«Det er strengt forbudt å gå til fots over den norsk-russiske grensa»

I det store og hele er grensa til Russland stengt for utlendinger på grunn av koronapandemien. Men det gjøres noen unntak.

Blant andre kan utenlandske korrespondenter som arbeider fast i Russland, få komme inn dersom de har en spesiell tillatelse.

Mens jeg var hjemme i Norge, tok det meg om lag halvannen måned å få denne tillatelsen fra russiske myndigheter, det het seg at den måtte godkjennes av regjeringen.

Da den endelig var i havn, var mitt russiske visum i ferd med å gå ut, og jeg måtte i gang med en ny papirmølle.

Til slutt var det bare en negativ koronatest som manglet, den måtte ikke være eldre enn 72 timer i det øyeblikket jeg krysset grensa.

Så var spørsmålet hvor jeg skulle reise. Tidligere fløy det russiske flyselskapet Aeroflot to ganger daglig mellom Moskva og Oslo, og flytiden var bare knappe to og en halv time.

Men disse flyvningene ble innstilt i mars. Nå for tiden flyr Aeroflot daglig til og fra London, så en mulighet var å komme seg til Storbritannia.

Det å reise via andre land kan være risikabelt i disse virustider, plutselig kan det komme noen nye begrensninger og legge kjelker i veien.

Jeg tenkte at det ville være tryggest å reise til Kirkenes og deretter krysse den norsk-russiske grensa ved Storskog. Videre med bil til flyplassen i Murmansk, og fly til Moskva.

Litt omstendelig, men uten fare for å bli satt i karantene i et annet land.

Hva med sykkel?

Da det for noen år siden kom et stort antall flyktninger fra Syria og andre land til Norge over grensa i nord, måtte de bruke sykkel. Det var ikke lov å gå, man måtte bruke et transportmiddel.

Jeg fikk høre at denne regelen gjelder fremdeles, men at det var mulig å låne en sykkel som man syklet eller trillet bort til grensa, og så tok den norske grensevakten sykkelen tilbake igjen.

Så jeg stilte opp på Storskog grensestasjon en solfylt septemberdag, innstilt på å sykle over til Russland.

I fobindelse med passkontrollen på norsk side, var mitt første spørsmål naturligvis om sykkelen. Svaret jeg fikk var overraskende:

- Sykkelen må du ha med selv, sa damen bak skranken.

Det var jo et godt stykke til nærmeste sykkelforhandler, og mitt tidsskjema med kjøring til Murmansk og fly videre ville ryke fullstendig dersom jeg skulle skaffe en tohjuling.

Damen på Storskog så kanskje min fortvilelse, for hun sa at hun skulle snakke med «de på den andre siden».

Hvor strengt forbudt?

Hun ble borte, og jeg fikk god tid til å lese informasjonen som var klistret opp på veggen ved passkontrollen. På norsk, russisk og engelsk sto det at « Det er strengt forbudt å gå til fots over den norsk-russiske grense».

Da hun kom tilbake, viste det seg at forbudet ikke var fullt så strengt som det virket.

«Den andre siden» hadde nemlig gått med å gi dispensasjon til denne korrespondenten.

Jeg skulle få lov til å krysse til fots over til Russland, og jeg måtte tenke på det russiske ordtaket «hvis det er forbudt, men du har veldig lyst, så er det kanskje lov likevel».

Men jeg fikk beskjed om å komme på røde rappen. En grenseoffiser og en toller sto nemlig allerede klare på den russiske siden av grenselinja, og bommen var oppe både på norsk og russisk side.

Jeg brant jo av lyst til å ta et bilde av det hele, men på grensa er det minst like strengt å fotografere som å gå til fots. Den russiske grenseoffiseren bare ristet på hodet da jeg spurte om jeg kunne få dispensasjon til å ta et bilde av meg selv også.

Tolleren var vennligheten selv og trillet den ene kofferten min et par hundre meter bort til bygningen der kontrollen skulle foregå.

Tenkte ikke på stor trafikk

Mens vi ruslet bortover, spurte jeg grenseoffiseren om det var Norge eller Russland som hadde funnet på dette med at sykkel nå var det gjeldende transportmiddel.

Han svarte bare at det står i grenseavtalen at det ikke er tillatt å gå, og at det må brukes en form for transport.

De som på slutten av 40-tallet laget avtalen, regnet nok med at ulike typer delegasjoner skulle bruke denne grenseovergangen. Og de ville ha transport. De forestilte seg neppe at Storskog skulle bli et sted hvor store mengder enkeltpersoner skulle krysse over grensa mellom Russland og Norge.

På den russiske grensestasjonen var jeg eneste kunde, så det gikk ganske kjapt å få gjort unna formalitetene med pass, toll og viruskontroll.

Den russiske sjåføren som skulle frakte meg til flyplassen i Murmansk var på plass, og det var bare å kjøre innover Kola-halvøya.

Med en rask stopp på den eneste kafeen langs veien i grensesonen. Der fikk jeg kjøpt den kraftige russiske suppen «soljanka», og igjen var jeg eneste kunde.

Travelt nok på flyplassen

I sin storhetstid hadde Murmansk om lag en halv million innbyggere, nå nærmer nok folketallet seg 300 000.

Men likevel kom og gikk flyene mens jeg ventet på mitt til Moskva.

Flyplassen er liten og trang, og selv under koronakrisen var det ganske mye folk der.

Bare noen få brukte munnbind og engangshansker, slik det gis råd om.

Men da passasjerene skulle ombord i flyet, kom i hvert fall munnbindene på.

En del av dem tok av munnbindet så snart de sitt snitt til det, og besetningen hadde en stri tørn med å be passasjerene om å ta beskyttelsen på igjen.

I motsetning til norske flyselskap, serverer Aeroflot fortsatt smørbrød og varm og kald drikke ombord.

Fullt av folk i terminalen i Moskva

Å lande på flyplassen i Moskva på kvelden var underlig. Der var flytrafikken omtrent som før. Altså kjempestor.

Det siste passasjerene fikk beskjed om før de forlot flyet, var at hansker og munnbind skulle være på helt til man var ute av terminalen.

Men noe sånt som halvparten rev det av seg med en gang de kom ut av flyet.

Og tusener på tusener av mennesker konkurrerte om å komme først fram til bagasjebåndene.

Den russiske mentaliteten på dette området er vanskelig å forstå. Men jeg tror det er en slags skjebnetro. Hvis jeg blir smittet, så skal det vel være sånn.

Også virker det som om mange russere overhodet ikke tenker på at de kan smitte andre.

De durer på med det de selv skal gjøre, så får andre klare seg som best de kan.

Russisk statlig TV har tatt opp fenomenet, og folk rødmer ikke når de sier at de ikke tror at viruset finnes, eller at de bare ikke gidder å ha på seg munnbind.

Og dette skjer mens tallet på nye smittede øker jevnt og trutt.

Jeg håper virkelig at den russiske vaksinen Sputnik blir den suksessen som myndighetene håper på. Russland kommer til å trenge den.