Dans og karaoke i stedet for Mao

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Musikken kommer fra et kraftig anlegg surret fast på en tralle som det er lett å dra med seg inn i parken. Tradisjonelle kinesiske sanger, vestlig popmusikk og ballroom-svisker pumpes ut med høyt volum i skyggelandet under 800 år gamle sypresser i parken rundt Himmeltempelet, sør i Beijing.

Kineserne svetter. Det er sensommersøndag og nesten 30 varmegrader, men de svetter fordi de danser. Par etter par etter par svinger seg med iver på det hellelagte underlaget øst for den indre muren rundt tempelet.

En vennegjeng har kledd seg opp med like klær: Mennene i svarte bukser og svarte t-skjorter. For å framheve kroppens spenst og energi, forklarer de. Kvinnene i svarte skjørt og topper med lilla eller rødt.

- Hver eneste søndag danses det her. Fra tidlig morgen til ut på ettermiddagen, forteller en middelaldrende kvinne.

- Her er det god plass, det har vi ikke hjemme, og deilig skygge under de gamle trærne.

Alt er frivillig organisert, understreker hun. Underforstått at her er ingen statlig myndighet innblandet for å styre massene.

- Vi elsker å danse, og mange har god tid. De fleste her er jo pensjonister.

Jeg undres – hun ser ikke så gammel ut.

- I Kina pensjoneres kvinnene når de er mellom 50 og 55, mennene når de er 60. Det er mange nok til å jobbe her i landet, og vi må jo la ungdommen slippe til, forklarer kvinnen.

Borte er maodressen

Bortsett fra vennegjengen i svart og lilla, er det ingen uniformering blant de dansende. De fleste kvinnene er godt pyntet, mennene litt mer sjaskete. Noen av dem har bare tredd på seg singlet og korte bukser.

Hårfrisyrene varierer tilsvarende, fra stivet rett-til-værs-hår hos noen yngre mannfolk til kunstige krøller for enkelte kvinner.

Slik var det absolutt ikke da jeg besøkte Kina og Beijing første gang for 33 år siden. Det var våren 1977, bare et halvt år etter at formann Mao døde og kulturrevolusjonen så vidt var slutt.

Da ble vi besøkende strengt passet på fra morgen til kveld.

Og det var ikke parker, men fabrikker og arbeidsplasser vi fikk se, med arbeidere som skrev veggaviser og studerte Mao Zedongs tanker for å finne ut av hvorfor kulturrevolusjonen likevel ikke var så bra.

Og hvorfor det var den såkalte firerbanden med Maos kone i spissen som egentlig hadde skyld i alle lidelsene under denne fryktelige tiden, selv om det jo vitterlig var Mao selv som hadde startet galskapen og sluppet løs ungdomsgjenger utstyrt med røde skjerf og Maos lille røde bok for å ødelegge gamle kulturminner og hundse professorer og andre folk med utdanning.

Den gang gikk folk flest, både kvinner og menn, helt likt kledd i blå bomullsdresser med nøyaktig samme snitt - de såkalte Mao-dressene. Bortsett fra høytstående partipamper som hadde bedre dresser av ull, i svart.

Den gang var de brede avenyene fullpakket med sykler. Ingen hadde bil, bortsett fra høytstående partipamper som kjørte rundt i svarte limousiner.

Det gjør de fortsatt, bare veldig mye saktere i dagens nesten stillestående Beijing-trafikk.

Den gang ble vi ikke vist det fantastisk vakre Himmeltempelet som i dag kryr av turister fra både hjemland og utland, og ingen danset i parkene. Det var ikke tillatt for massene. Heller ikke å lytte til slik dekadent musikk som nå strømmer ut av høyttalerne.

Og hvis noen var så uforsiktige å snike seg til et lite kyss fra kjæresten en sensommerkveld i parken, ville det høyst trolig bli rapportert til nabolagskomitéen, sikkerhetspolitiets forlengede arm som overvåket alt og alle slik at ingen skulle kunne føle seg trygge.

«Kulturarven» fra Japan

I dag kan kineserne kle seg slik de ønsker og gjøre mer som de vil, så lenge de ikke er obsternasige og kritiserer kommunistpartiets maktmonopol. Da kan det lett bli noen år i fengsel, slik mange regimekritikere har fått oppleve.

I dag fylles veiene av privatbiler og parkene av musikk og dans. Jeg har en anelse om hvem kineserne har importert parkdansingen fra, for dette er et ganske nytt fenomén i Kina. Men i nabolandet i øst, Japan, vokste det fram en dansebevegelse i parkene mye tidligere.

Jeg var der på 1980-tallet og så ungdommer med ghettoblastere og Elvis-sleik fylle parker med heftig og hoftevrikkende dans. Fantastiske friminutt for mennesker som til daglig er trengt sammen i små leiligheter pakket oppå hverandre i skyhøye hus.

Også andre kulturuttrykk har kineserne innført fra Japan. Nå er karaoke en av de aller mest populære aktiviteter for kinesere som skal finne på noe artig sammen i helgene, eller til og med under lunsjen.

Karaoke-maskinen, navnet betyr tomt orkester på japansk, ble funnet opp i 1971 og har siden spredt seg over hele sørøst-Asia og resten av verden.

Til Kina kom karaoken først for ganske få år siden, men er nå umåtelig populær, særlig blant ungdommen. Eldre kineserne er mer skeptiske til japanere og alt som kommer fra landet deres.

Ikke så rart, når man kjenner historien om naboens brutale okkupasjon av deler av Kina helt fra 1931 og frem til 2. verdenskrig sluttet i 1945.

Massakren i Nanjing, hvor japanerne drepte 300.000 kinesere på bestialsk vis, er vanskelig å glemme. Også fordi japanerne i sine egne lærebøker på skolen forsøker å dysse ned det som egentlig skjedde. Særlig på landsbygda og i de mindre byene i nordøst-Kina er Japan-hatet fortsatt varmt.

Selskap på norsk

Min nevø, som dro til en by i nordødt for å studere kampsporten Kung Fu, ble under oppholdet innkalt til myndighetene.

De hadde hørt rykter om at hans mor var fra Japan, noe som i og for seg stemte. Men da han kunne fortelle at både han selv og moren bodde i fredelige Norge langt unna, da slappet de av. Han fikk lov til å fortsette Kung Fu-studiene uforstyrret.

Nevøen min fortsatte studiene, nå kinesisk, som han etter hvert snakket flytende.

I sommer tok han med sin kinesiske kjæreste til Norge for å presentere våre seder og skikker. Blant annet holdt vi et stort familieselskap med mye latter og allsang rundt bordet. Hun mente dette middagsselskapet var noe av det mest spesielle hun hadde opplevd.

- I Kina er det ingen som synger sammen ved middagen slik, fortalte hun.

- Slik allsang driver man bare på med i hæren.

Karaokabusiness

Andre kinesiske venner har seinere modifisert dette noe, men uansett er man enige om at der kineserne synger er på karaokestedene, de såkalte KTVs. Der man har orkesteret på boks og sangteksten kommer fram på tv-skjermen.

For å få verifisert dette tok noen kinesiske venner meg med til Party World, en av Beijings største karaokekjeder. Ved inngangen minner stedet om et svært hotell, med marmorresepsjon og brede trapper opp i annen etasje, der man blir henvist til et eget rom med karaokemaskin, to mikrofoner og svær tv.

Her får man servert mat og drikke, og gjerne mye alkohol dersom det er kveld og fri dagen etter.

Store felleskaraoker er ut, da tar det så lang tid før den enkelte får slippe til og synge. I dag vil kineserne helst sitte i en mindre gruppe sammen med familie og venner.

Vi fikk avlukket innerst i gangen og passerte underveis titalls rom og kunne kikke inn gjennom glassdørene til andre grupper av gjester. Så vi både så og hørte.

Noen steder satt en enslig ung mann eller kvinne og gaulte av full hals, sannsynligvis mens de ventet på at kjæresten skulle dukke opp. Andre steder to besteforeldre sammen med barnebarnet, som var atskillig mer bevandret i karaoketeknikken enn de eldre.

Flest rom var okkupert av grupper av unge jenter.

Vi stakk hodet inn til en slik gruppe med tre unge kvinner som fortalte at de jobbet i samme bygg, på et kontor lenger opp i etasjene. En gang i måneden kom de hit for å synge, og for å slippe ut litt damp, som de uttrykker det.

Hverdagen og arbeidet er hektisk og hard, her kan de synge ut sine frustrasjoner så høyt de bare vil. Og er de happy med kjæresten vanker det lyse «lovesongs», har det vært krangel går melodiene i moll.

De vet godt at karaoke kommer fra Japan, og har ingenting imot dagens japanere.

En helt fersk undersøkelse viser også at kinesernes syn på Japan og japanere har bedret seg betydelig de siste årene. Nå har nesten 40 prosent et positivt syn på naboene. Blant unge studenter er tallet enda høyere.

En viktig årsak er nok at kineserne har kvittet seg med mindreverdighetskomplekser, etter at Kina gikk forbi Japan som verdens nest største økonomi - etter USA.

Men man skal heller ikke se bort fra at kinesernes hjertelige omfavnelse av japanernes karaoke har hatt vel så stor betydning.