Izvestias lederartikkel 12. mai 2003
Oversatt til norsk av NRKs Moskva-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld
(Faksimile)
"I Russland fins verken januar eller mai. Det samme gjelder midten av juni, slutten på desember, februar og april, begynnelsen på mars og november.
Landet faller ut av kalenderen. Faller ut i fridager. Julen er både katolsk og russisk-ortodoks, men spiller det noen rolle?
Vi har nyttår både etter gammel og ny kalender, vi har dagen til "gutta i force’n" 23. februar og jentenes dag 8. mars, vi har påske med kaker og med usyret brød, og er ikke det likegyldig?
Vi har arbeiderklassens internasjonale solidaritetsdag 1. mai og vi har Pressens dag og Radioens dag, Seiersdagen 9. mai, Uavhengighetsdagen, Revolusjonsdagen eller om de vil - Omveltningsdagen!
Den ene fri- og høytidsdag følger etter en andre, og gir folket knapt ro til å arbeide i hverdagen.
Russland er et land med utrolig stabilt politisk system og utrolig ustabil økonomi. Det fins nok land som har flere fridager enn vi.
Men ingen steder feirer de så lenge og lykkelig som vi, i forakt for enhver kalender. Ingen steder fins det en så lang rehabiliteringsperiode etter festrusen, som kalles bakrus i folket.
Det er for lenge siden slutt med at disse Bacchus-festene var knyttet til noen slags ideologi. Det måtte være et unntak for landsteds-ideen og festbord-filosofien, grillfesten og pikniken. Russland har vendt seg til ikke å arbeide i ukevis og månedsvis.
Om vinteren feirer folket dårlig vær, og ingen har lyst til å jobbe. Om våren kommer de etterlengtede varme dager og hyttesesongen. Om sommeren befaler herren selv oss på ferie, sole oss fordi særlig våre nordboere mangler sol.
Og der er det uansett kort distanse fra sommer til novemberdagene.
Og fra november til nyttår rekker vi knapt å senke hånden etter hevet glass. Det fins riktig nok et lite problem for fra september til oktober har vi ikke funnet opp noen festdager, så vi må arbeide da.
Men i den unge, russiske statsdannelsen vil det melde seg nye tradisjoner, så sjansen fins for at de to månedene som ennå ikke er inntatt av fridagene blir erobret.
Offentlige fridager er den grunnleggende faktor i russisk politikk og økonomi. I Sovjet-tiden sang vi "Den daglige dont er en fest for oss!". Profetisk, viste det seg at vi sang for: Nå er arbeidsdagen sånn til hverdags en slik sjeldenhet at det nesten fremstår som en høytidsdag.
Januar og mai er rekordinnehaverne av fridager som folk elsker. Da vokser ikke nasjonalproduktet, nesten ingenting produseres, mens forbrukerkonsumet derimot øker. I dagene før fri- og høytidsdager er det ikke formålstjenlig å arrangere valg eller å komme med politiske utspill overfor befolkningen.
For ingen møter opp eller lytter. TV og aviser behøver ikke søke etter nyheter for ingen ser på det eller leser det likevel. Dertil skal man merke seg: Ikke en eneste politisk figur, ikke du statsråd eller du - folkevalgte – erklærer offentlig, at vi kanskje har for mange fridager, og at kanskje feriene burde innskrenkes litt!
Og hvis noen skulle driste seg til å si noe slikt, ville ingen tro sine øyne og ører, for hvem vil vel ikke ha ferie? Vil ikke statsråden? De folkevalgte? Folket er jo fra før overbevist at verken statsråden eller de folkevalgte gjør noe fornuftig sånn til daglig, heller.
Hva skulle det være for jobb – telle papir og slite buksebaken på møter?!
Siden småhandelen ikke utvikler seg likevel i dette landet, så rår en tanke: Klekke ut følgende idé på statlig nivå, nemlig å tildele hver russiske familie en hageflekk, nordpå drivhus. For folk jobber jo på hageflekkene sine. Dertil i sitt ansikts sved og på overtid!
Så kunne vi i fellesskap erklære hele kalenderåret for en, eneste, sammenhengende festdag. Da vandrer folket ut til sine hageflekker, begynner å fø seg selv, graver hagesenger for sine agurker og tomater og glemmer sine sosiale bekymringer.
Ingen protestmøter mot reform av de kommunale utgifter og inntekter, ingen protester mot forsinkede lønninger! Vi trenger ikke å etablere nye arbeidsplasser. Vi kan bare glemme vår bekymring for beskjeden, økonomisk vekst, dårlige veier og lekkende varmtvannsrør.
Og staten kan vi kalle noe pent, for eksempel Russland-på-grillen. Det høres ikke verre ut enn Rostov-ved-Don eller Frankfurt-am-Main.
Skal vi være alvorlige, så arbeider Russland fortsatt altfor lite. Lite for den som vil leve godt. Og altfor lite for å ha mye fri og ferie.
Selv om vi liker det."