Av Arne Langås
Enten du kommer med jernbanen eller langs E6 gjennom Åsen må du krysse Fossingelva, elva som forbinder Hoklingen og Hammervatnet. Elva og vatna regnes med til det som nå kalles Hoplavassdraget, et vassdrag som har sin opprinnelse i fjellvatna i øst, via Movatnet, Hoklingen og Hammervatnet, før det renner ut i fjorden ved Hopla.
Det antas at det gamle navnet på vassdraget er Huppla, et navn som er i slekt med det tyske hüpfen – å hoppe – og henger sammen med de mange fossefallene. Det antas også at dette er opphav til gårdsnavna Hopla og Hoklingan, og vatnet Hoklingen. Til dagens Hoplavassdrag regnes også Nesvatnet i nord, som via Melhusbekken renner ut i Hammervatnet.
Kraftutnyttelse i århundrer
På gårdene langs vassdraget har det opp gjennom tida vært kvernhus, sagbruk, stamper og mindre industrivirksomheter som fargeri og teglverk. Opplysninger om kvernhus langs vassdraget kjennes helt tilbake til Aslak Bolts jordebok på 1430-tallet, hvor det under Hopla heter «J Hupplo, eit mølnostøde vid sydra landet», altså ei møllestø på søndre bredden.
Med dette tilbakeblikket lar vi nå århundrene gå raskt, helt fram til slutten av 1800-tallet, også nå til Hopla. Den største industrivirksomheten i bygda kom i 1880-åra, da det ble etablert ullvarefabrikk på eiendommen Nydalen, en parsell av Hopla. I flere tiår var dette den største arbeidsplassen i Åsen, men etter 2. verdenskrig gikk det nedover, og i 1965 opphørte drifta. I mye av den samme tida drev en annen bedrift innen tekstilbransjen, om enn i langt mindre skala. Det er denne resten av artikkelen vil dreie seg om, nemlig familien Lunds fargeri på Elvheim ved Fossingelva.
Fargeri og gårdsbruk
Eiendommen Elvheim ligger fredfullt til ved Fossingelva. Fram til omkring 1950 gikk vegen mot det gamle kirkestedet Vang og videre mot Skogn forbi her, men etter vegomlegging ble stedet liggende mer for seg selv. Eiendommens historie går ikke så svært langt tilbake. Det var i 1892 at Johannes Eriksen Lund (1859–1930) fikk skilt ut en eiendom på ca. 20 da nede ved Fossingelva. Han hadde da eid Fossing nordre et par år, og solgte nå gården til ny eier.
Johannes Lund var opprinnelig fra Skogn, og hadde i ung alder lært fargerfaget hos en slektning i Soknedal. Etter å ha drevet et annet fargeri i Åsen, bygde han eget fargeri på Fossing nordre, trolig i 1890. Dette var en tømmerkasse på 15 x 5,3 meter som i 1891 ble flyttet ned til elva hvor noe av den utgjør den eldste delen av dagens fargeribygning på stedet. På Elvheim ble det ellers snart bygd både bolighus, stabbur og driftsbygning.
Familien Lund
På samme tid stiftet Johannes familie. Han ble gift i 1892 med Hansine Nilsdatter Fossing (1867–1949), datter i Fossing søndre, nabogården like over vegen. Johannes og Hansine fikk i alt ni barn, født i tida 1893–1909. Flere var ugifte, og av den store barneflokken er det bare to som etterlater seg etterkommere.
I fargeribygningen ble det drevet behandling av tøy fra et stort distrikt. Vadmel ble stampet og etterbehandlet i ulike prosesser som ruing, rulling og tørking. Selv om bedriften kaltes fargeri, ble ikke alt tøyet farget. Selve fargeprosessen foregikk etter stamping, og tok en times tid i tillegg til koking. Fargestoffer ble innkjøpt fra Tyskland, og det fins fortsatt mange kataloger med fargeprøver.
Drifta på eiendommen var i stor grad en familiebedrift, med behov for folk både til fargeriet og gårdsbruket. Barna deltok i arbeidet etter hvert som de vokste til, men en del fast arbeidskraft utenom familien var det også. Fra ca. 1912 var eiendommen forsynt med elektrisk strøm fra en egen kraftstasjon litt ovenfor tunet, med felles inntaksdam med nabogården Hove. Bygningsmassen ble utvidet flere ganger, og på 1920-tallet hadde tunet fått den utforming det hadde fram til 1990-åra og som det fortsatt har hvis man ser bort fra fjøset, som nå er borte.
Etter 2. verdenskrig gikk det nedover med drifta. Med skiftende moter var ikke kundegrunnlaget lenger det samme. Flere av maskinene ble slitt og ødelagt, og det var lite hensiktsmessig å reparere eller fornye. På begynnelsen av 1950-tallet opphørte drifta helt. Elvheim ble videre et bosted for de ugifte barna på eiendommen, med søstrene Norunn, Magnhild og Hilda som de tre siste. Fra 1980-tallet har heimen vært ubebodd.
Kulturminnet Elvheim
Hilda Lund, den siste av søskena, døde i 1993. Eiendommen med det meste av innbo ble da overtatt av Levanger kommune med tanke på museum. Noen konkrete planer forelå ikke, men det var bl.a. tanker om et industrihistorisk museum for hele kommunen. På grunn av økonomiske forhold var det lite framgang i arbeidet. I denne tida gikk også fjøsbygningen fra 1920-tallet tapt, etter at den delvis ble ødelagt av store snømengder. I 2001 besluttet kommunen å selge eiendommen, og i 2002 ble Elvheim overtatt av Åsen Museum og Historielag (Elvheim Bygdetun), som nå er eier.
I lokal sammenheng er Elvheim et viktig teknisk kulturminne. Det er et av få gjenværende eksempler på kraftutnyttelsen til industrivirksomheter langs vassdraget. Kraftstasjonen, fargeriet og gårdsbruket blir et eksempel på den aktiviteten som utspant seg langs Fossingelva og Hoplasvassdraget på første halvdel av 1900-tallet. I stor grad var det en familiebedrift, som i omfang ikke kan måle seg med f.eks. Nydalens Fabrikker i Hopla. Likevel er dette et av de best bevarte kulturminnene ved at både fargeribygningen og kraftstasjonen er bevart.
I fargeriet har dessverre mye av utstyret gått tapt. Etter at fargeridrifta opphørte ble utstyret der overflødig, og en god del har gått tapt. Selve fargerkarene ble solgt til en bromhandler, og flere maskiner er også borte. Den store fabrikkpipa ble av sikkerhetshensyn revet på 1980-tallet, men fyrkjelen i tilknytning til pipa eksisterer fortsatt. Mye annet er også bevart. Selve bygningsstrukturen står uforandret, og flere verkstedrom står nærmest urørte, bl.a. et snekkerverksted. Gjennom hele bygningen går akslinger med reimskiver som drivkraft til maskiner, delvis tilknyttet et turbinhus i nordenden av bygningen.
Like viktig er de kulturhistoriske verdiene innomhus. I våningshuset og stabburet ser vi hverdagslivets minner i form av husgeråd, møbler og tekstiler fra de siste beboerne. Det er svært spesielt at alt som står her hører til stedet, og kommer fra én familie. En tur inn i husa er som å gå tilbake i tid. Kjøkkenet ble modernisert en gang i etterkrigstida, tilpasset golvets store skjevheter. I andre etasje ligger et badeværelse, trolig satt i stand på 1950-tallet. Gårdsbruket er imidlertid mindre tydelig, i og med at driftsbygningen er borte. En del landbruksutstyr er bevart, men noe gikk tapt sammen med bygningen.
I de siste årene er det gjort noen innvendige forandringer, bl.a. er interiøret i den ene stua tilbakeført og gjenskapt i gammel stil. Ellers er det aller meste bevart som det var. På loftene står sengene oppredd med sengetøy fra gården, og i garderobeskapene i henger søstrenes kåper, hatter og vesker. Det er lagt ned mange dugnadstimer på rydding, vasking og maling, både inne og ute.
Første helga i juli åpnes gården for publikum for fjerde gang. «Elvheim-dagen» har så langt vært det eneste åpne arrangementet, men stuelåna har også blitt brukt til møter o.l. På lengre sikt kan Elvheim inngå som del av et større formidlingsopplegg av aktiviteten langs Fossingelva. I tillegg til mange industriminner, fins det i nærheten av elva bl.a. kirkested fra middelalderen og flere gravhauger. Ideen om kultursti har vært lansert flere ganger, men er så langt ikke realisert.
Kilder:
Aslak Bolts jordebok (Oslo 1997).
Vudduaune, Arne Sigmund: «Fargeriet på Elvheim i Åsen», i Levanger historielag: Årsskrift 1986 (Levanger 1986). S. 96–98.
Vudduaune, Arne Sigmund et al.: Bygdebok for Åsen, bind II (Åsen 1992).
Weiseth, Einar: Hoplavassdraget og Åsenfjorden gjennom 350 år (Åsen 2000).