Tsunamien som kan endre Afrika

Det skvulper lett rundt båtripa mens vi putrer ut mot mitt sommerparadis i Hvaler-skjærgården. Det glinser i lakken til nypolerte cabincruisere som kjører forbi i solskinnet. I denne delen av verden har alle på seg redningsvest, selv om det er stille på sjøen. Det er reker i overflod og nok majones til loffeskiva.

Jeg trekker frisk luft i store drag og lar inntrykkene fra mitt første halvår som korrespondent synke inn. Når jeg lukker øynene, ser jeg flere ansikter danse på netthinna. Det er ansiktene til mennesker som har satt sterke spor i sinnet.

Kontrastenes rike

Vel framme på Hvaler-øya Herføl går jeg på sandveien mot hytta. Forbi meg sykler tenåringer på vei til stranda på rustfrie sykler i pastellfargede klær. Det er som å tre inn i en verden med et instagram-filter der alt er rent, blankt og nytt.

Akkurat nå er det sommerferie, men snart skal alle de sommerbrune ungdommene tilbake på skolen.

Når jeg tenker på ungdommene jeg har møtt siden januar, er det polerte instagram-filteret borte. De lever i land der skolegang ikke er noen selvfølge og der man må kjempe for demokratiske rettigheter.

Likevel er engasjementet jeg har opplevd blant unge mennesker så sterkt at jeg har blitt optimistisk på vegne av alle dem som skal vokse opp i afrikanske land framover.

Ungdomsbølgen

Det blir stadig flere unge mennesker i Afrika, noe som bringer med seg både utfordringer og muligheter.

Ungdomskolene i Afrika vokser raskt, og det anslås at det vil være dobbelt så mange unge under 24 år på kontinentet innen 2050. Ved slutten av dette århundret vil det trolig være fire milliarder flere mennesker på jorden, hvorav tre milliarder vil være født i Afrika.

Mange spør seg hvordan de afrikanske landene vil takle ungdomsbølgen og hvordan de unge selv vil takle morgendagens utfordringer. Vil landene klare å gi utdanning til alle disse unge, slik at de kan bidra til økonomisk vekst for landet sitt?

Jeg har reist fra Nairobi til Mali og Ghana i vest, Sør-Afrika i sør, Mosambik i øst og rapportert om Sudan i nord. I alle disse landene finnes det unge mennesker som jobber for å bedre samfunnet de lever i.

Utdanning og fotball

I en park i Malis hovedstad Bamako møtte jeg Aisha Diarra. Hun løftet opp den oransjegule silkekjolen til knærne og vippet en fotball opp i luften. Hun headet den gjentatte ganger med pannen som var dekket av et blomstret sjal.

Aisha fortalte at faren hennes alltid sa at hvis hun gjorde det bra på fotballen og på skolen, ville det gå henne bra i livet.

Innsatsen ga resultater. I 2008 var hun med å vinne Norway Cup, og i dag spiller hun på juniorlandslaget i Mali.

I Mali blir en av fem jenter giftet bort før de fyller 15 år. Aisha vil at jentene skal få opp øynene for at de har andre muligheter i livet.

De store, brune øynene lyste da hun fortalte om fotballsenteret hun ville starte for andre jenter. Utdanningen og fotballen åpnet dørene for Aisha, og nå ville hun hjelpe andre til å lykkes.

Naturens voktere

I hjembyen min Fredrikstad har roen senket seg der jeg går på en sykkelsti med markjordbær i grøftekanten.

Fargerike busser med diskolys, musikk på full guffe og beksvart eksos i Nairobi er byttet ut med leddbusser i grønn lakk på biogass. Vanligvis går jeg på rødt støv med gresstuster og store jordhull, her er det feide fortau med perfekt hugget kantstein.

Jeg tenker på strendene i Ghanas hovedstad Accra, der søppelet lå strødd så langt øyet kunne se.

Det var 35 varmegrader og en stank av råttent matavfall, tang og avføring fylte neseborene. Jeg hadde akkurat tråkket i menneskebæsj fordi stranda ble brukt både som søppeldynge og do.

I Accra jobber ungdommen iherdig for å gjøre byen til Afrikas reneste.

Jeg møtte miljøaktivisten Ellen Lindsey som blir kalt Ghanas svar på Gretha Tunberg.

Ellen var enig med den svenske jenta om at verden må redde klimaet før det er for sent.

Hun var bekymret for planeten, men hadde tro på at unge mennesker kan gjøre en forskjell fordi de har energien og engasjementet som skal til. Midt blant alt søppelet i Accra ga hun meg tro på at det er mulig å skape endringer.

• Les mer: Slik skal Accra bli Afrikas reneste by

Demokratiets forkjempere

Etter det nasjonale valget i Sør-Afrika intervjuet jeg unge rappere i Johannesburg. Dino Lingeris fortalte meg at han tror ungdommen kommer til å forandre landet, fordi den yngre generasjonen er i ferd med å bli mer politisk aktiv. Han hadde fått nok av korrupte politikere som putter penger i egen lomme.

Ni flytimer lenger nord, i Sudans hovedstad Khartoum, er det politiske engasjementet like sterkt. Her har en 22 år gammel arkitektstudent blitt symbolet på kampen for demokrati og frihet.

Alaa Salah har hatt et brennende engasjement for å skape demokrati i hjemlandet Sudan etter tretti år med autoritært styre. Hun kalles «den nubiske dronning» etter dronningene som hersket i Sudan for 3000 år siden, og kjemper for at hennes generasjon skal kunne leve i et land der de kan få velge sine ledere.

Ringvirkningene

Mens jeg går på sykkelstien mot min gamle ungdomsskole, tenker jeg på alle mulighetene jeg selv har fått i Norge.

Jeg tenker på motet som kreves for å kjempe for bedre rettigheter i et autoritært samfunn, og styrken til å hjelpe jenter i fattige land til å få seg utdanning. Slikt trengte jeg selv aldri å kjempe for.

Hvis en brøkdel av ungdommene som blir født i Afrika de neste årene, er slik som dem jeg har møtt så langt, er utsiktene gode. Kanskje kan ungdomsbølgen gi nye arbeidsplasser og økonomisk vekst?

Styrken i engasjementet til de unge gir håp om en kjempebølge, en tsunami, som kan løfte kontinentet til nye høyder.

Det blir spennende å følge utviklingen framover, men akkurat nå er det ferie. Jeg skal spise verdens beste jordbær og pappas nystekte makrell. Det blir turer med jolla til holmer og skjær på blikkstille vann med påbudt redningsvest. Jeg føler meg heldig.