. I øst sto staten sterkt.

Den tok ansvar for borgernes liv på alle mulige måter og styrte økonomien etter en plan. Staten eide fabrikkene og produksjonsmidlene for øvrig, og bestemte hva som skulle produseres.

I vest rådet kapitalismen og markedet. Enkeltindividet hadde mer handlefrihet, men var i større grad sin egen lykkes smed, uavhengig av statlige mål. Mange i øst følte seg tiltrukket av de mulighetene den vestlige modellen ga og forlot DDR's planøkonomi.

I løpet av 50-tallet hadde mer enn tre millioner tatt seg over til «vesten», via den delte hovedstaden Berlin, der de vestallierte fra krigens dager administrerte de vestlige bydelene. Det var en enorm folkevandring.

Hvis utviklingen hadde fortsatt i samme tempo ville DDR ha blitt tømt for folk i løpet av få år.

I august 1961 ble muren bygget. «For å stenge folk inne» var det umiddelbare omkvedet i vest. Bygd som en «anti-fascistisk beskyttelsesvegg» mot Vest-Tyskland, het det bak Muren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mødre vinker til barna sine på andre siden av muren.

Berlin-muren mellom Øst- og Vest-Berlin. To mødre fra Vest-Berlin vinker til sine barn som var på besøk hos besteforeldre på den andre siden av sektorgrensen da muren ble reist. Etter forhandlinger fikk barna dra tilbake til foreldrene.

Foto: SCANPIX

Berlin – to byer

25 år etter at Muren ble revet er det lite som minner om den delte byen. Berlin er igjen en europeisk storby og et politisk maktsentrum.

Under Weimarrepublikken hadde den i tillegg vært Europas økonomiske og kulturelle hovedstad.

Men i 50 år, fra Tysklands innmarsj i Polen i 1939 til Muren falt i 1989 var Berlin omstridt og utsatt. I 40 år var byen et symbol på den kjølige konflikten mellom øst og vest.

Forbundsrepublikken holdt seg med en beskjeden og midlertidig liten hovedstad ved Rhinen – Bonn, mens DDR bygde kommunistiske signalbygg i det som formelt sett var den russiske okkupasjonssonen. Øst-Berlin var en ganske grå og trist by, sammenlignet med Vest-Berlin.

De tre vestlige sonene av Berlin var omgitt på alle sider av områder som Den Røde Armé hadde frigjort. Kontrastene ble av den grunn ekstra sterke der Vest-Berlin lå som et fremskutt vestlig propagandafyrtårn.

Gigantiske lysreklamer og bugnende utstillingsvinduer, moteriktige kvinner og elegante biler med mer – alt representerte en verden og en virkelighet partipampene i øst var imot. Om ikke rent privat så i alle fall av politiske årsaker på folkets og partiets vegne!

USA – en del av løsningen eller en del av problemet?

Sett fra Washington er denne vanskelige perioden i tysk/tysk samliv rammet inn av to amerikanske presidenters «one-liners».

John F. Kennedys «Ich bin ein Berliner» i juni 1963 og Ronald Reagans «Mr. Gorbatsjov – tear down this wall» i juni 24 år senere.

To venner hilser på hverandre over muren.

Byggingen av Berlin-muren som skal skille Øst- og Vest-Berlin er i gang. Her er en provisorisk mur over Ackerstrasse mellom den franske og den sovjetiske sektor allerede kommet opp for tre dager siden. To bekjente hilser på hverandre over den lave muren. Mannen med ryggen til er heretter vest-berliner, den andre øst-berliner.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

I USA er det mange som har en forenklet analyse av murens fall, men USA var i praksis med på å forlenge Den Kalde Krigen.

Berlin var et senter for utspill og konspirasjoner, for spionasje og lekkasjer. «Checkpoint Charlie» i den amerikanske sektoren var det mest kjente møtestedet mellom øst og vest.

Kontrollpunkt C, Friedrichstrasse – som det egentlig het – var grenseovergangen som ble benyttet av utlendinger. Diplomater og journalister krysset ved Checkpoint Charlie som fikk en helt særegen og myteomspunnen status.

Det delte Berlin med sine store ulikheter ble brukt av amerikanske hauker til å argumentere for et sterkere forsvar og til større utenrikspolitisk engasjement i land som «kunne falle i kommunistenes hender».

Og siden dét – sett fra Washington – var en skjebne verre enn døden hadde Pentagon og CIA gode dager så lenge terrorbalansen ble opprettholdt.

Andre bidrag til Murens fall

Men for ordens skyld: De to nevnte amerikanske presidentene var ikke alene om å tale muren midt imot. I det som den gang het Vest-Tyskland vil nok flere legge vekt på den tidligere kansleren Willy Brandts betydning.

Han var borgermester i Vest-Berlin da muren ble bygget, og fikk i 1971 Nobels fredspris for sin Ost-Politik. Men den tsjekkiske forfatteren Václav Havel som ga menneskerettighetsdokumentet Charta-77 et ansikt må også nevnes.

Det samme gjelder den polske fagforeningslederen Lech Walesa og den sovjetiske partilederen Mikhail Gorbatsjov.

Sistnevnte snakket om «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (omstrukturering) og inviterte til nytenkning.

Samtidig sa han at Bresnjev-doktrinen hadde gått ut på dato og at sovjetiske soldater ikke ville gripe inn dersom det kom til demonstrasjoner. Men la det være sagt: Ingen gjorde mer enn øst-tyskerne selv.

Sommeren og høsten 1989 «stemte de med føttene». De gikk i demonstrasjonstog i DDR og de viste hva de mente da 13000 av dem forlot alt de eide og krysset grensen til Østerrike og dermed ga sin stemme til den «andre» formen for frihet.

To tenåringer

«Muren», som etter hvert var 140 kilometer lang var først bare en sperring, piggtråd som ble rullet ut. Andre steder et gjerde. Men 20 år senere var «Muren» et omfattende ingenmannsland.

Døende mann bæres av soldater

En døende Peter Fechter bæres bort av østtysk grensepoliti etter at han ble skutt da han prøvde å flykte til Vest-Berlin 17. august 1962.

Foto: Ap

Et system med flere lag murer og fysiske sperringer, en vegetasjonsfri dødssone med fri sikt fra 116 vakttårn der skrapskyttere og hunder var på vakt døgnet rundt.

Høsten 1961 kunne familie og venner rope og vinke til hverandre over gjerdet.

Senere kunne de stå med kikkert på plattformer i vest og formidle beskjeder til slektninger i vinduer på østsiden av muren. Men så ble glasset fjernet og vinduene murt igjen.

Senere ble husene revet og jordsmonnet erstattet med sand. Det ble børstet og stelt.

Ethvert fotspor var mistenkelig. Øst-tyskerne var kreative – de bygde småfly, konstruerte ballonger og gravde tunneler. Likevel klarte bare et fåtall å flykte i de 28 årene byen var delt.

Én av dem var den 19-år gamle grensevakten Conrad Schumann. Tre dager etter at piggtråden var rullet ut var han på jobb for å passe på at ingen hoppet over; inntil noen vest-tyskere ropte: «Kom!»

Hvilket han gjorde! Han hoppet over piggtråden, kastet våpenet sitt fra seg, stupte inn i en ventende politibil og ble borte!

Så heldig var ikke Peter Fechter. Ett år senere- i august 1962 – ble han skutt og såret i det han forsøkte å forsere muren.

Hundrevis av mennesker, vitner på begge sider, hørte hans rop om hjelp og hans smerteskrik. Etter en time var han død.

Først da kom de øst-tyske vaktene og bar ham vekk. Ingen vet helt sikkert; men et historisk institutt i Potsdam sier at 136 mennesker ble drept i forsøket på å ta seg fra øst til vest.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mann viser frem fotografi

Den tyske fotografen Peter Leibing viser frem sitt berømte bilde av den østtyske soldaten Conrad Schumann som 15. august 1961 hopper over Berlin-muren mens den er under bygging og rømmer fra øst til vest.

Foto: Reuters

Det måtte bare skje...........

I ettertid er det lett å se at utviklingen utover høsten 1989 nærmest var uunngåelig. Sovjetunionen var på vei inn i en krise, flere av de andre Comecon-landene hadde vist reformvilje og de forstokkede lederne i DDR var ikke i stand til å forstå protestene som stadig økte og demonstrantene som stadig ble flere.

Presset mot myndighetene bare tiltok i styrke. I oktober måtte den 77-år gamle Erich Honecker gå av.

Han ble erstattet av den 25 år yngre Egon Krenz som skulle representere en ny generasjon. Men som nummer to i partiet hadde han aldri vært kritisk til den ortodokse linjen.

Krenz ble bare en historisk parentes og innen jul var han borte. Ledelsen i Tysklands sosialistiske enhetspartiet (SED) var i villrede.

På et tidspunkt forsøkte politbyrået å komme demonstrantene i møte. Men partipampene var vant til at alt gikk på skinner, å innfri krav var noe helt nytt i DDR og de behersket ikke ukjent terreng.

De var på vikende front da de den 9. november gikk inn for nye og friere utreiseregler. Beslutningen var ment som et førsteutkast, men pressetalsmannen Günter Schabowski, som var midt i en pressekonferanse, trodde det var det endelige vedtaket.

På spørsmål svarte han at det gjaldt umiddelbart. Øst-tyskerne trodde knapt det de hørte, men tok ham på ordet og strømmet til de seks grenseovergangene i Berlin.

Resten er historie..........

Forvirrede grensevakter visste ikke hva de skulle gjøre og de klarte ikke å få noe svar fra myndighetene. En ordre om å forsvare muren ville vært katastrofal.

Så Schabowskis uttalelse ble stående og grensen åpnet. Pågangen var så stor at de færreste fikk sine papirer gransket eller stemplet.

Tvert imot: I løpet av de kommende dagene åpnet øst-tyskerne ti nye passeringspunkter for å få unna køene. Det var et frislipp av følelser og jubel, men også av hat og harme.

Øst-tyskerne hamret løs på muren i glede og sinne med det de hadde av hammere og slegger; men det solide byggverket holdt stand. Det er med andre ord ikke helt presis å si at «Muren falt» den 9. november.

Det var et regime, et system og en samfunnsorden som falt den natten. Og det var ingen vei tilbake.

Ett år senere – i 1990 – var Tyskland gjenforent, og enda et år etter det – i 1991 – var Sovjetunionen oppløst. 46 år etter nazistenes kapitulasjon var etterkrigstiden i Europa slutt.

Direktesending fra jubileet i Berlin.
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt