– Når natten blir lang, så blir de kjæreste ting og minner langt unna

Hver kveld tenner nattevaktene levende lys utenfor Hvelven omsorgssenter. Av omsorg, varme og glede.

Natt på Hvelven Omsorgssenter

Lotte har nattevakt på Hvelven omsorgssenter, og opplever natta som både stille og litt bråkete.

Foto: Gunnar Grønlund / NRK
Byline Lotte Olsen
Journalist

Det skal innrømmes, jeg hadde ikke fått til døgnrytmen før min første nattevakt i helsevesenet. Men med veska full av karbohydrater så jeg likevel lyst på det.

Søvn er så viktig for dem, sier nattevaktkollega Linda. Det er lange dager her, og da er det greit at natten varer en stund den også. Linda jobber forresten bare natt, og har det de kaller nattevakt-ører. Hun hører den minste lille lyd som avviker fra normalen.

Frem fra glemselen

Gerd Mikalsen

Lotte snakker med Gerd som ikke er trøtt, selv om det er midt på natta.

Foto: Gunnar Grønlund / NRK

Brannrundene gås med jevne mellomrom, og nattevaktene vet nøyaktig hvem som kommer til å våkne av dørklinken, og hvem som er våkne allerede. Alt går saktere om natten. Både tida og samtalene. Men mellom rommene gåes det raskt og effektivt.

Hos Gerd er alle lys og TV-en på. TV-en er mest for klokka sin del, sier hun. Men hun husker ikke helt hvordan hun finner tekst-TV. Jeg hjelper henne, og vi setter oss ned. Halv tre på natten er hun ikke i nærheten av å være trøtt, sier hun.

Hun sier hun glemmer så mye. Finner ikke ordene. Likevel har hun mye å fortelle. Og jeg skjønner at jobben min nå er å være der. For når natten blir lang, så blir de kjæreste ting og minner langt unna. Og vi snakker om barndommen, og om at moren hennes også hadde vært dårlig. Og om jeg ikke kan legge vesken hennes inn i nattbordet. Vi sier god natt.

(Saken fortsetter under videoen)

Journalist Lotte Olsen har arbeidet tre vakter ved Hvelven omsorgssenter

VIDEO: Se journalist Lotte Olsens tredje og siste videodagbok fra Hvelven omsorgssenter der hun har hatt vakter for å få innsikt i hvordan det er å jobbe med mennesker med demens.

Følelsen av utilstrekkelighet

Det går stadig alarmer. Noen er døralarmer, som betyr at en beboer har forlatt rommet sitt. En ringer på oss fordi han har vondt, én har hatt et uhell og trenger en vask. Én er bare trist og redd, og jeg, jeg kommer til kort.

Utenfor Hvelven brenner fortsatt lysene, i tilfelle noen går forbi.

Etter tre dager på demensavdelinga har flere ting gått opp for meg. Ja, det er mange tunge løft og raske skritt for heltene og heltinnene i hvitt. Det er ikke alle oppgavene som er like lystbetonte. Det er ikke all godhet som blir møtt med takknemlighet.

Jeg later ikke som om jeg er noen ekspert på omsorgsyrket etter å ha dyppet labben i vaskevannet, men jeg har sett nok til å skjønne at livet på demensavdelingen kan være ensformig. Men ut av ensformigheten kommer en forutsigbarhet som er avgjørende for beboerne.

Minner for livet

Jeg vet ikke om Gerd kommer til å huske meg hvis vi møtes igjen, jeg vet ikke om Sven var fornøyd med barberinga mi eller parfymen, men han smilte. Dagfinn likte at vi satt stille ved siden av hverandre på sengekanten, og Håkon var storfornøyd med kaffen jeg serverte. Sverre takket pent for dansen, og Jorunn kysser nok mannen Mathias godnatt også i kveld.

Men jeg er helt sikker på at jeg har fått et nytt perspektiv, og at Trygve fortsatt synger Blåveispiken av full hals hver onsdag før middag.

LES ALLE SAKENE FRA HVELVEN OMSORGSSENTER:

Se noen av øyeblikkene fra Hvelven i videoen under:

Journalist Lotte Olsen tilbragte tre dager ved Hvelven omsorgssenter for å få et innblikk i hverdagen på demensavdelingen. Musikk: Thom Hell

VIDEO: Journalist Lotte Olsen og fotograf Gunnar Grønlund tilbragte tre dager ved Hvelven omsorgssenter for å få et innblikk i hverdagen på demensavdelingen. Se noen av øyeblikkene her. Musikk: Thom Hell