Rabbiner Tsvi Kaplàn ble kastet i bakken og sparket, slik at han måtte innlegges i sykehus for kortere tid. Den 14-årige sønnen til Brodskij-synagogens forstander Moshe Asman ble såret av de steinkastende jødehaterne da han fortvilet prøvde å lede barna i menigheten inn igjen i synagogen.
Kiev-politiet anholdt sist helg åtte mann, men nekter for at dette var en pogrom. Myndighetene i Ukraina kaller gjerningsmennene fotballpøbler, men Russlands sjefsrabbiner Adolf Sjajevitsj stempler helgens hendelse i Kiev som en pogrom.
Forferdelig
Sjajevitsj kaller det en forferdelig handling av Østeuropas neofascister. På Kievs hovedgate Kresjatik har folk lenge fått kjøpt en mengde pronazistisk litteratur. Det samme utbudet av nazipublikasjoner finner sitt publikum her i Russland. I mars i år gikk myndighetene i byen Ivano-Franko i Ukraina inn for å rehabilitere 24 gamle menn som hadde kjempet i SS-Regiment "Galitschien"- en gang opprettet nettopp for ukrainske frivillige av Reichführer SS Heinrich Himmler.
Ukrainas statsminister støttet tanken. Galitsia er landområdet som i dag dekker Østpolen øst for byen Lublin, Vestukraina med byen Lviv, eller Lemberg på tysk, og distriktene nordover mot Hviterussland og Litauen. Den østeuropeiske neofascismen har et særlig solid brohode i Lviv - på russisk Lvov.
Ikke bare Ukraina rehabiliterer nazitidens krigsforbrytere. Den krigsforbryterdømte General Ion Antoniescu, som ble henrettet i 1946, fikk sitt monument på 1990-tallet i Romania. Også i Latvia er det reist minnesmerke over nazistenes håndgagne menn fra andre verdenskrig under 1990-tallet.
Den antisemittiske befolkning
Under den andre verdenskrig var dette en forferdelig sannhet: Regnet fra Nederland i vest mot Ukraina i øst ble gjerdene rundt nazistenes utryddelsesleire for jøder lavere og lavere, helt til de var unødvendige i Kiev. I land som Nederland og Norge sjenerte de tyske nazistene seg såpass over den skjebne de planla for de lokale, jødiske befolkninger, at de deporterte dem til Auschwitz og avlivet jødene der.
Lengre mot øst var de lokale befolkningene så hatske mot jøder, at nazistene fant mindre og mindre grunn til å skjule sine forbrytelser. I Riga ble de lokale jødene meid ned med maskinpistoler i gatene. I dagens parkområde i Kiev, Babij Jar, var det heller ikke gjerder som stengte mot innsynet da Kiev-jødene ble slaktet der i de trange sluktene i september 1941.
I hele etterkrigstiden var det umulig å få de sovjetiske myndigheter i Ukraina til å markere at det var ukrainske jøder som ble massakrert i Babij Jar. Fordi de sovjetiske myndigheter hadde en iboende antisemittisme med i sitt verdigrunnlag fra Stalins dager, ble den offisielle markering i Babij Jar først korrigert etter at Sovjetregimet falt fra hverandre. I 1982 nektet fortsatt Sovjetunionens riksadvokat for at jødene i Sovjetunionen hadde vært nazismens primærofre.
Under den andre verdenskrig hentet Gestapo lokale, ukrainske gendarmer til Paris for å hjelpe til med å skille jøder fra franskmenn. Tyskerne så vanskelig forskjellen på dem, men ukrainerne kunne "lukte" jøder, ble det sagt. Nordmannen Harry Koritzinsky drev den jødiske avisen Hatikwoh i Oslo i mellomkrigstiden. Han reiste mye rundt i Galitsia og skildret de jødiske landsbyene, sztetlene, som han så.
Disse jødiske landsbyene ble udødeliggjort, først ved at den ukrainsk-jødiske dikteren Sholom Aleichem skrev sitt verk om Tevje Molòchnik eller Melkemannen Tevje på 1800-tallet. Senere dramatiserte Jerry Bokk materialet til den verdensberømte musikalen "Spillemann på taket", som tok Broadway med suksess.
Hvordan oppstod jødehatet?
"Kristus-morderne" var et stempel jødene bar med seg siden kristne kirker oppstod. Dette ble bakteppet for at jødene stadig ble gjort til prügelknaben gjennom vekslende samfunnsforhold.
Østerrikeren R.N. Coudenhove-Kalergi skrev i sin bok "Judenhass von heute" i 1935 at jødene fikk unngjelde for den armod og elendighet som krigene hadde påført Østeuropa.
I verket hans om antisemittismens vesen skrev han i 1935 at halvparten av jødene bodde i Russland. Dit kom de lenge før tsarene satte sitt segl over landskapene, bemerker han. I 1882 innførte den russiske greve Ignatiev en lov som påla jødene at de måtte holde seg innenfor de landsbyer og territorier hvor de bodde. Livegenskap ble innført for jøder spesielt, 21 år etter at Tsar Aleksandr II opphevet dette generelt i 1861.
Den østerriksk-ungarske forfatteren skriver i 1935 at jødene fikk innskjerpet forbudet mot å eie jord og grunn eller forpakte slikt, og jødene ble avkrevd avsvergelse av sin religion, deres skoler ble stengt, de ble nektet opptak ved høyere skoler. "Jødefrie dager" i Lemberg eller dagens Lviv ble alltid lagt til åpningsdagen for universitetet, og nåde den jøde som viste seg for den polske mobben da.
Det var til slike forknytte sztetls at Oslo-mannen Harry Koritzinsky kom i mellomkrigstiden. Harry Koritzinsky var utdannet sosialøkonom fra Universitetet og han var krigsskoleutdannet kaptein. Han sa til NRK i 1978 at jødene i Galitsia levde så isolert at de midt på 1930-tallet knapt hadde hørt om byen Berlin, for ikke å snakke om Waffen-SS.
Desto større ble sjokket for dem da de nazistiske jødemorderne invaderte Polen og Ukraina i september 1939, og inntok deres sztetls eller landsbyer.
De østeuropeiske jødene hadde hatt forbud mot å eie jord av de vekslende herskerne fra gammelt av. Nettopp dette tvang jødene over i håndverk. Slik etablerte de østeuropeiske jødene tidlig sin pengeøkonomi, mer enn 150 år før russiske bønder kunne tenke på økonomisk frihet.
Forbudet mot at jøder skulle kunne eie jord og drive landbruk er det materielle grunnlaget rent historisk for deres særpregete stilling på Europas pengemarked alt under merkantilismen på 1700-tallet. Penger ble mangelvare, rentene høye og jødene ble "ågerkarle".
De gamle husker
I september 1981 satt jeg i den hjemsøkte Brodskij-synagogen i Podolje, den gamle jødiske bydelen ved bredden av Dnjepr i Kiev. Det var 40 år siden Babij Jar-massakren, og jeg ble omfattende skygget av KGB. Sovjetmyndighetene var sensitive den gang for all omtale av jødenes skjebne. De ble kalt invalider av femte kategori fordi punkt 5 i det sovjetiske pass var rubrikken for nasjonalitet, og der ble "jøde" avmerket.
Tidligere statsminister Einar Gerhardsen. (NRK-foto)
Nettopp slikt lettet segregasjonen for nazistene i Ukraina og Russland under den andre verdenskrig. Fordi Einar Gerhardsen også hadde bedt meg om å spore opp hans gamle venn Amund Myhre som forsvant fra Oslo til Sovjetunionen i 1923 fra sine to kamerater Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, var nok KGB-oppvartningen ekstra tydelig. KGB ønsket ikke at de to skulle få direkte kontakt på nytt.
På den tiden hadde Norge også kritisert sterkt at den såkalte Kiev-senderen forstyrret radiosambandet i den norske handelsflåten. Slikt gjorde også KGB mistenksom når en norsk korrespondent fra Moskva dro til Kiev i de dager. Jeg gikk gjennom de trange gatene i Podolje frem mot Brodskij-synagogen. De lave, gule murhusene på to og tre etasjer utgjorde kjernen i Kiev-ghettoen.
I et usett øyeblikk smatt jeg fra mine KGB-skygger og inn i Brodskij-synagogen. Der traff jeg en meget gammel mann alene. Han satt med sin hatt på hodet og iført strikkejakke. Moses Pikman var forstanderen i Brodskij-synagogen den gang. Et par dager før i september 1981 hadde det vært et væpnet angrep mot en synagoge i Wien og flere jøder var drept.
I NRK-programmet "Verden i dag" 3. september 1981 sa forstander Moses Pikman i Brodskij-synagogen: "Jeg vet ikke om alle har hørt om drapene ennå. Det var en eller annen her som fortalte om attentatet. Men jeg mener jo at slike ting som dette bare kan skje i de kapitalistiske landene. Hos oss skjer ikke slikt, og vil heller aldri komme til å skje!"
Forstander Moses Davidovitsj Pikman fortalte at han hadde opplevd Kiev som guttunge under jødeforfølgelsene til Tsar Nikolaj den annen. "La aldri de dagene komme igjen" - sa 83 år gamle forstander Pikman til NRK 3. september 1981. Den gamle forstanderen er nok hos sin Jahvè nå. Den sovjetisk-jødiske forfatteren Anatolij Kuznetsov som selv opplevde Babij Jar-massakren i 1941, avslutter sin prisbelønte bok "Babij Jar" slik:
"Jeg vil leve til det ikke er et eneste spor igjen av dere. Jeg hater dere fascister, livets fiender. Jeg forakter dere som det mest motbydelige jorden noensinne har født. Forbannet være dere - forbannet være dere!"
I hele etterkrigstiden ble det først en diskusjon i New York-tidsskriftet "Contemporary Jewish Journal" om hva som er forklaringen på f.eks. at jøder i Kiev og Riga lot seg slakte ned av nazistene uten motstand, mens jøder i andre gettoer som i Warszawa gjorde heltemodige, fortvilte og nytteløse opprør?
Konklusjonen på diskusjonen ble at det aldri skulle få skje igjen. Men på den siste sabbaten ble altså Brodskij-synagogen i Kiev angrepet. Synagogen ligger i avstand bare noen kilometer fra Babij Jar - i tid mye lengre. Men de russiske og ukrainske jødiske lederne frykter at spøkelser farer fort gjennom tid og rom her i Øst-Europa.