Et hjertesukk fra de unge naverne

De fleste har hørt om naving. Et begrep som betyr noe slik som å drive dank på statens regning. Det har bitt seg fast om karakteristikk av ungdom. At de kan, men ikke vil jobbe.

DDEs Bjarne Brøndbo har nylig tatt bladet fra munnen, og skriver:

«Hvorfor skal to ungdommer som velger ikke å jobbe, få utbetalt like mye per måned fra NAV som andre ungdommer har for å jobbe hver dag samme måned? Det er noe som er riv ruskende galt.»

Et oppklarende møte

Men hva sier ungdommen selv? De som av ulike grunner ikke har CV-en i orden?

En del av dem er på et kurs i regi av nettopp NAV, på Jobbhuset på Lademoen i Trondheim.

Et tjuetalls unge, noen veiledere og noen assistenter, unge de også.

De er samlet rundt et bord. Her de skal granske seg selv. Få fram hva det er de tenker om å være her, om å ha falt utenfor det gode liv, om sine sterke og svake sider. De skal kartlegge hva de bruker tida til, hver time. Og de forteller om sine drømmer.

Det er krevende. Det foregår med alle til stede og i grupper.

Alle har en drøm

– Alle her inne sitter med et begjær, en drøm om å gjøre noe med livet, sier Isabel.

Hun er i tjueåra som de andre. Hun har falt ut av det vanlige hverdagslivet.

Hun uttrykker klart og tydelig det samme som mange tenker og sier her. De misliker sterkt framstillinga om at en som får hjelp av NAV er en slask som ligger i sofaen med en halvspist hamburger på brystet.

– Alle her vil gjøre noe.

Men hun sier at hun også var preget av et negative synet på dem som fikk hjelp av NAV. Og hun var oppriktig redd for å komme hit.

– Jeg så for meg at det skulle være mange arbeidsledige mennesker her som alle var enten negative, eller ikke ville noe særlig. Jeg var redd for hva jeg skulle møte, sier hun og er klar på hvorfor hun også tenkte på den måten.

– Årsaken er media. I media blir det jo gitt et bilde som om alle som går på NAV eller kurs hos NAV er unnasluntrere, narkomane, folk utenfor samfunnet på en negativ måte. Du vil ikke blir karakterisert som det, sier hun med kraft, halvveis ute i kurset.

Og hun føyer til:

– Jeg trengte sosial stønad fordi jeg kan ikke komme meg ut i jobb på grunn av psykisk helse.

– Jeg har panikk

– Dette kurset har endret synet mitt. De som er her er sprudlende. Og så har det hjulpet psyken min adskillig. Jeg lider av panikk, så dette var en perfekt måte å få eksponere meg på, sier hun.

– Det er et samhold her. Det er et sted å gå. Det er en grunn til å stå opp om morgenen. Det er masse gode folk her som får deg til å føle at du hører til og som får det til å bli mindre skummelt å gå ut de andre dagene i uka hvor det ellers ville vært vanskelig å komme seg ut av døra, sier Isabel.

Iseline er også krass om det hun mener er fordommer mot folk som henne. Hun falt ut fra den vegen hun hadde valgt. Det sliter.

– Jeg hadde ikke så mye å gjøre i hverdagen. Det føltes som om ting ble gråere og gråere, sier hun.

Mange harde tak

– Det var veldig tøft på skolen for meg. I løpet av andre på videregående har jeg slitt mye med mobbing. Jeg ble trakassert av mannfolka på bygg og anlegg. Jeg fikk veldig nok. Jeg sa nok er nok, jeg gidder ikke mer, men jeg holdt motivasjonen oppe. Jeg gir meg aldri

Anne slutter seg til. Hun har fullført videregående, med generell studiekompetanse, jobbet ett år i barnehage, og så sykepleien.

– Jeg var der i sju åtte måneder, men ble jeg dårlig, så har det gått opp og ned siden da.

– Jobbhuset er viktig, det er to dager i uka der det er noe å gjøre.

– Det som skal til for meg er stå på vilje og å gå litt forsiktig fram. Det kan blir for mye veldig fort.

– Målet er jobb fram mot sommeren, jeg vil studere til høsten.

– Det virker

– Opplegget jobbhuset har gjort at jeg får nye tanker om det å forholde seg til andre og lære mer om meg selv. Det er lettere her fordi alle er på en måte i samme båt, alle sliter med noe. Det skaper et fellesskap.

Opplegget er at folk forteller om seg selv, om ting som er vanskelige. Det kommer ikke noen spørsmål som gjør situasjonen vanskelig.

Deltakerne kartlegger hva de bruker timene til. Og de kartlegger drømmene sine.

Silje er en av dem som nå hjelper til, hun får bidra med erfaring. Hun assisterer.

– Jeg gikk arbeidsledig etter at jeg droppet ut fra lærlingplassen min som kokk.

Hun mistet mora si noen måneder før hun skulle starte som lærling.

– Jeg var veldig tydelig på at jeg ikke var klar, men de mente jeg var klar. Så gikk det dårlig etter hvert da.

– Stor forskjell

Hun har fått tid til å reflektere.

– Jeg gjorde ikke så mye for å takle at hun døde, jeg skulle bare fortsette med alt, jeg var på skolen dagen etter hun døde, jeg fortsatte som ingen ting var hendt. Det gikk ikke. Jeg fikk et kraftig smell etterpå.

Så gikk hun ledig ett og et halvt år.

– Jeg tenkte ikke at dødsfallet gjorde så mye med meg der og da, men jeg merker at det er en veldig forskjell nå. Dette er et helt annet liv. Det er jo mye bedre å ha noe å gjøre. Å kunne være sosial og føle tilhørighet et sted.

Ikke minst føler hun seg nyttig her.

– At jeg gjør en forskjell for folk. Det er mange som har det dårlig og har gått igjennom det samme jeg har i gått igjennom, jeg kan vise dem at du kommer deg videre og at du får til å gjøre noe selv om det tar tid.

Mestringsfølelse

Og det har vært viktig i prosessen med å finne ut av seg selv.

– Jeg har fått høre at jeg har utviklet meg veldig mye i det siste halvåret. Jeg har vært her i fem måneder nå. Jeg har blitt mer moden og reflektert. Jeg har fått et litt annet syn på livet.

Mestringsfølelsen er viktig.

– Jeg har angst for å stå opp og snakke foran folk og det gjør jeg jo hver dag her, jeg er ikke like livredd for det nå.

For mange her er det mye styrke å hente i det at andre deltakere også sliter.

– Vi har besøk av arbeidsgivere som kommer inn og forteller at de også er nervøse. Men de gjennomfører og vi gjør det. Jeg ser at det går bra for dem og at det går bra for meg også. Det gir mestringsfølelse, sier Silje.

Dårlig råd

Scott startet på studiene, men det gikk ikke. Han må ha jobb nå. Han vil ha bedre råd enn det han har gjennom NAV.

– Det som brakte meg hit var en henvisning fra NAV og psykologen og et ønske om å skaffe meg jobb. Men det ble mer som å rydde opp i livet, i rotet kanskje, sier han.

Det skjer i grupper, i plenum og over vaffelstekinga og gjennom sosiale aktiviteter.

– Her har jeg møtt mange som jeg aldri hadde sett om jeg bare satt hjemme. Jeg måtte ha hjelp. Jeg hadde ikke hatt råd til å gjøre noe annet.

Han får ingen penger hjemmefra.

– Det er flere måneder jeg bare har hatt 30 kroner på kontoen og levd på felles knekkebrød. Drømmen er å sitte igjen med noen penger på slutten av måneden.

Han liker opplegget her på Jobbhuset.

Mye selvrefleksjon

– Jeg følte meg velkommen med en gang jeg kom inn døra her. Det er veldig åpent og pratsomt. Vi sitter jo ikke hver for oss og stirrer i veggen. Det blir prat. Det er veldig godt for hodet. Jeg er sliten etter hver gang jeg kommer hjem fra kurset, det går i ett med prat og selvrefleksjon.

Han er klar på at han har fått hjelp til å komme ut av en dårlig spiral.

– Det får meg til å tenke annerledes. Det blir som en time hos psykologen, men her med likesinnede mennesker på samme alder. Det er vi som kommer fram til konklusjoner, det er vi selv som holder det i gang, hva tema er, om konflikter og erfaringer eller fotball.

Men lett er det ikke.

– Jeg har følt meg veldig utfordret når jeg har vært her. Det gjør noe med hjernen tenker jeg.

Nå vil han altså ha jobb, raskt.

– Hva som helst av arbeid. Noe ufaglært. Komme inn og gjøre og reise igjen. Det gir struktur på døgnet. Det er viktig å ha noe å stå opp til, komme seg ut på, møte andre mennesker, komme hjem igjen og føle seg sliten i stedet for å sitte hjemme å sture og synes synd på seg selv, sier han.

Jo, ting skjer. Deltakerne har jobbet ei stund i grupper før de samles for å presentere. De er rått ærlige og de har drømmer.

Arbeidsgivere tar kontakt

Kurslederen forteller at en arbeidsgiver har ringt og fortalt at de mangler folk til teknisk arbeid innen data.

– Noen?

– Ja.

En annen arbeidsgiver har tatt turen hit.

I dag er det Torill Rugelsjøen fra Ladesletta helse- og velferdssenter.

De er spurt om å samarbeide med Jobbhuset om å lage praksisplasser for ungdom mellom 18 og 25 år som er underlagt aktivitetsplikt for å få stønad.

– Det er et viktig samfunnsoppdrag, sier Torill

– Å møte disse ungdommene her ga veldig sterke følelser. De er personlige og ufattelig modige. Det er ungdommer som må granske seg selv for å komme videre. Jeg opplever dem som fine og reflekterte.

Ble positivt overrasket

Hun var selv preget av dette med naverne.

– Jeg ble overrasket. Jeg hadde vel sett for meg litt mer desorienterte og tiltaksløse ungdommer og ikke så mye pågangsmot, sier hun.

– Jeg sitter igjen med et annet bilde enn jeg hadde ventet.

Hun håper å kunne bidra med jobbtrening, møter med kolleger og menneskene de skal hjelpe. Det å bli sett og bli tatt vare er ting vi kan fylle opp med.

– Jeg håper vi kan bidra til at de blir hel ved.

– Depressiv periode

Mange av dem sliter på ulikt vis, men de vokser gradvis. Finner fram i seg selv. Kanskje er det ikke så mye som skal til.

Kristian er en energisk kar som lyser av muligheter. Han er assistent ved dette kurset.

– Jeg kom hit som deltaker selv. Jeg merket at jeg hadde noen egenskaper som kunne brukes. Det var en fin mestringsarena for min del. At vi får møte ungdommer som sliter litt som vi kan hjelpe. Jeg føler at jeg kan bruke meg selv, at jeg kan bidra til å dra dem litt opp fra der de er.

Det var familiesituasjonen som brakte Kristian hit.

Han fikk oppfølging på skolen, men det ble for mye likevel.

– Det var en depressiv periode. Jeg trengte litt motivasjon da.

På hengende håret

Han fikk tilbud om plass på Jobbhuset, et kurs, men han var i sterk tvil.

– Det var på nære nippet at jeg lot være å møte opp. Jeg satt med veilederen min og sa at det ikke kommer til å gå i det hele tatt, sier han.

Han forteller at han var inne i en dårlig spiral, dårlig døgnrytme, var mye hjemme uten å ha utrettet noe.

– Men så kom jeg meg over kneika, var opp hele natta og kom meg fram og deltok hele tida. Det gjorde meg godt. Jeg merker at jeg har en plass å komme til. Noe å våkne opp til. De er mange gode folk her. Det var heftig.

Det er stor forskjell på meg før og nå, sier Kristian.

– Ser lite til naving

Hva sier så NAV selv om naving?

– Naving er et begrep vi hører blir brukt, men som NAV-ansatt ser jeg veldig lite til dette i min hverdag, sier Arild Kristensen, seniorrådgiver i NAV Jobbhuset.

– Nav har fokus på aktivitet for ungdommene, og vi opplever at dette er viktig for ungdommene selv også.