Vegard vil ha jobben mange flykter fra

Vannet har gått hos en vordende mor, men det var flere døgn siden. Hun må få antibiotika mens hun venter på at noe mer skal skje.

Det blir første post på programmet for kveldsvakta.

På Kirkenes sykehus ligger det denne onsdagen tre nyfødte og to vordende mødre på fødeavdelingen.

Rapporteringen mellom vaktlagene er gjennomført. Noen skal hjem, mens andre akkurat har startet arbeidsdagen.

Vegard Kristiansen går rett inn på medisinrommet sammen med jordmor Reidun Kolpus.

De tar på seg blå hansker før plastrør, kanyler og et lite glass med blankt innhold legges på benken.

– Skulle hun ha antibiotika annenhver time? Vegard titter på pasientens kurve som ligger på skriveplaten.

Reidun ser på skjemaet og stusser. De fortsetter å legge til rette for dosen, som etter planen skal gis 15.20.

– Vi går igjennom skjemaet igjen når vi har fått gitt denne dosen, sier hun.

Jordmor Nina Elisabeth Løkås kommer inn.

– Vi stusset litt over denne, sier Vegard og viser jordmor Nina skjemaet.

– Nei, det er hver fjerde time, hun peker på noe annet.

– Det er denne som skal gis hver andre time, sier hun.

– Og sånn sørger vi for å ikke gjøre feil med medisineringen. Vi dobbelt- og trippelsjekker, sier Vegard. Han ler. En hjertelig latter som skal vise seg at sitter løst hos 37-åringen.

Vegard er halvveis i den fireårige desentraliserte utdanninga han tar i Kirkenes.

Det er Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet som sørger for at han kan studere i hjembyen.

Han er godt inne i praksisperioden på åtte uker og har vært innom intensiven og kirurgisk.

Nå er det praksis ved føde- og gynekologisk enhet som venter.

Vegard går på kveldsvakta sammen med jordmor Reidun Kolpus (Kolpus fra Kirkenes? Ja da, det er moren til Isalill i Nytt på nytt) og Nina Elisabeth Løkås, i tillegg til en sykepleier og vakthavende gynekolog.

Etter at pasienten har fått antibiotika, kan Vegard og jordmor Reidun gjøre seg opp en ny oversikt over de resterende pasientene på avdelingen.

I tillegg til å følge opp de innlagte på føden, skal teamet ta seg av pasienter som ligger på gynekologisk sengepost.

Ingen vet hva vakta bringer. Det kan være en vanskelig hendelse eller hjertevarmende historier. Natten i forveien fikk Vegard oppleve det sistnevnte.

Bekymret for sykepleiermangelen

Det er ikke nytt at Norge vil mangle mange sykepleiere i fremtiden. Da søknadsfristen til høyere utdanning gikk ut i april i år, fikk helsesektoren nok en kalddusj.

Opptellinga viste laveste søknadstall på ti år. En nedgang på 12,5 prosent fra i fjor.

– Sykepleiermangelen og de lave søkertallene på noen av studiestedene er meget bekymringsfullt, sier Marit Roxrud Leinhardt, avdelingsdirektør for arbeidsliv hos KS.

Selv om antallet sysselsatte sykepleiere har økt med 20 prosent på ti år, er ikke det nok til å dekke behovet.

På fødeavdelingen denne vakta er rekruttering av helsepersonell et tema som diskuteres.

Rekruttere. For Reidun Kolpus var det helt tilfeldig at hun først ble sykepleier i slutten av 30-årene, og så endte opp som jordmor i en alder av 56 år.

– Lokale utdanningstilbud og betalt videreutdanning tror jeg er nøkkelen til å rekruttere flere til yrket, sier hun.

Beholde. Nina Elisabeth Løkås har sett utfordringer med å holde sykepleiere i jobb både ved store Akershus Universitetssykehus og ved lille Kirkenes sykehus.

– Flukten fra store sykehus handler nok om arbeidspress. Fra små sykehus handler det nok mye om en stadig trussel om nedleggelse, sier hun.

– Det er grenser for hvor lenge man klarer å stå i en jobb der fremtiden fremstår så usikker.

Rekruttere. Rikke Abrahamsen har jobbet som helsefagarbeider ved intensiven i 12 år. Hun har lyst til å bli sykepleier, men mangler en treer i matte fra videregående.

– Jeg forsøkte å ta opp matten igjen, men fikk kun to på eksamen, forteller hun.

– Jeg klarte ikke regne ut hvor mange måser det vil være i Vardø om 40 år. Derfor kan ikke jeg bli sykepleier.

Beholde. Toril Danielsen har jobbet som sykepleier ved akutt- og intensivavdeling i 30 år. Hun synes det er trist at færre søker seg til yrket.

Hun mener historiene som ofte kommer ut i mediene, ikke nødvendigvis er representativt for hvordan sykepleiere har det.

– Det er nok lettere å stå frem og klage på det man er misfornøyd med enn å snakke om det man er fornøyd med, mener hun.

Torill tror høyere lønn, turnus tilpasset livssituasjon og inkludering av nyansatte kan få flere til å bli i yrket.

– Vi som jobber her må være gode til å ta imot studenter, hospitanter og nye ansatte.

Vegard Kristiansen lar seg ikke skremme av høyt arbeidspress og dårlige fremtidsprognoser. Han går imot strømmen, men for han er ikke det noe nytt.

Han er født i 1986. Samme år som staten overtok ansvaret for de offentlig sykepleierutdanningene. Sykepleierskolene ble til sykepleierhøgskoler.

Da Vegard vokste opp i Kirkenes, følte han seg annerledes. På skolen ble han mobbet. Han ville bare bort.

Han ville danse.

Som 18-åring dro han til Sandefjord folkehøyskole og danselinja. Han så seg ikke tilbake før mange år senere.

– Jo større by, desto bedre, tenkte jeg da. Jeg reiste rundt og kunne ha opptil fem arbeidsgivere i løpet av en måned.

– Det kunne være skikkelig tøft, men den gleden jeg hadde ved å holde på, gjorde alt verdt det, forteller han.

Etter hvert som årene gikk, snek likevel tanker om fremtiden seg frem.

– Jeg visste at jeg ikke kunne være danser for alltid, men jeg stoppet aldri opp lenge nok til å finne ut hva jeg skulle gjøre videre, sier Vegard.

Pandemien ga han den pausen han trengte.

Vegard satt alene i en loftsleilighet på Hesseng utenfor Kirkenes. Ute snødde det. Han hadde akkurat sett et innslag om sykepleiere som fikk applaus fra bygårdene i Oslo.

Hverdagsheltene holdt samfunnet i gang mens alle andre måtte være hjemme.

– Plutselig kjente jeg på en retning til tross for at verden stod stille, minnes Vegard.

Åtte eksamener på åtte måneder

Karrieremessig ble koronapandemien en «blessing in disguise». Han fikk roen han trengte til å kjenne på neste trekk.

– Jeg var ferdig med jaget og ønsket meg en trygg arbeidshverdag, forteller han.

For å få studiekompetanse gjennomførte Vegard åtte eksamener på åtte måneder, ved siden av å jobbe som danselærer på kulturskolen.

Så søkte han seg inn på studiet – og kom inn.

– Det er et yrke der det hele tiden skjer noe nytt. Det er fart og spenning, sier Vegard.

Annenhver uke i løpet av praksisperioden møtes studiegruppa til Vegard for evaluering sammen med veileder og universitetslektor Merethe Hågensen.

Studentene deler erfaringer og hjelper hverandre med utfordringer som dukker opp.

Vegards sterke opplevelse fra fødeavdelingen natten før får mye av tiden denne dagen. Når de andre studentene blir spurt om de ønsker å dele noe de har opplevd, blir det stille i gruppa.

– Det blir litt som å hoppe etter Wirkola, sier en av medstudentene omsider.

De andre nikker seg enig.

– Det mest fantastiske jeg har opplevd

Vegard bytter på å gestikulere ivrig og å bli rolig og tankefull når han snakker om det som skjedde.

Utenfor var det mørkt, men så langt nord sier det ikke så mye om tidspunkt. Klokka viste at det var natt.

Sykepleierstudenten hadde vært på vakt i mange timer, men tida hadde gått fort. Snart skulle det skje.

Det unge paret hadde kommet kjørende fra Båtsfjord dagen i forveien. 248 kilometer med påbegynt fødsel.

De var heldige som kom seg til sykehuset i tide; det var meldt uvær på kysten.

Fødselen hadde gått sakte, men nå var det ting på gang.

Inne på fødestua var Vegard spent. Da han kom inn, fikk han beskjed om å henge opp 1000 ml veske og koble det til pasienten.

Det unge paret, Paulina og Patrik, skulle få sitt første barn. De snakket polsk, litt engelsk og litt norsk, men i rommet forstod alle hva som skjedde.

«Går det bra?» spurte Vegard den vordende far mange ganger i løpet av natta.

For at mor skulle ha det best mulig, hjalp han til å støtte henne gjennom pressriene.

Så kom barnet de hadde ventet lenge på. Lille Mia. Hun satte i et hyl for å fortelle at alt var vel.

Slit og smerte ble forløst av gledestårer.

Sykepleierstudenten som hadde vært der hele veien, klarte heller ikke holde igjen. Han fyltes med takknemlighet og en følelse av retning igjen. Og den går mot strømmen.

– Jeg skal bli jordmor, sier han stolt.

Vegard har siste dag i praksis ved fødeavdelingen. Opplevelsen natta før gjør at han nesten svever.

– Det mest fantastiske jeg har vært med på i hele mitt liv.

Vegard må ta en pause.

– Jeg blir så rørt. Det er utrolig at det går an, det er rett og slett magisk. Jeg føler meg veldig heldig som fikk være med på fødselen.

– Frykter ikke fremtiden

En vordende far stikker hodet innom kontoret for å si at ballongkateteret som skulle bidra til å igangsette fødselen har løsnet. Et godt tegn, visstnok.

Det er jordmor Nina Elisabeth Løkås «sin» pasient, så Reidun og Vegard bringer kun oppdateringen videre.

Hun med tidlig vannavgang og antibiotikakur tas inn på undersøkelsesrommet. Sykepleierstudenten hjelper til med å koble henne til et CTG-apparat. Et bredt belte rundt magen til mor tar inn babyens hjertefrekvens.

Små, raske hjerteslag høres. Alt er fint med babyen i magen, men mor begynner å bli utålmodig.

Mye tyder på at det blir en rolig vakt på føden. For Vegard gjør ikke det noe; han var heldig som i det hele tatt fikk oppleve én fødsel i praksisperioden.

Vegard tenker ikke så mye på fremtiden for yrket sitt. Ikke på flukt eller på overarbeiding. Han vil bare bli ferdig utdannet, slik at han for alvor kan bidra.

– Jeg er ikke redd for fremtiden. Jeg er nysgjerrig på den. Jeg kan ikke bruke tid på å bekymre meg for hvordan ting er om 20 år.

Han har også et ønske om å bidra til å snakke sykepleieryrket opp og frem, men han tror også at noe må gjøres på «topp».

– Jeg tror det er viktig at de som bestemmer over helsearbeidere, også begynner å høre på oss på gulvet.