Jeg vet at jobben min som journalist i NRK er viktig. Vi tar opp kritikkverdige forhold i samfunnet, vi ettergår makta og forteller dramatiske historier.
Men samtidig som vi passer jobben som den fjerde statsmakt, så passer Bente, Runar, Wenche og Linda og de andre ansatte på Hvelven Omsorgssenter på at Trygve får akkurat så mye fløte i kaffen som han liker. De gir en klem til Sverre, og løper alt de kan hver gang Dagfinn roper fra rommet fordi han føler seg alene.
(Saken fortsetter under bildet)
De ansatte på Hvelven tilbringer ikke mye tid på vaktrommet. De møtes der på morgenen, ettermiddagen og kvelden for å avlegge rapport. Ellers er de konstant ute i gangene, på stua, kjøkkenet eller rommene.
Foto: Gunnar Grønlund / NRK– God natt, Mathias
De ansatte applauderer hver gang Mathias har spilt munnspill, og viker ikke fra Karin når hun lar rullestolen stå og bruker førti minutter på å gå fra rommet til dagligstua.
De vet at Ellen liker seg best for seg selv og ikke liker «pynt» på skiva. De vet at Håkon trenger en blund i stolen etter måtidene. Og de vet at Jorunn gjerne vil innom Mathias for å si god natt på kvelden. De er jo tross alt gift.
Florence Nightingale-wannabe
Greit, det er litt stas å være en engel i hvitt. Tankene går til TV-serier som Akutten og Greys Anatomy. Man blir rett og slett litt høy ved tanken på at folk er avhengige av deg på et fullstendig grunnleggende nivå for å klare de mest primære og elementære ting.
Målet om å være en engel i hvitt har hittil bare fungert på sosiale medier.
Foto: Skjermdump, InstagramAlt vondt man tidligere har gjort, alle de gangene man har gått rett forbi en tigger, alt blir liksom slettet. Man nullstiller alle dårlige ting man har gjort, for her er man bare godhet.
Men så får man en knekk i godheten når man skjønner at den ikke strekker seg forbi den bitende lukten av urin fra et kateter. Jeg får lyst til å løpe, og tenker at dette er nok den dårligste ideen jeg noensinne har hatt. For første gang i livet er jeg nødt til å takle nykkene mine, og jeg smører inn åtti år gamle føtter med krem. Jeg vasker og tørker, og de andre pleierne smiler til meg. De skryter meg opp i skyene og sier jeg nok blir vant. Og jeg vasker henda og bruker sprit.
Kveldsvakta går ufattelig fort, det er sen ettermiddag, og vi skal leke i stua.
Katt eller kanin?
Både Sverre og Jorunn er på avlastning på senteret. Og selv om Jorunn sliter med å finne ordene, så føler jeg at de begge er helt med meg når jeg forslår et brettspill hvor det er om å gjøre å finne to og to like kort. Kortene har bilder av dyr og er noe jeg har spilt med tantebarna mine.
Først blir jeg brydd av hele greia. For det er jo en barnelek. Og jeg håper ikke beboerne blir fornærma over det intellektuelle nivået på aktiviteten.
Men det skal vise seg som en vanskelig oppgave. For hvis man først finner to like, og plukker opp det ene kortet, for så å glemme hvor det første lå, så er det ikke lett. Eller hvis man ikke husker hva dyret heter. Vi blir etter hvert fire-fem rundt bordet. Likevel tar det en time og en masse hjelp for å få samlet alle kortene. Hadde det vært tantebarna mine så hadde jeg nok ikke vært like tålmodig.
Men for hver gang noen finner to like og i tillegg husker hva slags dyr det er, så går stemninga i taket! Vel. De smiler i alle fall. Og jeg blir så glad! Og stolt! Jeg heier på dem, og tenker ikke lenger på lukta av urin.
(Saken fortsetter under videoen)
VIDEO: Journalist Lotte Olsen arbeidet tre vakter ved Hvelven omsorgssenter for å få et innblikk i hvordan det er å jobbe med mennesker med demens.
Sverre har fått ny tannbørste
Mørket har sneket seg på uten at jeg har merket det. Jorunn har bedt mannen Mathias om å gå og legge seg. Hun har vært inne og kysset ham godnatt. Selv sitter hun i stua foran TV-en. Både Håkon, Ellen og Karin har alle funnet dyna, mens jeg har sittet på sengekanten til Trygve og for femte gang denne kveldsvakta sunget «Blåveispiken».
Den gamle sjømannen fra det blide sør har lagt seg, og stått opp igjen. Dagfinn gjør gjerne det. Flere ganger. Sverre har fått ny tannbørste, og jeg skal avlegge min første rapport.
Jeg har fått låne et pårørenderom denne natta. Jeg skal bo bare noen meter fra de andre beboerne. Jeg kjenner det i ryggen, knærne, tærne og anklene at det er en grunn til at jeg er en av de få som bruker skotøyet crocs. Et tynt lag med skum mellom fotsålene og det harde gulvet er ikke optimalt.
Som ny i helsevesenet har jeg hodet fullt av tanker. Jeg skjønner at omsorgsyrket ikke er en frøkensport, Jeg er spent på morgendagen, og lurer veldig på om noen kommer til å kjenne meg igjen. Og hvor mange ganger jeg kommer til å synge de samme sangene om igjen.
LES FLERE SAKER FRA HVELVEN OMSORGSSENTER:
VIDEO: Lotte avlegger rapport til påtroppende nattevakter på Hvelven.
