Urix forklarer

«Fra å ha én diktator, har vi nå tusenvis av diktatorer»

Libya skulle bli et fredelig demokrati. I dag er det et land i kaos, der lovløsheten og militsene hersker.

LIBYA-UNREST-POLITICS LIBYA-UNREST-POLITICS

En libysk opprører står på restene etter et NATO-luftangrep i 2011. Syv år senere, hersker lovløshet og militser i Libya.

Foto: PATRICK BAZ / Afp

Rakettregn over flyplassen i hovedstaden. Et selvmordsangrep mot det statlige oljeselskapet, som IS sier at de står bak. Militser som kjemper mot hverandre i Tripolis gater, kamper som har tatt over 60 menneskeliv og skadet 159. Opptil 400 fanger som brøt seg ut av et fengsel i kampenes kaos. Og 100 flyktninger og migranter som druknet utenfor kysten i et forsøk på å nå Europa.

Det høres kanskje mye ut, men slik er dagens Libya. Alle disse hendelsene har funnet sted i løpet av de to siste ukene.

Drøyt syv år etter at Norge deltok i koalisjonen som bombet Libya, er landet i et kaos, et sted der lovløsheten og militsene hersker. Det er et kaos som ingen later til å ha evne og vilje til å reparere, til tross for flere forsøk fra FN.

Hva var det som gikk galt?

Kanskje er spørsmålet heller hva som gikk riktig, etter at Muammar Ghaddafis 42 år lange brutale styre endte med opprør og utenlandsk militæraksjon i 2011.

BRITAIN-LIBYA/

En libysk opprørskriger i 2011. Da Ghaddafi falt og NATOs militæraksjon avsluttet, rettet opprørerne våpnene mot hverandre.

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

Militæraksjon

19. mars 2011 ble den libyske flyforbudssonen igangsatt, dagen etter at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973, som tillot en flyforbudssone og «alle nødvendige midler» unntatt okkupasjon for å beskytte libyske sivile fra angrep fra Ghaddafis styrker. Opprøret mot Ghaddafi – del av den såkalte arabiske våren – hadde startet måneden før.

NATO-fly gjennomførte de neste månedene nesten 25.000 luftangrep mot infrastruktur og regjeringssoldater, i en operasjon som angivelig skulle beskytte sivile, men som utvilsomt bidro til Ghaddafis fall. Ledet av NATO slapp 15 norske jagerfly 588 bomber mot ulike mål i Libya.

Diktatoren som hadde styrt Libya med jernhånd i 42 år, ble drept i oktober 2011. Mange håpet at Libya skulle bli et fredelig demokrati – et vellykket eksempel på den arabiske våren.

Muhammar Gadaffi

Muammar Ghaddafi styre Libya med jernhånd i over 40 år.

Foto: ISMAIL ZITOUNY / Reuters

Slik gikk det ikke. Slik som ellers i landene som var preget av det som ble kalt den arabiske våren, var ikke det libyske folket unisont mot diktatoren, eller med opprørerne – en grov forenkling av en kompleks situasjonen som ble gjengitt i medier og i vestlige hovedsteder. Og uten en felles fiende, rettet de væpnede gruppene som hadde kjempet mot Ghaddafis styrker på bakken, våpnene mot hverandre. De var godt væpnet av både utenlandske makter og fra den plyndrede hæren til Ghaddafi. Den brutale og kaotiske borgerkrigen fortsatte – en krig som i praksis pågår ennå.

Libya i dag

I dag er Libya i praksis delt i to. Det er en FN-støttet samlingsregjering i Tripoli i vest og en rivaliserende regjering – støttet av Egypt og De forente arabiske emirater – i Tobruk i øst. Den egentlig makthaveren i øst er likevel general Khalifa Haftar – en tidligere støttespiller av Ghaddafi – som kontrollerer store deler sentrert rundt Benghazi.

I tillegg kommer utallige konfliksskillelinjer på bakken – et resultat av ikke-fungerende stat der militsene råder. I området under samlingsregjeringens kontroll, er det eksempelvis lite «samling.» En rekke militser kjemper for kontroll og innflytelse, noe som blant annet kom til overflaten for to uker siden da to rivaliserende væpnede grupper igjen kjempet i Tripolis gater.

Borgerkrig

I mellomtiden lider vanlige libyere. Lovløshet, korrupsjon, vold og en kollapset økonomi gjør livet vanskelig for mange.

Da jeg var i Libya like før jul i fjor, sa de fleste jeg snakket med at hverdagen var verre nå, enn under Ghaddafi. En hverdag preget av vold, usikkerhet, kidnappinger, mangel på jobber og helt grunnleggende tjenester som vann og strøm, selv i hovedstaden. Og istedenfor én brutalt stat, måtte de nå forholde seg til en rekke brutale militser.

«Fra å ha én diktator, har vi nå tusenvis av diktatorer,» var et vanlig utsagn, og en referanse til militsene som herjet.

– Verdenssamfunnet forlot Libya i et kaos. Istedenfor å hjelpe, gjorde de det motsatte, sa Hamza Elkanuni (35), en advokat i Tripoli som var blitt kidnappet av en milits, torturert og holdt i fangenskap i 21 dager mot løsepenger – en ikke helt uvanlig skjebne for velstående libyere.

Han var blant mange som i 2011 håpet på et nytt Libya – et fritt, demokratisk land. Han støttet i utgangspunktet den NATO-ledede aksjonen. Nå mente han at drømmen var blitt et mareritt.

I tillegg gjorde den økonomiske situasjonen hverdagen vanskelig for de fleste. Køene foran minibankene varte i flere timer – det fantes ikke nok likviditet. På gullmarkedet i Tripoli kom flere for å selge enn for å kjøpe smykker: gamle familiesmykker som var bevart i generasjoner, ble nå byttet i penger for å betale mat, skolebøker, legeutgifter. I dag er situasjonen den samme; ingenting er bedret, til stor frustrasjon for libyere.

IS ennå en trussel

Som om ikke alle disse problemene var nok, har IS vært en av gruppene som utnyttet maktvakuumet etter Ghaddafi. En gruppe som sverget troskap til IS, fikk fotfeste flere steder i årene som fulgte, og tok kontroll over kystbyen Sirte – for øvrig Ghaddafis fødeby.

Libya

IS tok kontroll over byen Sirte, men ble drevet ut i 2016. Ennå er ingen gjenoppbygging av betydning startet.

Foto: Manu Brabo / AP

En offensiv drev dem ut i 2016. Men ennå er deler av byen en ruinhaug; ingen oppbygning av betydning har startet, og innbyggerne der blir mer og mer sinte på samlingsregjeringen i Tripoli. Slikt gir grobunn for flere konflikter i fremtiden.

Til tross for at de nå er betydelig presset tilbake i Libya (som i Syria og Irak), understreket IS denne uken at de fortsatt kan gjøre skade, da de påtok seg skylden for angrepet på det statlige oljeselskapet, et angrep der to personer ble drept.

Flyktning- og migrantkrise

Kaoset i Libya har ført til nok et problem – et problem som Europa mener er svært alvorlig.

Landet er blitt det viktigste gjennomfartsstedet for flyktninger og migranter på vei til Europa. Menneskesmuglere har utnyttet landets lovløshet, og hundretusenvis har tatt seg gjennom ørkenen til kysten de siste årene, for å ta seg over den sentrale middelhavsruten mot Europa. Mange er blitt kjøpt og solgt av menneskesmuglere og militser på veien.

EU samarbeider med den libyske kystvakten for å stanse menneskene som forsøker å ta seg over havet – det er bare delvis vellykket.

LIBYA-MIGANTS/ Children of illegal migrants stand in an immigration holding centre located on the outskirts of Misrata

Flyktninger og migranter på et interneringssenter i Libya. Titusenvis av mennesker er blitt holdt slik, bak lås og slå, på steder der menneskerettighetsbrudd er vanlig.

Foto: GORAN TOMASEVIC / Reuters

Under et intervju med talsmannen for den libyske kystvakten, Ayoub Qassem, ristet han oppgitt på hodet foran de få, skrøpelige båtene kystvakten hadde til rådighet. De hadde kun seks båter for å patruljere en kystlinje på 1770 kilometer. Blant dem, stod én som følge av et problem med roret, én annen fordi ingen klarte å oppdrive bensin.

– Det var NATO som bombet kystvakten, sa Qassem.

– Og nå vil Europa at vi stanser migrantene.

Menneskene som stanses, går en vanskelig skjebne i møte. Opptil 20.000 mennesker har til tider vært innelåst i interneringssentre – sentre der tortur og menneskerettighetsbrudd er utbredt, ifølge menneskerettighetsorganisasjoner.

Den norske rapporten

Utvalget som gransket Norges deltakelse i aksjonen i Libya, har hatt et begrenset mandat – et mandat som så på den sivile og militære deltakelsen fra mars 2011 til Ghaddafis fall i oktober samme år, da aksjonen ble avsluttet. Rapporten som legges frem i dag, vil ikke konkludere hva som gikk galt i Libya etter det.

Men mye gikk utvilsomt galt. Kanskje kunne noe ha blitt gjort annerledes, eller ikke i det hele tatt, både før, under og etter aksjonen.

Det er vanskelige spørsmål, spørsmål som ikke nødvendigvis har entydige svar.

Den libyske musikeren Alaa Shann som jeg møtte i Tripoli, skrev en sang om dette. Hva gikk galt, hvorfor begynte vi å drepe hverandre, spør han i popsangen som rett og slett heter «Lesh» («Hvorfor» på arabisk).

– Da revolusjonen skjedde, trodde jeg at det kom til å bli bra. Kanskje ville noe endre seg. Men det ble ikke slik, folk begynte å drepe hverandre. Da angret jeg på at revolusjonen skjedde, sa han.

– Vi drømte om frihet, men vi er ikke egentlige frie nå.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt