NRK Meny
Normal

Hatet lever fortsatt godt i Belfast

13 år etter Langfredagsavtalen kastes det fortsatt stein i Belfast. Det langvarige hatet mellom katolikker og protestanter forsvant ikke med fredsavtalen. - Vi er rivaler, fiender. De tror på paven, vi tror på Dronningen, sier barn.

Nasjonalistiske ungdommer kaster steiner og bensinbomber på politiet i Belfast.

Protestantisk nasjonalistisk ungdommer kaster stein og brannbomber mot politiet under 12. juli-feiringen i Belfast.

Foto: STEPHEN WILSON / Afp

Korrespodentbrevet er postlagt i Belfast.

Gry Blekastad Almås, Belfast
Foto: NRK

- Dette er ikke noe sted for barn å vokse opp.

Han sier det i det vi kjører ut av Belfast sentrum, nordøstover mot hjertet av provinsen. Men han snakker ikke bare om dette området, han snakker om hele Nord-Irland.

- Det er for ustabilt, ungene vokser opp med hat. Det er ikke bra, fortsetter han.

Vi har samtalen 13 år etter at den nordirske fredsavtalen var et faktum. Etter at tiår med indre konflikt, terror og frykt ble erstattet med dialog og samarbeid.

En fred som trekkes fram som et forbilde for andre fredsprosesser, der dialog førte fram. Men hatet er ikke erstattet med kjærlighet.

Hør brevet i lyd:

«Vi hater katolikkene»

Det er midnatt i det 11. juli går over i den 12. Det er full fest i Belfasts gater, protestantene feirer sin nasjonaldag. De hyller den protestantiske kong Williams seier over den katolske kong James for over 300 år siden.

Men veldig få av festdeltakerne vi møter vet at det er det de feirer. De feirer bare «den 12.».

Vi passerer en av de mange overmalte husveggene i byen. Med store, svarte bokstaver på lyseblå bakgrunn står det: «Du kommer nå inn i et lojalistisk område i Sør-Belfast.» Undertegnet «Ulster frihetsforkjempere», en paramilitær voldelig organisasjon.

Vi går altså inn i et nabolag med såkalte lojalister, protestanter som ikke nødvendigvis er religiøse, men som støtter det britiske styret i Nord-Irland.

12. juli-tårn i Belfast

12. juli-tårnet er pyntet med irske flagg, som slukes av flammene.

Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Rundt hjørnet står et bål i full fyr. Folk sitter og står rundt, med en flaske eller et glass i hånda. Og flagg. Union Jack-flagget eller det røde og hvite nordirske uoffisielle nasjonalflagget.

Det er også barn til stede, små barn, til tross for at det nå har passert midnatt.

Barna forteller at det også har vært irske flagg involvert i feiringen. De var stukket til bålet, og gikk opp i lys lue til stor jubel da bålet ble tent.

- Hvorfor brenner dere det irske flagget, spør jeg.

- Fordi vi hater katolikkene, svarer barna.

- Vi er rivaler, fiender. De tror på paven, vi tror på Dronningen.

Jeg spør videre om hvorfor de likevel ikke kan være venner. Jeg får ikke andre svar enn at de er fiender, man er jo ikke venner med fiendene sine. Men de vet ikke hvorfor det er sånn. De er bare opplært i å hate alt det irske og katolske.

Noen få steinkast unna ble 22 politifolk senere på natta skadet da festen tok en voldelig vending. Murstein og bensinbomber fløy veggimellom, og biler sto i full fyr. De såkalt lojale ungdommene angrep politiet i deres forsøk på å beskytte folk.

Det begynte å ligne tidligere tider i Belfast.

«The Troubles»

The Troubles varte fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet, og betegner 30 år med vold og politisk uro. En kamp mellom nasjonalister og unionister, mellom de som ønsket ett Irland, og de som ville beholde det britiske styret i nord. En kamp mellom katolikker og protestanter, religiøse eller ei.

Og en voldelig kamp mellom paramilitære grupper på begge sider. Som sluttet med Langfredagsavtalen i 1998, da freden kom til Nord-Irland. Trodde vi.

Sjåføren som syns at barn ikke bør vokse opp i Nord-Irland, har tatt oss med til Ballyclare. En liten by nordøst for Belfast.

Han kjører oss til et stille boligområde, der sola skinner og kattene smyger seg mellom gjerdene som skiller hagene bak rekkehusene. To dager tidligere var det alt annet enn stille her.

Det hadde begynt med at protestantisk ungdom hengte opp flagg i anledning nasjonalfeiringen den 12. juli. De hadde hengt dem opp utenfor en katolsk kirke.

Politiet fryktet at provokasjonen ville føre til voldelige sammenstøt mellom katolske og protestantiske ungdommer. Derfor fjernet de flaggene, med den konsekvens at de protestantiske ungdommene gikk løs på politiet med bensinbomber, murstein og brennende biler.

De brøt seg inn i sine naboers biler, satte fyr på dem og sendte dem i retning politiet. Seks politimenn ble skadet, området så ut som en slagmark etterpå.

- Jeg var livredd, forteller Celia Drummond.

Hun hadde prima utsikt til urolighetene fra huset sitt i samme gate.

Når vi møter henne inspiserer hun den nye oppkjørselen sin. Den gamle ble brutt opp og brukt som ammunisjon mot politiet.

Oransjeordenen marsjerer i Belfast

Oranasjeordenen marsjerer fortsatt. Og hver sommer utløser det like mye bråk.

Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Oransjeordenen marsjerer og marsjerer

Det er altså noen få, unge bråkmakere som på nytt får Nord-Irland til å ligne en krigssone. De er ikke særlig politiske, tror sjåføren vår. De bare kjeder seg og er frustrert over at de ikke har jobb, ingen utdanning, og heller ikke noe særlig oppdragelse, mener han.

Men samtidig er vår mann overbevist om at det sitter mektigere og farligere folk og trekker i trådene. Det er paramilitære ledere som vigler opp ungdommen, som koordinerer opprør og bråk, med det mål å svekke politiet og motstanden så mye som mulig.

Det synspunktet deler drosjesjåføren med Brian Kennaway. Han er pensjonert presbyteriansk pastor og svært passivt medlem av Oransjeordenen. Han har nemlig tatt sterk avstand fra hvordan ordenen er i dag.

Vi møter ham i en park, på nøytral grunn. Han er redd for konsekvensene hvis vi viser på TV hvor han bor. Det er nemlig ikke bare bare å gå offentlig ut mot Oransjeordenen. Men det ønsker han ikke si for mye om.

Derimot forteller han om hvordan paramilitære etter hans mening har fått for stor innflytelse på Oransjeordenen. Det protestantiske broderskapet er historisk en religiøs organisasjon, basert på protestantiske kristne verdier.

Det er denne organisasjonen som hvert år marsjerer gjennom alle byer og tettsteder i Nord-Irland den 12. juli, ledet an av trommer og fløyter, med faner og flagg, og som ofte legger ruta gjennom katolske nabolag, i tradisjonens navn.

Noe som provoserer like mye hvert år, og som ofte ender opp i regelrette gatekamper.

Men tonen i Oransjeordenen er blitt mer og mer aggressiv nå, mener Kennaway, ordenen er blitt en trussel mot den britiske union, som den egentlig er en forkjemper av.

Fortsatt i hver sin gate

Det er 12. juli i Nord-Irland.

Tre søstre i småskolealder står med sommerfugler i magen og hvert sitt Ulster-flagg i hånda. De venter spent på paraden. Løper stadig ut i gata for å få bedre utsikt nedover.

- Kommer de ikke snart?

Og der, endelig, dukker de opp, bak faner og under svarte hatter. Marsjerende oransjemenn. Jentene veiver med flaggene mot dem og jubler. Det ligner 17.mai langs løypa.

Folk har kledd seg opp i britiske farger, tatt med seg campingstoler og proviant og benket seg gatelangs i Belfast sentrum. Det er en familiefest over hele provinsen.

Etter formiddagsparaden går de tre søstrene til parken hvor de har piknik og fest - før de kanskje stiller seg opp for å se de marsjerende vel hjem når de returnerer til sine respektive lokalmiljøer.

Et slikt lokalmiljø er bydelen Ardoyne i Belfast. Hovedgaten går tvers gjennom et katolsk nabolag. Det er nemlig slik i Nord-Irland. Folk vet om du er katolikk eller protestant. Selv om du ikke er religiøs. Derfor er det best å holde seg med sine egne.

Men i hver ende av hovedgaten i Ardoyne, er det protestantiske nabolag. Oransjemarsjen har alltid gått gjennom hovedgaten, til stor frustrasjon for katolikkene der, som opplever feiringen som en provokasjon.

I år ville gjerne katolikkene gå i en motdemonstrasjon samtidig med Oransjemarsjen, men i motsatt retning. De skulle altså møtes midt på, men det ville ikke kommisjonen, som gir tillatelse til disse togene, godkjenne.

Den var redd det skulle føre til bråk. Men bråk blir det uansett, og det vet politiet.

Politi i Belfast 12. juli 2011

Politiet har rustet seg på forhånd. De vet det blir trøbbel og bråk i bydelen Ardoyne - hvert år.

Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Bråk uansett

- Vi er helt maktesløse, sier en av de mange hundre politifolkene som venter på å bli angrepet av den katolske mobben i Ardoyne.

Han er godt kledd i sommervarmen, i flammesikker uniform, med skytevåpen og batong i beltet, hjelm og skjold.

- Hvis politiet forbyr marsjene, blir det bråk. Hvis vi nekter katolikkene å demonstrere mot marsjene, blir det bråk. Hvis vi arresterer kjente bråkmakere på forhånd, blir det i hvert fall bråk.

- Hvis vi uteblir, blir det bråk. Men hvis vi er her, blir det også bråk, sier han - idet et par hundre rasende katolske ungdommer begynner å kaste stein, flasker og bensinbomber.

Jeg trodde det var fred i Nord-Irland. Fredsavtalen blir ofte brukt som eksempel på en suksess. Men drosjesjåføren vår fnyser.

Belfast er fortsatt delt av en mur mellom katolske og protestantiske nabolag. Katolske barn går på andre skoler enn protestantiske barn. Det er først når man blir voksen man omgås hverandre.

Det er «vi og dem». Og fortsatt, i overraskende stor grad, «vi mot dem».

- Nei, dette er ikke noe sted for barn å vokse opp, gjentar han.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt