Verden trenger kjærlighet

Noen opplevelser gjør livet større enn det var fra før og varer veldig lenge i hjertet. En slik opplevelse ga Beaivvas oss i Tromsø i går.

Den rimhårede
Foto: Beaivvas / Pressefoto

ANMELDELSE: Med «Den rimhårede og drømmeseeren» har Beaivvas skapt en teaterklassiker som overbeviser stort fordi den makter å gjøre Nils Aslak Valkeapääs musikk- og tekstunivers relevant.

Musikken var satt sammen av Valkeapääs komposisjoner fra tidlig 1970-tall til midten av 1990-tallet og under musikalsk ledelse av Roger Ludvigsen får de det til å låte så moderne at all musikken kunne vært skrevet i år. Det er ingen dristig spådom å si at Valkeapääs musikk i fremtiden vil stå frem som noe av det ypperste skapt her til lands på 1900-tallet. Det er en merkbar økende interesse om hans samlede kunstnerskap.

En ekstra dimensjon i denne oppsetningen som både ga musikken solid fundament og et løft, var Esa Kotilainen på tangenter og Ingor Ante Ailo Gaup på joik. Begge jobbet sammen med Valkeapää.

Og Beaivvas maktet å gi Valkeapääs tekst rom for poesi og refleksjon. En mindre følsom oppsetning kunne gjort teksten agiterende, men Beivvas spilte i Haukur J. Gunnarsson og Indra Lorentzens regi en forestilling der alt fra kostyme, dekorasjon til alle de andre tingene som utgjør en teaterforestilling stemte og virket sammen.

Med «Den rimhårede og drømmeseeren» skrev Nils Aslak Valkeapää et stort og ambisiøst lærestykke og et slags mysteriespill. Kort fortalt handler det om en ung reingjeter som sovner ved bålet. I drømmen får han besøk av en gammel vis mann, Den rimhårede. Gjennom drømmen vil vismannen bevisstgjøre den unge om hva kunnskap er og hva visdom er. På den måten spør stykket om hva som skal til for at ungdom skal kunne vokse opp og bli gode mennesker som voksen?

Det forsøker å gi svar, men ikke alltid entydige svar for livet er også et mysterium. Den vise sier på orakelvis at alt i livet har sin motsetning, det gode og det onde, og natt og dag. For å vokse opp å bli et bra menneske må en lære å finne den riktige stien, budskapet er det både så vanskelige og så enkle at den visdommen du trenger har du i deg selv. Du må bare lære å hente den ut.

Mot slutten blir Valkeapääs tekst noe i overkant tydelig når vismannen sier rett ut at «mennesket glemmer at det bare er en del av naturen». Det var egentlig unødvendig å si det så tydelig for vi har gjennom stykket skjønt at Valkeapää mener at skillet mellom natur og kultur er et kunstig skille. Mennesket kan ikke lenger definere seg som kultur i motsetning til natur. Den definisjonen er gått ut på dato.

Men her er også fine poetiske forklaringer på dette når han lar Den rimhårede si at joik, det er vidda som puster. Og han sier at akkurat som årstidene følger hverandre så er vi mennesker forutbestemt til å komme og gå. Vi fødes og vi dør, ikke bare som enkeltindivider. Både nasjoner og folk kommer og går.

Det virker som om hovedbudskapet til Valkepää er kjærligheten. Det er veldig tiltalende å høre hans ord om kjærlighet fordi han i stykket plasserer evnen til å elske som det helt sentrale hos mennesket. Det er gjennom kjærlighet at respekt og selvrespekt kommer. Man må lære å elske, også seg selv for å kunne elske andre.

«Den rimhårede og drømmeseeren» er på turne og er på Finnsnes i dag og i Harstad den 8. oktober før det fortsetter til Nordland og videre sørover for til slutt å ende opp med gjestespill i Tokyo. Beivvas er nå inne i en avgjørende fase med å få Sametinget og Stortinget til å vedta bygging av eget sårt tiltrengt teaterbygg i Kautokeino. Bedre byggesøknad enn slike forestillinger kan ikke teatret levere.