Av: Sissel Wessel-Hansen/Nordlys, og Marita Andersen/NRK
– Nå må politikerne slutte å telle varme hender. De må snakke om hvordan vi skal få flere kompetente hender. Det har jeg savnet i mange år. Det nytter ikke å senke hodet og håpe det hele går over. Det går ikke over!
Det sier Hanne Marit Bergland, fylkesleder i Norsk Sykepleierforbund Troms.
For fire år siden var bemanningskrisen i eldreomsorgen tema under valgkampen.
– Nå er den fire år nærmere, uten at politikerne har våknet. Allerede i dag er det stor mangel på sykepleiere i hjemmetjenesten. Jeg har fortsatt ikke møtt en politiker som tar dette så alvorlig som det kreves. Jeg vet ikke om de vil ta innover seg alvoret, sier Bergland til Nordlys/NRK.
Samhandlingsreformen. Betegnelsen på reformen som ble iverksatt i 2012 har så lite svung over seg at bare byråkrater kan ha funnet på navnet. Men med samhandlingsreformen fikk kommunene en helt ny hverdag i fanget. Pasientene overføres tidligere fra sykehusene til kommunene. Dermed har de fått ansvar for flere syke pasienter som trenger omfattende sykepleierbehandling i eget hjem. For ansatte i hjemmesykepleien betyr det en arbeidshverdag med økt kompleksitet og arbeidsmengde.
– Nylig sa en kyndig sykepleier opp sin stilling i hjemmetjenesten. Hun klarte ikke stå i det mer. Hun opplevde at pasientenes behov for behandling var så kompleks at hun ikke hadde kompetanse nok til å gi den pleien som krevdes. At en erfaren sykepleier ikke makter å stå i jobben mer, tegner et ganske tydelig bilde på den store oppgaven kommunene har fått, sier en bekymret Bergland.
Uten stoppeklokke
En hvit bil sluker kilometer langs fylkesveien på Kvaløya i Tromsø. Morgenrushet i retning Tromsø sentrum har lagt seg. Sykepleier Kristina Eide (43) kjører i motsatt retning. Hun skal til bygda Tromvik. Dagens morgenmøte på hjemmetjenesten på Kvaløya er akkurat avsluttet. Gule lapper med viktige beskjeder er levert ut. Uforutsette hendelser har blitt diskutert. Kjørerutene er fordelt og gjort om i siste liten slik at de som har sykepleierkompetanse ringer på døra der de trengs mest. De ansatte har fått utlevert splitter nye kjørebøker, og humret litt over forbudet mot å spise i bilene. Hvordan skal de da få spist i løpet av arbeidsdagen?
I frontruta ligger en stabel blå skoovertrekk klare til å få bein å gå på. Vekt. Check. iPad og mobil. Check. Medisindosett. Check.
– Hvor er stoppeklokka?
I likhet med mange andre norske kommuner, opererer Tromsø kommune etter bestiller/utførermodellen. Alle som bruker hjemmetjenesten har fått godkjent behov for en viss type hjelp fra tildelingskontoret. Den enkelte pasients tilmålte tid er satt i minutter. Tida er blitt en konkret og styrende faktor for pleien som gis brukere. Kristina nekter å telle minutter.
Kristina har ikke stoppeklokke.
– Nei, den driter jeg i. Jeg jobber med mennesker, ikke tall. Jobben må ta den tida den tar. Jeg opplever at jeg rekker over det jeg skal. Om jeg bruker ekstra tid hos en, kan jeg hente den inn hos en annen. Ofte skal det bare et par ekstra minutter til. Men det er klart jeg gjerne skulle hatt bedre tid til å prate.
Sommeren er på hell. Det vises på vaktplanene: Det er enklere å få bemanningskabalen til å gå opp.
– Det var ganske heftig i ferietida. Det ble flere doble vakter og mange overtidstimer. Jeg var sjelden ferdig når jeg egentlig skulle.
Se hvordan arbeidshverdagen til Kristina er:
Ubesatte vakter
Eide har jobbet i hjemmetjenesten i 14 år. Først som assistent, så helsefagarbeider, før hun bestemte seg for at hun ville utdanne seg til sykepleier. Hun sier hun elsker jobben og oppgavene.
– De som tror det ikke er spennende utfordringer for en sykepleier i hjemmetjenesten, de tar grundig feil, sier Kristina Eide.
Hver eneste dag får hun brukt fagkompetansen sin i jobben.
– Fagkompetansen er høy i staben på Kvaløya. Det jobber flere sykepleiere der med spesialutdanning. Å ha et godt fagteam er også alfa omega for å gi en god tjeneste til brukere og pasienter, sier Eide.
I Kvaløya hjemmetjeneste er alle sykepleierstillingene besatt. Enhetsleder Roar Evjen er strålende fornøyd med at sykefraværet har gått ned siden i fjor. Han tror ryktet om et godt arbeidsmiljø og et godt fagteam får sykepleiere til å ta kontakt for jobb.
– Kvaløya hjemmetjeneste er ikke noe glansbilde, men vi har klart å snu oss så raskt som samhandlingsreformen krevde. Vi har klart å dekke det økte behovet for sykepleiere og slik klart å møte den nye hverdagen, sier han.
Pasientene blir sykere
Denne dagen er været som et glansbilde å regne. Strålende sol og Kristina har en rolig rute denne dagen. To brukere har sagt ja til å slippe Nordlys og NRK inn. De sykeste, de som blir omtalt av Kristina som pasienter, går vi ikke inn til, av hensyn til deres privatliv.
– Hva er den største endringen etter samhandlingsreformen?
– Det har rydd på med pasienter de siste årene, og oppgavene har blitt flere. Vi gir tjenester til folk som er sykere enn tidligere, sier Eide.
Det komplekse sykdomsbildet gjør behovet for sykepleiere i hjemmetjenesten stort.
En kartlegging gjort av Norsk Sykepleierforbund i 12 kommuner i Troms over to vanlige driftsuker viser at hver femte sykepleiervakt i hjemmetjenesten i snitt var ubesatt. På papiret sto det at det var en sykepleier på vakta, men virkeligheten var ikke slik.
– Det er svært urovekkende og jeg er bekymret for pasientsikkerheten. Mange av dem har omfattende behov for aktivt tilsyn og oppfølging, medisinsk og sykepleierfaglig, sier fylkesleder Hanne M. Bergland.
Det samme ble avdekket da velferdsforskningsinstituttet NOVA i fjor høst gjennomførte en studie av bemanningsplanlegging og kompetansesammensetning i kommunenes og pleie- og omsorgstjenester. De avdekket at kommunene forutsetter at ingen blir syke, og at det ikke tas høyde for sykefravær på om lag 10 prosent når turnusen settes opp. Vaktene erstattes ofte av ufaglærte – eller blir ikke erstattet i det hele tatt, avdekket studien.
– I situasjoner der du har lav sykepleierdekning i utgangspunktet, og du får enda færre sykepleiere, er det totalt sett en fare for pasientsikkerheten, sier Hanne Marit Bergland.
– Hektisk
Kristina har kommet fram til Tromvik. Hun har kjørt forbi bratte fjell og speilblank sjø. Landskapet ønsker velkommen på sommeren. På vinterstid hender det at veien er stengt. Kristina har opplevd det: Å havne utfor veien på glatt vinterføre. Ambulansen hentet henne. Hun gikk rett tilbake på jobb etterpå.
Henrik Johansen i Tromvik er en av fem brukere hun skal innom i dag. Han trenger daglig hjelp til å ta på og av støttestrømper for å bedre blodomløpet i beina.
– I dag kommer du jo tidlig, sier han med et smil til Kristina fra godstolen i stua.
Inntil i fjor høst bodde han og kona gjennom 66 år sammen i huset. I november i fjor døde Hanna. Nå er det bare Henrik.
– Jeg er heldig og har fire av våre ni barn i nærheten. De er min trygghet. Og denne her, sier han og peker mot hans nye følgesvenn, trygghetsalarmen som ligger på stuebordet.
– Jeg er godt fornøyd med tilbudet jeg får fra hjemmetjenesten. Men ofte kommer de veldig seint på dagen og tidlig på kvelden. Da blir det jo ikke så mange timer med de strømpene på. Og så har de det hektisk. De har sjelden tid til å prate. Det er bare en av dem som bruker å ta en kopp kaffe, sier han.
Kristina setter seg ned. De prater om treningen som Henrik daglig skal gjøre.
På en krakk ligger dagens avis.
– Vi står jo midt i en valgkamp, Henry. Har du noen melding til politikerne om eldreomsorgen i Tromsø kommune?
Han smiler. Sier han vil bo hjemme så lenge han kan. At han helst vil bli her til dagene hans er talte. Men han er mer opptatt av veien ut til bygda han bor i.
– De som styrer nå er jo ikke så mye tess. Det ser man på veiene ut hit. Veistandarden er jo helt elendig. For meg som har gebiss, må jeg jo holde kjeften igjen helt til jeg kommer hjem, sier han og ler så han rister.
Styrer mot underskudd
Kristina kjenner den veien godt. Hun kjenner de verste humpene og telehivene. To timer bruker hun på kjøring denne dagen. I fjor kjørte de ansatte i Kvaløya hjemmetjeneste til sammen fire ganger rundt jordkloden i distanse.
Ifølge enhetsleder for Kvaløya hjemmetjeneste, Roar Evjen, er de store avstandene den største utfordringene.
– Vi må gi gode tjenester hvor vedtaket er gitt. Vi er en stor kommune med store avstander. Vi har til og med kjøpt inn truger til avdelingen. Vi har brukere som bor utenfor vei. Det er kostbart med store avstander, sier Evjen.
Han styrer i år mot et underskudd.
– Etter samhandlingsreformen kreves mer medisinsk utstyr og jobben vi gjør i hjemmene tar lengre tid. Det er klart det koster å kjøre til en bruker som bor flere mil unna opptil to ganger om dagen. Derfor ser jeg virkelig fram til den dagen det planlagte helsehuset i tilknytning til Universitetssykehuset Nord-Norge står ferdig, sier han.
Å kjenne hverandre
Kristina har gjort unna to besøk i Tromvik. Nå parkerer hun utenfor døra til Berit Granlund (73). Kristina tar vekta under armen og går inn.
Berit er beinskjør og har kols. Hun sliter med å få i seg nok mat. Da Kristina noterer dagens vekt på underarmen sin, ser begge fornøyde ut.
– Jeg var mye tynnere i vår, sier Berit, før hun takker ja til å prøve å få i seg litt næringsdrikk.
Berit kjenner Kristina. Og Kristina kjenner Berit.
– Det betyr veldig mye å kjenne brukerne og pasientene. Det handler ikke bare om at det er lettere for brukerne å fortelle om hvordan de har det til noen man har tillit til. Det handler også om at man små endringer i funksjonsnivå kan tyde på bakenforliggende sykdom. Det oppdager man lettere om man ser personen ofte og over tid, sier Eide.
Da Telemarksforskning, på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund, nylig gjennomførte en spørreundersøkelse blant sykepleiere i landet, rapporterte det store flertall av sykepleierne i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten om økt arbeidspress, for lite tid til den enkelte pasient og et stort behov for økt fagkompetanse.
– Tilbakemeldingene fra sykepleierne må kommunepolitikere, storting og regjering ta på alvor, sier Hanne M. Bergland.
– Hva må gjøres for å få flere sykepleiere i hjemmetjenesten?
– Det samme som må til for å få flere sykepleiere til sykehjemmene: De må få høyere lønn.