– Ubehagelig, ikke skammelig å ha demens

– Jeg er ikke dum, jeg har demens sier Finn Robin Sørlle. Han tror uvitenhet er kilden til at demens fremdeles er skambelagt for noen.

Finn Robin Sørlle

Finn Robin Sørlle fikk demensdiagnosen da han var 56 år gammel. Han har opplevd både å miste kontrollen og å glemme hvor han skal: – Ubehagelig, ikke skammelig, sier han.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

Finn Robin Sørlle fikk demensdiagnosen for fire år siden. Da var han 56 år gammel og salgssjef i en av Norges ledende it-bedrifter. I dag kan du blant annet se ham på Nasjonalforeningens mange brosjyrer om demens.

– Det gjør meg ingen ting å ha blitt så synlig, dette er veldig viktig. Jeg har jo demens selv og nå vil jeg prøve å gjøre det beste også for andre ved å stå frem, sier han.

– Hvorfor er demens så skambelagt?

– Det er uvitenhet. Folk tror vi er dumme, men vi er jo ikke det. Det meste jeg skal gjøre går litt langsommere, jeg mister ord og når jeg skal hente noe så husker jeg ikke hva jeg skulle hente. Men, jeg er ikke dum, jeg har demens, sier han.

– Trodde vi var kommet videre

Spesialist i geriatri og tidligere politiker, Wenche Frogn Sellæg, er leder av Rådet for demens i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hun har jobbet med demens i over 20 år og liker i utgangspunktet ikke å se på sykdommen som skambelagt. Hun ser en klar endring i holdningen til sykdommen.

– Jeg trodde vi var kommet litt videre når det gjaldt å se på demens på linje med vanlige sykdommer, som kreft og hjerte- og karsykdommer. Dersom likevel noen pårørende eller personer med demens fortsatt føler det slik så er det vel fordi de mister noe av kontrollen over livet sitt. Dette gjelder også over hva de kan komme til å si og gjøre, sier hun.

Mister hemninger og kontroll

Hun forteller at det finnes flere typer demens, og at noen av dem fører til at man mister hemninger som får en til å gjøre ting som tidligere var utenkelig.

– Jeg tror likevel de fleste som velger å trekke seg tilbake på grunn av en demensdiagnose gjør det fordi de er redde for å gå på nederlag. De husker ikke, de treffer mennesker de ikke kjenner igjen men burde ha gjort, og går seg bort når de går ut. De blir redde for slike ubehagelige opplevelser, og isolerer seg.

– Jeg har vanskelig å se for meg at dette har noe med skam å gjøre, det er mer engstelsen for at de skal gjøre noe som blir problematisk for seg og omgivelsene.

Skammer seg ikke over å ha demens

Finn Robin Sørlle skammer seg ikke over å ha demens.

– Det er en sykdom og ikke noe jeg kan gjøre noe med, sier han. Han har kjent på den opprivende følelsen av å miste kontrollen, og forteller om gangen han gikk ut og plutselig hverken husket hvor han skulle eller kom fra.

– Det var veldig ubehagelig, men jeg tvang meg til å sette meg ned og puste dypt til det gikk over. Sønnen min kom meg etter hvert til unnsetning, han hadde nok lett etter meg.

– Møt dem med forståelse

Nasjonalforeningen vil blant annet bruke midler fra TV-aksjonen til å informere samfunnet om sykdommen. Slik kan de med en demensdiagnose føle seg trygge også når de ikke er hjemme.

– Vi vil forberede folk på å møte personer med demens både på trikken og i butikken. Blir de møtt med forståelse så føler de seg ikke så annerledes, og det blir lettere for dem å leve med demens, sier Wenche Frogn Sellæg.