Den viktigste tilskueren

Rugile Rulyte (20) vet hva det vil si å ha det helt jævlig, også utenfor fotballbanen.

Det er kampdag. Rugile Rulyte, bedre kjent som Rugi, sitter i garderoben på Lerkendal, herrenes lekegrind.

I NRK TV-serien «Kampen», følger vi henne og RBK Kvinner mot denne dagen, hvor målet er å sette skandinavisk publikumsrekord innen kvinnefotball.

Rugi fikler med et gullkjede hun har rundt halsen. Klemmer det litt ekstra hardt.

Hun har båret det hver dag siden hun var 16.

Fire lange år.

Oppe på tribunen tramper tilskuerne.

Vanligvis spiller Rosenborg for rundt 300 publikummere. Nåværende publikumsrekord er på rett over 10.000.

Keeperhanskene ligger klar ved siden av henne.

I flere måneder har de jobbet for å fylle stadion med tilskuere men én vil alltid mangle.

Savnet etter julenissen

For Rugi startet eventyret i en liten by utenfor Kaunas i Litauen. Der vokste hun opp sammen med storesøster Migle og mamma Lina.

Pappa Rimantas bodde i Norge, hvor han jobbet som fabrikkarbeider, bilmekaniker og gårdshjelp. Alt for å kunne sende penger hjem til familien i Litauen.

– Jeg husker da han kom på besøk. Han hadde alltid med gaver. Pappa var som julenissen for meg. Jeg forgudet ham.

Rugile Rulyte som barn
Foto: Privat

Rugi lengtet stadig etter å være sammen med pappaen sin. Og som åtteåring fikk hun endelig beskjed om at de skulle flytte til Norge.

– Å skulle reise fra venner var leit, men det betydde at jeg kunne være med pappa hver dag, og det synes jeg det var verdt. Ok, sa jeg, da flytter vi til pappa.

Familien på fire flyttet inn i et grønt hus i Leksvik, en liten bygd en fergetur fra Trondheim.

Rugi gikk fort fra cepelinai til brun lapskaus og fra «sveiki» til «hei».

Endelig kunne Rugi gå til pappa hver gang hun trengte råd. Hun kunne spørre ham om alt; enten det var motor eller fiske, fotball eller forelskelse.

«Pappa, det er en gutt i klassen jeg liker.»

«Ok, hva liker du med han da?»

«Han er god i fotball. Men jeg vet ikke om jeg skal si at jeg liker han?»

«Ikke tenk på det, mazyte. Det er guttene som skal komme til deg.»

Rugi sitter i fanget til pappa.
Foto: Privat

Og Rugi tok til seg pappas råd. Hun løp ikke etter guttene, hun løp etter ballen. Og pappa var med.

– På fotballbanen i Leksvik er det en stor parkeringsplass på oversiden. Han stod alltid der oppe og fulgte med.

Med tiden utmerket Rugi seg som fotballspiller. Hun vant fire talentpriser og debuterte på Norges landslag for jenter 14.

Alt dette fikk pappaen stolt ta del i.

Men en høstnatt i 2018 kollapset Rugis verden.

Rugile Rulyte fikk talentpris på 10.000 kroner i 2017
Foto: Privat

Kollaps

Klokka halv to om natta ringte mobilen til Rugi. Hun var hjemme hos søsteren på overnattingsbesøk.

Tidligere på dagen hadde pappa Rimantas pusset opp rommet hennes i det grønne huset.

Han hadde byttet gulv og skiftet dør. Rugi hadde fått et kyss på kinnet av ham, før hun dro til søsteren.

Det var moren som nå ringte.

Mamma var helt hysterisk. Det eneste jeg fikk med meg var pappa. Det var noe med pappa.

Rugi løp opp til søsteren og fortalte at noe var galt. Søsteren ble igjen for å passe barna som sov, mens Rugi og svogeren kjørte hjem til det grønne huset.

Hun sprang opp på soverommet og fant moren i sjokk.

Faren lå på gulvet.

Rugi hadde allerede ringt 113 og var i kontakt med redningssentralen på telefonen.

Så der var jeg, da. 16 år og måtte gjøre hjerte- og lungeredning på min egen pappa.

Hun ga brystkompresjoner og innblåsinger. Så kjente hun at det knakk.

Det var ribbeina til faren.

Redningssentralen ba henne fortsette.

Det bildet har sittet igjen i flere år.

Rugi husker at ambulansen kom, deretter luftambulansen og brannvesenet. Fagfolkene tok over, og Rugi, moren og svogeren fikk beskjed om å gå ut.

De satte seg ute på trappa.

Det føltes som en evighet, men til slutt kom noen og ga beskjed.

De stod med hattene sine senket, og da skjønte jeg at det ikke hadde gått. Der og da kollapset hele min verden.

Pappa hadde dødd av hjerteinfarkt.

For Rugi ble dette starten på to harde år.

«Hvis jeg bare ...»

Et brått tap kan oppleves som et traume.

Det sier Lisa Victoria Burrell, som har forsket på hvordan barn blir påvirket av å miste en forelder brått.

Et traume vil si at det er noe man følelsesmessig ikke klarer å forstå. Det er overveldende, man mister kontroll og verden snus på hodet. Det er et vannskille: Tiden før og tiden etter.

I tillegg kommer sorgen. Burrell deler sorgen inn i to faser: Den akutte og den integrerte.

Akutt sorg handler om at alt fokuset går til den man har mistet. Det handler om lengsel og savn. I starten kan det være umulig å gjøre noe annet enn å bare eksistere fra ett sekund til et annet.

Rugi var i den akutte sorgen i lang tid.

Jeg satt i flere måneder og tenkte, hva hvis jeg hadde vært hjemme? Da kunne jeg gjort det og det, men det ble ikke sånn.

Burrell forteller at skyldfølelse er en av de mest normale følelsene som kommer når man mister noen brått. Det er en irrasjonell følelse.

Rugi klarte ikke å spise eller sove.

Hun kunne ikke spille fotball, siden hun hadde en korsbåndsskade i kneet.

Alt var svart.

Hun tenkte mye på hvorfor alle andre kunne ha det så bra, når hun hadde det helt jævlig.

Rugile Rulyte på tribunen
Foto: Vegard Blakstad / NRK

«Men hvorfor gjør du ikke det du elsker?»

Jeg følte at livet mitt var over. Fotball var ikke gøy, venner var ikke gøy. Det føltes feil å stå opp, forteller Rugi.

Likevel begynte hun på videregående, men hun klarte ikke å fungere. Det tok ikke lang tid før hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.

Jeg så ikke noen grunn til å leve.

Men å være borte fra familien gjorde alt bare verre. Etter en uke ble hun skrevet ut. Hun ville være hjemme i det grønne huset. I stedet fikk hun oppfølging av en psykolog som kom til skolen jevnlig.

Jeg ble vel tvunget til psykolog helt fra jeg var 16 år. Men jeg byttet seks ganger før jeg fant en som funket for meg.

Inne på rommet hos psykologen snakket de om alt.

Rugi husker spesielt én samtale.

«Jeg føler meg så langt unna pappa fordi han er død.»

«Hvorfor det?» spurte psykologen.

«Jeg hater alt jeg elsket: fiske, jakt, fotball» svarte Rugi.

«Men hvorfor gjør du ikke det du elsker?»

Målvakt Rugile Rulyte kaster seg etter ballen
Foto: Johan Arnt Nesgård / Trønder-Avisa

Tiden leger alle sår?

Det Rugi elsket mer enn noe annet, var fotballen.

Det som hadde holdt henne tilbake, var i ferd med å bli leget.

Korsbåndet i kneet hadde blitt bedre, og hun kunne spille fotball.

Jeg innså at jeg kan ikke gjøre alle de gode minnene vi hadde til noe dårlig. Jeg kan ikke forbinde alle de fine tingene vi gjorde med død og begravelse.

Rugi bestemte seg for å ta grep. Hun flyttet til Trondheim for å fullføre videregående og satse på fotballen.

Livet handlet endelig om skole, trening og venner igjen.

Les også Her blir Rugile (19) den første med innvandrerbakgrunn på tolv år

Football, FIFA Women's World Cup Qualifier, Armenia - Norway

Det hjalp å flytte ut og finne min egen greie. Fotball gjorde meg glad.

Det er dette som er den andre fasen, den integrerte sorgen, ifølge Burrell. Når man begynner å rette blikket utover og opplever glede i livet.

Det som er viktig her, er å ikke glemme alt, men ta med den som er død videre inn i livet, sier Burrell.

Rugi reiste hjem hver helg for å besøke moren og søsteren.

Selv om alt hjemme minnet henne om pappaen.

Det kommer i bølger. Når jeg ser en pakke med Fisherman's Friend, fordi han alltid hadde det i fiskebagen. Eller kjenner igjen parfymen hans et sted. Det kan fortsatt være sårt, men som oftest er det mest fint.

Rugi, mamma og pappa i Pirbadet i Trondheim, 2012.
Foto: Privat

Rekordforsøket

Siden dødsfallet har det skjedd mye i Rugis liv. I tillegg til å bli proff fotballspiller for Rosenborg, har hun fullført videregående. Hun har spilt på A-landslaget for Norge. Hun bor for seg selv og har fått seg kjæreste.

Alt dette har hun klart helt på egen hånd.

I dag håper hun å nå enda et mål: Å bli historisk.

I garderoben tar Rugi som alltid av seg gullkjedet. Det tilhørte pappa Rimantas. Hun kysser det og legger det i garderobeskapet.

Rivalene i Brann venter.

Hun løper ut på gressmatta og kikker opp på tribunen.

Der sitter 11.636 tilskuere. Rekord!

Men den viktigste tilskueren er ikke tilstede.

Les mer Hetses i kommentarfelt: «Kvinnefotball er ræva»

Stemningsbilde fra NRK serien Kampen.

Kronikk Kvinnefotballen tar sjumilssteg