20 år siden Sovjetunionens oppløsning

Gorbatsjovs tid var over med hans avskjedserklæring. Det var en politisk legende i levende live som forlot statsroret på den synkende sovjetskuten, bare 6 måneder etter at han var i Oslo og takket for Nobels Fredspris 1990. Den fikk han fordi han med 360 000. sovjetsoldater i DDR tillot Berlinmuren å falle 10/11-1989 og Tyskland samles 3/10-1990.

«Det var apparatsjikene som la hindringene i veien for meg!» sa Mikhail Gorbatsjov til NRK 16. mars i år.

Det kan han trygt si siden hans eget politibyrå begikk statskupp mot ham for å stanse demokrati-Utviklingen den 19. August 1991 og ødela all hans autoritet i sovjetisk innenrikspolitikk. Men det var Boris Jelsin fra Russland, Leonid Kravtsjuk fra Ukraina og Stanislav Sjusjkjevitsj fra Belarus som de facto nedla sovjetstaten 8. Desember 1991 på et møte i Belovjesjkaja Pusjina dit Gorbatsjov ikke en gang var invitert.

Likevel fikk Mikhail Gorbatsjov skylden for oppløsningen av USSR eller CCCP, stavemåten på russisk som min generasjon nordmenn husker fra skøyteløpernes brede rygger på Bislett.

«Min fortjeneste er at jeg ga folk friheten!» – uttalte Mikhail Gorbatsjov til den statlige russiske TV-kanalen «Rossia» (VGRTK) i nå desember.

Da viste kanalen filmen ”USSR-knust” av og ved Dmitrij Kiseljov, som intervjuet Gorbatsjov og alle tidens aktører. Kiseljov er nestsjef for den russiske statskringkastingen, snakker norsk og sier til NRK på norsk:

«Disse fire bokstavene SSSR vil alltid lyde som en utfordring!» På Dagsrevyen i kveld 1. juledag anfører Kiseljov, at kaos fulgte i kjølvannet på Sovjetunionens oppløsning, Russland mistet 1/3 av sitt territorium og 1/3 av sin befolkning som ble boende utenfor grensene for den russiske delrepublikken.

Å skrive om Sovjetunionens oppløsning for meg blir en vandring ned minnenes stier siden jeg var korrespondent for NRK her både i perioden 1980 til1984 og fra 1988 til 1994. At jeg skrev en hovedoppgave fra stalinismens historie etter et år her i 1975, hjelper også på å styrke veven i bakteppet for minnene, forklaringene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gorbatsjov – detonatoren

Vestens etterretningstjenester, diplomati, forskning og massemedia hadde helt fra slutten av 1950-tallet spurt seg om èn ting:

«Hva skjer når de unge fra oppgjøret til Nikita Krustsjov med Josef Stalins forbrytelser på den 20. Partikongress i 1956 tar over?»

På sin hemmelige tale den gangen brennmerket Nikita Krustsjov forgjengeren Stalin som en forbryter bak et terrorregime. Stalins hemmelige politisjef Lavrentij Berija ble dømt til døden og henrettet etter Stalins død 5. Mars 1953.

Svaret på spørsmålet som ble formulert ble Mikhail Gorbatsjov. Født i mars 1931 i Privolnoje i Nordkaukasus så Mikhail Sergejevitsj dagens lys på årsdagen for en av Stalins mest beryktede artikler: «Svimmel av suksess!» Med den artikkelen måtte Stalin i 1930 midlertidig bremse farten på kollektiviseringen av jordbruket, som brakk ryggen på den russiske bondestand mellom 1929 og 1932.

Lille Mikhails morfar ble likvidert som storbonde eller kulak fordi han hadde en ku eller to over normen for den sosiologiske definisjon for bolsjevikenes klassekampmoral.

Det kostet Gorbatsjovs morfar en dom på 12 års tvangsarbeid med tømmerhogst i Uralfjellene. «Så der vokste jeg opp i huset til en folkefiende! Hadde jeg moralsk rett til å fordømme min egen morfar? Nei, selvfølgelig hadde jeg ikke det! »sa stats- og partisjef Mikhail Gorbatsjov på møte i Moskva redaktørforening i desember 1990.

Som ny generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i mars 1985, uttalte Mikhail Gorbatsjov: «Vi kan ikke fortsette å leve som vi gjør!» Det er ifølge ham selv den første setning i hans reformprogram perestroika eller ombygging.

Programmets mest slående suksess var åpenheten eller glasnost. Med sin vilje til åpenhet ble Mikhail Gorbatsjov den utløsende årsak til Sovjetunionens oppløsning, den tilstrekkelige betingelse men ikke den nødvendige betingelsen, den avgjørende!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Årsakene til Sovjetunionens oppløsning

For det kommunistiske regimet var dypt kompromittert gjennom Stalintidens grusomheter, og gjennom uforutsigbarheten med både tøvær og dumheter hos etterfølgeren Nikita Krustsjov.

I høst viste russisk TV storserien om vanskjebnen til Krustsjovs kvinnelige kulturminister Katarina Furtseva, så fikk dagens ungdom en god oversikt over 1950- og 1960-tallet, også. Legger vi til Leonid Bresjnevs stagnasjonsæra fra 1964 til 1982, som Gorbatsjov omtalte den tiden som, er det kompromitterende bakteppet for sovjetkommunismen nesten periodisert.

Men den andre verdenskrig må med. I 1964 hadde krigskorrespondent Vasilij Grossman fra Stalingradfronten skrevet ferdig sin store roman «Skjebne og liv». (Til norsk ved Steinar Gil) Romanen handlet om sovjetbyråkratiets ufølsomme, dumme og grusomme måte å forholde seg på til sin egen befolkning akkurat da denne sloss for livet mot nazismen.

«Denne boken må bare ikke komme ut på 200 år i Sovjetunionen, den!» - uttalte kommunistpartiets sjefsideolog Mikhail Suslov da han så manuskriptet. For romanen var enda farligere enn Solsjenitsyns «Arkhipelag Gulag».

Men «Skjebne og liv» ble trykket under Goratsjov som føljetong i det liberale litteraturtidsskriftet «Novyj Mir» i 1989. Dermed var ikke engang minnet om kommunistregimets innsats under den andre verdenskrig lenger mulig å erklære for politisk helligholdt.

Nå kommer spillefilmen om Grossmans roman på russisk i 2012! Stalin hadde ikke engang forberedt Sovjetunionen på krig i 1941. Det fikk unge russere se på storfilmen «Festningen i Brest» i fjor.

Med minst ti millioner russiske menn som ble myrdet i Stalins fangeleire bare mellom 1930 og 1940 og mellom 25 og 30 millioner tapte under den andre verdenskrig, var fortielsene for massive i sovjetsamfunnet samtidig som folk naturligvis privat visste om uhyrlighetene, til at det kommunistiske regimet tålte den åpenhetskuren som Mikhail Gorbatsjovs glasnost innebar.

På den 1. sovjetiske folkekongressen som Gorbatsjov organiserte i 1989 fikk en arbeider fra Novokuznetsk i Sibir 275 million sovjetborgere til å le gjennom tårer da han sa:

«Ro dere ned, kamerater! Husk, vi er verdens eneste land med den uforutsigbare fortid!»

Men hvorfor gikk ikke Sovjetunionen i oppløsning da Krustsjovs avsløringer i 1956 om det grusomme Styringsresultatet til kommunistene etter hvert ble kjent?

Svaret er trolig at folk fortsatt var for redde for den morderiske staten i 1956 siden Stalin bare var død tre år før. 30 år senere var sovjetborgerne med russerne i spissen for godt utdannet til å kunne kues, all den tid sjefen i Kreml åpnet surstofftilgangen til diskursen gjennom sin glasnost, eller åpenhetspolitikk.

I dag for tyve år siden felte den glasnostfaderen Mikhail Gorbatsjov selv. Han storhet og hans kreativitet lå i motet ved å sette i gang en reformprosess som han ikke overskuet enden på, og som ikke bare overflødiggjorde ham selv som leder, men staten han ledet.

Hva nå, Russland?

På foråret 1991 kunne opposisjonslederen Boris Jeltsin bare knipse med fingrene og vips, så var en million moskovitter ute i gatene bak ham og demonstrerte mot det kommunistiske maktmonopolet, nedfelt i § 6 av Sovjetunionens grunnlov.

I går demonstrerte «bare» 120 000 moskovitter mot Vladimir Putins praktiske maktmonopol. Da ba Mikhail Gorbatsjov Vladimir Putin om ikke bare å trekke seg fra presidentvalget 4. Mars men fra politikken overhodet. «Tre styringsperioder er nok, du har hatt to som president og èn som statsminister!» – sa Mikhail Gorbatsjov til den 59-årige Vladimir Putin.

Han kan ikke denne 1. juledagen utelukke at ikke noen av de understrømninger vi så i dette samfunnet for 20 år siden er aktivert av valgfusket 4. desember. Jeg tror ikke Putin lytter til Gorbatsjov.

«Men en klok mann lærer av andres feil, bare en tosk lærer av sine egne!» – lyder et russisk ordtak.

Og Mikhail Gorbatsjov fikk bittert lære av sine egne «feil», der den primære, taktiske feilen var at han senket bajonettene og ville ikke bruke terror for å overleve politisk. Derfor ble USSR nedlagt i dag for 20 år siden.