NRK Meny
Normal

Blant sydamer og mannekenger på Inderøy

– Hvorfor tar du bilder? En smilende dame har glemt fotografens ærend på en halvtime. Livet med en demensdiagnose kan by på forvirring, men er likevel godt for dem som får de rette tilbudene.

Ida Stene Tangstad

Ida Stene Tangstad er sykepleier.

Foto: Karina Kaupang Jørgensen / NRK
Kjerstin Heggdal Grimstad

Kjerstin Heggdal Grimstad lager sunn og tradisjonsrik mat.

Foto: Karina Kaupang Jørgensen / NRK
Henter egg

Ida Stene Tangstad henter ferske egg i fjøset, som brukes til måltidene på Maurtuva.

Foto: Karina Kaupang Jørgensen / NRK

Hvite heklede gardiner fra svunne tider henger i vinduet. En gammel vedovn varmer godt i den hvite trønderlånen, og i bakgrunnen slår veven en taktfast melodi.

– Han er en luring han der! Den eneste hanen i kurven blant sydamer og mannekenger, sier Åse Gregersen og ler. Hun peker på Svein som fnyser og rister på hodet av henvisningene til Leif Juster.

Gledet seg til å komme hit

Svein Johnsen er den eneste mannen som besøker Maurtuva Vekstgård på Inderøy i dag. Han lar mannekenger være mannekenger og går ut i sola for å hogge ved. Damene fortsetter i livlig passiar på arbeidsværelset.

– Jeg har nesten ikke sovet i natt, så mye har jeg gledet meg til å komme hit. Vi har det så trivelig, og her kan jeg veve. Jeg har vevd så mye i mitt liv at jeg har slitt ut en vevstol, sier Åse Gregersen.

Slagbommen hviler godt i hendene på den lille damen som har vevd duker og filleryer siden vevkursene hun tok da hun var langt yngre. På Maurtuva får hun hjelp om trådene skulle rote seg sammen på noen vis, men det gjør de sjelden.

Tradisjonsrik mat for hukommelsen

Trivselstreffet på Maurtuva Vekstgård er et dagtilbud for åtte deltakere som alle er rammet av demens på et tidlig stadium. Annenhver uke spiser de en god frokost og middag sammen her. Kvinnene er med på middagsforberedelsene og driver med håndarbeid, mennene henter, hogger og kløyver ved. Blant annet.

Kjerstin Heggdal Grimstad, er en av to som driver tilbudet. Hun kommer inn og forteller at det i dag blir noe litt utradisjonelt til middag: kyllingwok og ris, sier hun. Til dessert blir det bygg-grynskrem med tyttebær.

– Å, så godt, sier Åse Gregersen, og ramser opp hele oppskrifta på byggrynsgrøt slik hun husker den fra gammelt av. De har kanskje fått en demensdiagnose, men når vi snakker om maten som ble lagd før i tiden er det ingen ting i veien med hukommelsen til dem som kommer hit.

På Maurtuva bestreber de seg på å ta frem gamle mattradisjoner som brukerne husker fra de var unge. Noen ganger serveres rotnorske, trønderske matretter, andre ganger mer «nymoderne» saker.

Om høsten blir det også tilrettelagt for aktiviteter som bærturer og rensing av bær, sylting og safting. Årstiden og sesongen legger premisser for alt de tilbyr av aktiviteter på Maurtuva, og under forberedelser, fellesmåltider og aktiviteter går praten i ett.

Veveproff

Slagbommen slår. Den eldre damen forteller at hun og mannen kjøpte et småbruk rett i nærheten i sin tid. Her hadde de 300 griser og fem barn. I tillegg kom folk med gamle klær som hun vevde filleryer av.

– Var de ikke rene tok jeg ikke imot. En gang måtte jeg be noen om å ta med seg klærne hjem og vaske dem først. Damen kom tilbake med fillene og for henne vevde jeg nesten 70 meter matter, forteller Åse.

I dag vever hun på en løper til et bord her på Maurtuva. Den har hun jobbet på hele vinteren. Hver gang hun besøker vekstgården vokser løperen med en halvmeter. Hun er nøye på å kile den, slik at kantene ikke blir tvære, forklarer hun proft. Dette har hun gjort før. Mange ganger før.

Det motoriske sitter

Forskning viser at når man er i en setting hvor man kan drive med ting man er godt kjent med fra tidligere er det er med på å fremme friskhetsfaktoren hos de med en demensdiagnose. På Maurtuva Vekstgård fokuserer de på nettopp minnearbeid slik at de som besøker gården skal ha det bra.

Trønderlånen har et klassisk fiskebeinsmønster i taket og er innredet med gammelt interiør. Her er en gyngestol, gamle lamper og vegger malt i varme farger. Det finnes ei baketakke på kjøkkenet, og man baker lefser, lager gomme og lokal «skeibladkak» om det etterspørres. Her skal brukerne føle seg trygge og ha gode dager sammen.

Gregersen tråkker på trøene og skyfler oppklipte filler mellom trådene. Hun husker kanskje ikke helt hvorfor journalistene besøker stedet, men hun siterer feilfritt poesi hun lærte da hun var kun 14 år, og deler gladelig med seg av sine erfaringer med vevstolen og de mange filleryene hendene hennes har tryllet frem gjennom årene.

Mer åpenhet i dag

Praten går om løst og fast. Vi er mange kvinner til stedet og snart berører vi typiske kvinnetema. Graviditet og fødsler. Hvordan slikt ikke ble snakket om før i tida, ikke før ungen var kommet og resultatet var bra. Noen visste ikke at mora skulle ha en til før hun kom hjem fra sjukehuset, sies det rundt bordet.

– I dag er det mye mer åpenhet om slikt og det er bra, sier Gregersen og snakker videre om døtrene som er hjelpepleier og ergoterapeut.

– Du som jobber i helsevesenet, du vet sikkert hva en ergoterapeut er?

Og så snakker vi om hvordan det var å ha fem barn på et småbruk, ja for Gregersen og mannen kjøpte et småbruk, de. Gregersen har fem barn, sier hun. Når jeg spør husker hun ikke umiddelbart hvor sønnen bor, vi finner fort noe annet å snakke om.

– Livet er ikke noen dans på roser. Det var slitsomt å ha fem barn, men hvordan du håndterer livet er mye opp til deg selv, sier hun.

– Fødte du også her på Inderøy? Nei, svarer jeg. Og så pensles samtalen inn på ungenes rampestreker den gang da og nå, og hvor fort tiden går. Ingen dveler ved det som glemmes eller gjentas flere ganger. Under mimrestunden er disse fine, gamle menneskene i sitt ess.

Glemmer ting

En av damene blir kanskje litt overrumplet, ja rent ut usikker på hvor mange unger hun egentlig har når spørsmålet bringes på bane. Sammen med personalet klarer hun raskt å regne seg frem til det.

Barnebarn har hun også, viser det seg. Og så snakker vi om gardinene som er så pene, de hvite dukene, og hvor flinke man var før i tiden som hekla slike.

Felles for de med en demensdiagnose er at de glemmer ting. Enten det er fra eldre tider eller fra i dag. Skadene i hjernen har de fått av forskjellige årsaker og de gir forskjellige symptomer avhengig av hvor skaden sitter. På Maurtuva Vekstgård har de fokus på den store delen som fungerer.

Etter hvert besøk på gården får deltakerne med seg ei minnebok hjem der det står litt om dagens aktivitet, slik at de skal huske på hvor fint de har hatt det og også kunne dele det med andre.

– Jeg tror jeg har glemt den boka hjemme, sier en av de besøkende og ler.

Mye humor

Humor er det masse av på gården. Når en av brukerne dukker opp i stua med et glass vann og setter seg godt til rette i gyngestolen har hun i grunnen glemt at hun egentlig jobbet med pynting av påskeegg i den andre stua. Og så ler vi litt av hvor glemsk man blir med åra.

Svein Johnsen fnyser av de andre og snakker om den fæle desserten. Det blir raskt ledd bort av de andre.

– Det skal ikke mye til for å fyre opp dere damer, sier han.

– Han er en luring han der! Den eneste hanen i kurven blant sydamer og mannekenger, roper de og ler. Og så er det på han igjen.