”Change” – hva ellers?

For det ligger ikke bare i sakens natur at et presidentvalg uten at den sittende presidenten deltar, nødvendigvis vil medføre endring; det er sogar nedfelt i USAs grunnlov!

To perioder

I 1944 ble den populære Franklin D. Roosevelt gjenvalgt for tredje gang, han døde året etter før han rakk å fullføre sin fjerde periode.

Inntil FDR ble valgt til USAs 32. president i 1940 hadde det ikke vært noe problem med presidenter som søkte en tredje eller en fjerde periode.

Etter Roosevelts død følte imidlertid Kongressen behov for å markere at man ikke ønsket seg presidenter på livstid.

USA var i utgangspunktet dannet i protest mot (bl.a.) det britiske kongehuset og andre europeisk monarkiers udemokratiske arverekkefølge.

I 1947 vedtok derfor de amerikanske folkevalgte den 22. grunnlovsendringen. I USA kan ingen være president i mer enn to fireårsperioder.

Hva slags endring?

Dersom Barack Obama skulle vinne demokratenes nominasjonsprosess og senere presidentvalget, vil USA for første gang få en svart president.

Om Hillary Clinton skulle lykkes, vil hun bli USAs første kvinnelige president.

Dersom Mitt Romney skulle bli republikanerenes kandidat og til slutt etterfølge George Bush i Det Hvite Hus, vil han bli den første mormon som blir valgt til president.

Alle tre er dermed ”den første” i sitt slag, men nye koster betyr ikke nødvendigvis forandring.

Innvendingen er at alt kunne sett annerledes ut om Al Gore, som fikk flest stemmer ved valget i 2000, hadde blitt president.

Men også en Al Gore måtte ha forholdt seg til Al Qaidas angrep i 2001, og ikke en gang miljøforkjemperen Al Gore ville ha kunnet gamble med arbeidsplasser og kommet med dramatiske vedtak om bilbruk, gasser og klima.

ABB – Anybody, But Bush

I amerikansk valglingo 2008 betyr ”endring” at man distanserer seg fra den politiske kulturen som har fått råde i Det Hvite Hus de siste åtte år.

Det vage og upresise ”change” er i hovedsak et løfte å gjøre ting annerledes.

Hemmeligholdelse og mistenkeliggjøring, internasjonal arroganse og nasjonal splittelse har dominert og betegnet Bush-regjeringen – i følge presidentens kritikere.

I den forstand betyr presidentkandidatenes ”endring” at de vil ha mer åpenhet og samarbeid, samt større respekt for internasjonale avtaler og allierte.

Det er altså snakk om en endring i stil, ikke nødvendigvis i substans.

Supermakten består

Det kan i den sammenheng være viktig å minne om at politikken i all hovedsak ligger fast.

Uansett hvem som blir USAs 44. president vil landet være republikk, kapitalismen vil rå og militærmakten bestå.

Kampen mot internasjonal terrorisme vil fortsette og det vil være amerikanske styrker i Irak i mange år ennå.

Privatbilismen vil dominere, hvite, kristne menn vil bekle de aller fleste maktposisjoner og moderne, amerikansk popkultur vil være toneangivende verden over.

Et amerikansk presidentvalg innebærer ikke blanke ark og nye fargestifter.

Carter, Mondale og ”change”

Da president Richard Nixon ble tvunget til å trekke seg i august 1974 og hans etterfølger Gerald Ford benådet ham måneden etter, gikk demokratenes kandidat ved presidentvalget i 1976, Jimmy Carter til valg på det dobbeltbunnede slagordet: A Leader, For a Change.

Og forandring ble det.

Til det verre, mente mange. Fra det triste til det trivielle, fra lyssky virksomhet i Watergate, til grå hverdag i Det hvite hus.

Det var først da Ronald Reagan bragte Hollywood til Washington i 1980, arrangerte ”slottsball” og gjeninnførte kjole og hvitt at optimismen igjen fikk rå.

Velgerne ble på ny stolte av ”the First Family” som nasjonalt symbol.

Småskandaler og selvpåførte tabber prellet av teflonpresidenten og da Walter Mondal utfordret Ronald Reagan i 1984 med slagordet: America Needs a Change, svarte velgerne et rungende ”nei”!

Norskættede Walter Mondale vant kun sin egen hjemstat. Så slagordet ”change” har ikke alltid vært tolket positivt blant velgerne.

Hillarys change kontra Obamas

Når de to hovedkonkurrentene på demokratisk side i valgkampen bruker ordet ”change”, har Barack Obama størst troverdighet og mest gjennomslagskraft.

Hans change betyr fornyelse og Obama vil utvilsomt kunne representere noe nytt.

Han blir 46 år til sommeren, er 15 år yngre enn sin rutinerte kvinnelige kollega, og er en nykommer i Washington DC.

Barack Obama blir kritisert fordi han mangler erfaring, men det er samtidig en garanti for at han har lite negativ, politisk bagasje. Han assosieres ikke med interne stridigheter, rettssaker og fastlåste partipolitiske fronter.

Hillary Clinton påberoper seg 35 års erfaring og det er hennes politiske akilleshæl.

Ingen var mer populær enn hennes presidentmann Bill Clinton, men bare én var mer upopulær enn den sterkt polariserende statssjefen og det var kona Hillary.

Ekteparet virket sterkt splittende og USA ble delt.

Når Hillary sier ”change” er det mange som grøsser og tror det betyr ”mer av det gamle” i stedet for fornyelse. Hun er i ferd med å bli innhentet av sine egne argumenter om lang fartstid.

I dagens USA kan det se ut til at velgerne foretrekker en urutinert, men også ubesudlet kandidat; fremfor en kontroversiell veteran de bare kjenner så alt for godt.