Betinget suksess for Merkel

Diplomati er det muliges kunst. Det dreier seg om å dekke over motsetninger uten nødvendigvis å løse problemene. Diplomatiets oppgave er å begrense kriser og unngå åpne, dramatiske brudd.

Derfor kan de resolusjoner og pressekonferanser som toppmøter avstedkommer, bli ganske ulne. De skal si noe, men ikke for mye. De må ikke bli for konkrete.

Engstelse på forhånd

Dette diplomatiske spill mestret vertinnen i Heiligendamm, forbundskansler Angela Merkel. Foran G 8-møtet var det atskillig engstelse fordi amerikanerne hadde kjørt så hardt og ga inntrykk av at de ikke på noe vilkår kunne godta hennes klimautspill. I stedet kom George W. Bush Angela Merkel i møte, men uten å forplikte seg til noe bindende og konkret.

Dessuten fryktet man at striden om det amerikanske rakettskjoldet skulle overskygge alle andre spørsmål. Det skjedde ikke, men noen løsning på dette stridsspørsmål er det vanskelig å se selv om amerikanerne sa de ville diskutere Putins overraskende utspill om et felles rakettskjold i Azerbaidsjan.

Angela Merkels diplomati

Angela Merkels diplomati i Heiligendamm var en suksess, som føyer seg pent til hennes mange internasjonale triumfer de siste månedene. Den tidligere så uerfarne østtyske politiker har vist at hun kan spise kirsebær med de store.

Men Heilgendamm var altså en betinget suksess. Det Merkel oppnådde, var å finne en minste fellesnevner eller et minste felles multiplum. Det var det meste hun kunne oppnå.

Klimaet viktigst

For Angela Merkel var klimapolitikken det viktigste siden hun lenge har hatt dette som sin merkesak. Her har hun kunnet innkassere betydelige fortjenester, først i sitt eget land der bilindustrien er skeptisk til for stramme tiltak og fagbevegelsen er blitt mindre klimaengasjert, og dernest i EU der interessemotsetningene er store.

Men EUs klimautspill går tross alt så langt at selv norske regjeringspolitikere, som gjerne fremhever vårt land som best i klassen, måtte innrømme at vi har noe å lære av den union som de ikke vil inn i.

Intet bindende og konkret

Angela Merkel fikk George W. Bush til å ta administrasjonens to tidligere fyord – ”Kyoto” og ”FN” – i sin munn. På en konferanse i Bali til høsten skal det arbeides med en ”post-Kyoto”-avtale som erstatter den som utgår i 2012 og som USA altså ikke har villet akseptere. George W. Bush gikk med på at utslippene burde halveres innen 2050, men det sies intet i resolusjonen om basisår, dvs når denne forpliktelse skal tre i kraft. G 8-møtet ga ingen bindende og helt konkrete forpliktelser.

I Heiligendamm gikk Japan og Canada lengst i å forplikte seg til 50 prosent utslippskutt innen 2050. USA og Russland var ikke klart for, men de var heller ikke direkte imot. I G 8-språket heter det at de vil ta dette i ”alvorlig betraktning”. Det er slikt som kalles diplomatisk triumf.

Bush godtar nå FN

George W. Bush har gitt opp sine tidligere så absolutte motstand mot FN, og det er viktig. Under sterkt press både hjemme og ute er han kommet til at verdensorganisasjonen tross alt er den beste ramme for dette arbeidet.

De vitenskapelige premisser og konklusjoner fra FNs klimaeksperter blir nå anerkjent av amerikanerne, etter at de tidligere gjorde sitt beste for å latterliggjøre dem. Etter dette blir Fremskrittpartiets Siv Jensen stående temmelig alene i sin avvisning av FNs klimapanel. Det alene er det grunn til å sette kryss i taket for.

Industrilandenes ansvar

Det er også viktig at USA har innrømmet industrilandenes store ansvar. Men USA har fått gjennomslag for det synspunkt at stormakter som Kina og India, som i dag har en enorm vekst og krever stadig mer energi, må trekkes inn i dette viktige arbeidet. G 8-alene er ikke tilstrekkelig, og Europa alene rekker ikke langt.

Kina holdes utenfor G 8 på grunn av at det angivelig ikke er demokratisk nok og ikke aksepterer menneskerettighetene, mens Putins ikke særlig mer demokratiske Russland altså er fullverdig medlem. Forhåpentligvis vil amerikanerne nå slutte å piske Kina og ikke lenger bruke kinesernes forsømmelser som unnskyldning for at de selv ikke gjør nok.

En intensjonserklæring

Alt i alt kan vi karakterisere G 8-landenes uttalelse om klimapolitikken som en intensjonserklæring, en oppsummering av deres gode hensikter. Heiligendamm ga verken mer eller mindre. Som den Bush-vennlige avisen The Wall Street Journal skriver, er Heiligendamms facitt at virkelig konkrete tiltak må vente til George W. Bush går av som president.

Konkrete og bindende forpliktelser

George W. Bush er likevel på glid i klimapolitikken. Det skyldes at Amerika blir ”grønnere”, det vil si at amerikansk opinion blir stadig mer miljøbevisst. Ikke minst kommer dette til uttrykk hos ”Det kristne høyre” (The Christian Right) som betrakter miljøødeleggelser som en synd mot skaperverket.

Dernest kjører kommuner og delstater i USA stadig mer konkret og bevisst miljøpolitikk. Det republikanskstyrte California er et godt eksempel. Washington D.C. er blitt en miljøsinke i forhold til det øvrige Amerika.

Merkel skulle belønnes

Det kan også spekuleres over om George W. Bush ønsket å belønne Angela Merkel for hennes trofaste vennskap og støtte. For Bush er det nære samarbeid med Berlin en hjørnestein i hans Europapolitikk. Merkel stod på sitt, samtidig som hun var villig til å lytte til amerikanerne. Hun oppnådde innrømmelser fra George W. Bush takket være sin kombinasjon av standhaftighet og fleksibilitet.

Mange uløste problemer

På agendaen for G 8-møtet stod også mange andre viktige saker. Det var ingen bevegelse i Kosovo-spørsmålet. Russerne står på sitt, og Frankrike vil utsette en avgjørelse om provinsens løsrivelse fra Serbia.

Det ble uttrykt bekymring for det iranske atomprogrammet, men de kom ikke til enighet om ”ytterligere, passende tiltak” dersom iranerne fortsatt turer frem som nå. I Darfur-konflikten er USA på offensiven, men også her ser man hvor splittet verdenssamfunnet er med sine divergerende interesser.

Skuffende om Afrika

Bistanden til Afrika skulle være den store PR-sak og ble fremstilt som det. G 8 gjentar løftet om å doble u-hjelpen innen 2010 og skal bidra med 360 milliarder kroner til bekjempelse av HIV/Aids, malaria og tuberkulose. Men mye av dette er åpenbart ”gamle” penger som Afrika ble lovet tidligere, men ennå ikke har fått.

Det er mot denne bakgrunn man må forstå de engasjerte popstjernene Bob Geldofs og Bonos kritiske reaksjoner. De mener at G 8-lederne helt har sviktet Afrika. Bono har et poeng når han karakteriserer sluttdokumentet fra G 8 som ”byråbabbel” som er ”skrevet slik at vi ikke skal forstå hva som står der”. Dette er jo et uttrykk for diplomatiets språk. Bono konkretiserte problemstillingen ved å si at ”det dreier seg ikke om bare statistikk, men om sykehus uten elektrisitet og rent vann og mødrer uten vaksiner for deres barn”.

I dette perspektiv vil jeg minne om at Statoil på sitt oljeengasjement i Angola snart tjener mer enn den samlede norske u-hjelp til Asia. Hvis vi vil, gjenkjenner vi hos oss selv i den rike verdens egoisme.