Nå kan forfatteren som er mest kjent som en opprørsk arbeiderdikter, være på veg ut av glemselen. Biografien om rallardikteren er underveis. Den skrives av Arild Bye fra Steinkjer.
Kristofer Uppdals lyrikk er en av de best bevarte hemmelighetene i moderne skandinavisk lyrikk, har den kjente dikteren Jan Erik Vold tidligere sagt.
Lat deg brenne i den elden / som er bygd av all di sut.
I dei raude flammetungur / skal ditt auga vekse ut.
Slik lyder innledningen på Uppdals store diktsamlinger, "Altarelden". Typisk for hans forfatterskap, med hentydninger til tilværelsen store og hellige makter. Den selvlærte dikteren Uppdal var først og fremst kjent som rallarforfatter. Hovedverket hans, "Dansen gjenom skuggeheimen", skildrer rallarlivet og fremveksten av den norske arbeiderbevegelsen. Tittelen kan også stå som en allusjon til hans liv.
Motarbeidet
Uppdal ble født inn i fattigslige kår i Beitstad, Nord-Trøndelag i 1878. Han hadde en av de tøffeste skjebnene noen norsk dikter har hatt. Opprinnelig var han odelsgutt, men mistet moren da han var sju år. I romanen "Vandringa" finner vi barndomsskildringer som opplagt er tufta på dikterens egne opplevelser, og sekvensen der hovedpersonen Kal mister mora si, er fullstendig hjerteskjærende. Faren giftet seg på nytt og fikk ti barn. Senere måtte faren gå fra gård og grunn. Fra da måtte Uppdal klare seg selv, først på gjeterstien, seinere ut på veg- og jernbaneanlegg. I tolv år fulgte han rallerflokkene fra det ene anlegget til det andre. Senere i livet opplevde han at kona gikk i fra han, sønnen døde, huset ble robbet, og selv ble han umyndiggjort og lagt inn på Gaustad sinnssykehus. I tre år, fram til 1929 var Kristofer Uppdal tvangsinnlagt på Gaustad. Han ble erklært for psykisk syk, og de to barna hans havnet på barneheim. Før dette var Uppdal inne i ein periode der han sleit seg ut med arbeidet. At han også hadde alkoholproblem gjorde ikke situasjonen lettere.
I tillegg ble Uppdal motarbeidet som forfatter gjennom hele livet. Geniet hans ble forstått så altfor sent. Kritikere sablet han ned, muligens fordi det han skapte var så nytt og annerledes. Men kompromissløs og kresen fortsatte Uppdal å skrive på det målet og i de lyriske formene han mente var riktige. Han brydde seg aldri særlig om hva som var ventet av lesere og kritikere i samtida. For som han selv sa: "Bry deg sytten i um kva andre seier, vær deg sjølv um det så ber lukt i heite helvete."
Foregangsfigur
- Uppdal var den eneste norske lyriker som var samtidig med europeisk modernisme i forrige århundre, sier historiker Vigdis Ystad til tidsskriftet "Dag og Tid".
Uppdal debuterte som lyriker i 1905, med den heller tradisjonelle diktsamlingen "Kvæde", der han skriv natur- og kjærlighetsdikt i frie former. Men det gikk ikke mange årene før han utviklet sin egen form, inspirert av den lyriske modernismen på kontinentet i årene fra 1910 og framover. Dermed kan Uppdal kalles vår første egentlige modernist, mer i slekt med utenlandske ekspresjonistiske diktere, enn med samtidige norske lyrikere som Øverland, Wildenwey, Nygard og Aukrust.
- Uppdal står i slagfeltet mellom sola og det totale mørket, mellom isen og regnbuen, mellom stjerneklart kosmos og endeløse avgrunnsdyp. Han kan være nedbrutt bitter og trassig jeg-hevdende, maskulint heroiserende og følsomt sår. Men i dette stormfulle og sprengte diktersinnet ligger et grunnfjell av naturtilhørighet, skrev VGs anmelder da uutgitte dikt av Uppdal ble utgitt i 2005.
Dansen gjennom skuggeheimen
Uppdal skrev tittelverket i den store romansyklusen "Dansen gjenom skuggeheimen" høsten 1911. Denne romanen vakte stor oppmerksomhet, og i ettertid er kanskje dette den mest vitale og levende av alle bøkene han skrev. Serien bestod av i alt ti bøker. Bøkene skildrer spenningene i overgangen fra jordbruk til industri. I denne diktinga repesenterer bonden urkrafta og grunnlaget, og bonde og arbeider hører i hop og må stå sammen i kampen for et bedre samfunn. I deler av fagforeningene var dette et ganske så provoserende synspunkt.
Senere ble Uppdal en formidabel bokanmelder. Anmeldelsene hans var små essays som blir satt høyt i norsk bokomtale. Han skrev innsiktsfullt, leselig og klokt, slik at folk kunne få lyst til å lese bøkene. Fra 1939 fikk Uppdal endelig etterlengtet anerkjennelse da han fikk statens kunstnerlønn. Men ralleren Uppdal døde som en bitter og trøtt mann i 1961. Selv i sine siste leveår møte han motbør ved at et av hans mest personlige verk, "Ævelengdn" ble refusert av Aschehoug. Etter sin død er Uppdal hedret med byste og egen gate i fødebyen Steinkjer, og snart kommer biografien om han.
