- Det kan ha vært naivt av Norge å sette to ubevæpna inspektører ombord i Elektron, men dette har ikke har vært problematisk før.
Det sa Viseadmiral Jan Reksten, sjef for fellesoperativt hovedkvarter, under et foredrag om blant ennet Elektron-saken på Oslo militære samfund mandag kveld.
Her er et utdrag av foredraget:
Elektronsaken - militært nærvær i nord
Mitt første halvår i jobben har jeg hatt 2 kriser hvis jeg kan kalle de for det, fiskerikonflikten i vernesonen og opptøyene i Afghanistan. La meg ta Elektron saken først.
Hendelsene begynte med arrestasjon og oppbringelse 15.oktober og endte med tilbakeføring av de to norske KV-inspektørene og overlevering av Elektrons skipsdokumenter i farvannet øst for Fiskerhalvøya 20 oktober. I mellomtiden hadde en hel verdenspresse dekket begivenheten og også i ettertid er det stilt mange spørsmål her hjemme.
Kontreadmiral Trond Grytting, sjef LDKN, ledet operasjonen gjennom KV-nord i Sortland ut til fartøyene. Som foresatt for LDKN fulgte vi godt med også Stavanger. Elektron var ikke første fartøy Norge har brakt opp fra vernesonen, vi har siden 1991 brakt opp til sammen 22 fartøy hvorav 10 utenlandske, men det var først gang et fartøy prøvde å stikke av, og også til en viss grad lyktes med det.
Det kan i ettertid sees som naivt fra norsk side å bare sette om bord 2 ubevæpnede inspektører, men dette har tidligere fungert uten problemer. Kystvakten vurderer denne praksisen nå. Det er også slik at enkelte av kystfartøyene har små besetninger og det kan være nødvendig å kraftsamle flere KV -fartøyer til samme område i forbindelse med fremtidige situasjoner, men dette må vurderes ut fra situasjonen på feltet.
Kystvakten prøvde å stoppe Elektron, men det meste av tiden var været dårlig med høy sjø, og vi tok ikke sjanser på noen spektakulære bordinger som kunne sette liv og helse i fare. Det var det simpelthen ikke verdt. Da vi helt mot slutten av episoden fikk bedre værforhold og også hadde nye mannskaper og helikopter tilgjengelig for entring fra luften var fartøyet så langt øst og syd nær russisk farvann at vi så en bording som en lite hensiktmessig operasjon.
Ikke på noe tidspunkt ble det fra politisk side grepet inn for å detaljstyre operasjonen eller for å stoppe en bording. Også fra LDKNs side lot vi som vanlig de som styrte operasjonen på stedet, dvs sjefene på kystvaktfartøyene, ha avgjørende innflytelse på hva som var mulig, været tatt i betraktning.
Mot slutten av episoden sendte russerne ut jageren admiral Levchenko. For å unngå misforståelser mellom norsk og russisk fartøy, for å avtale detaljer om tilbakeføring av inspektører og overlevering av skipsdokumenter var det nødvendig å få tillatelse til å seile inn i russisk farvann for norsk kystvakt.
Gjennom mange år har det eksistert en "hotline", direkte linje mellom sjef Nordflåten og ØKN, i dag til mitt kontor i Stavanger. Gjennom samtaler med admiral Vladimir S. Vysotskiy fikk vi roet ned situasjonen noe og unngikk misforståelser mellom norske og russiske fartøyer.
Norge har et ryddig og normalt forhold til russiske grensevakt, kystvakt og Nordflåten i Murmansk området, med regelmessige besøk og personlig kontakt. Nordområdets stilling har endret seg mye siden den kalde krigen og selv om området er mindre fokusert, er det fortsatt viktig militærstrategisk og ift rettigheter, grenser, fisk ,olje og gass. Elektron-saken har trolig liten langsiktig betydning for forholdet til Russland, men viser at vi har utfordringer mot norsk myndighetsutøvelse.
I utgangspunktet er overtredelse av norsk fiskerilovgivning i fiskevernsonen en rettshåndhevelsessak som håndteres av Kystvakten og norsk påtalemyndighet. Det er imidlertid glidende overganger mellom myndighetsutøvelse som ivaretar håndhevelsen av norske lover og regler, og suverenitetshevdelse som dreier seg om å ivareta de rettigheter Norge har som stat etter folkeretten.
Myndighetsuttøvelse kan derfor også anses som et ledd i suverenitetshevdelse. Alvorlig overtredelser av norsk fiskerilovgivning og/eller manglende norsk evne til å beskytte norske interesser, må i ytterste konsekvens betraktes som en utfordring mot norske suverene rettigheter.
Vi må anta at ressurskonflikter og jurisdiksjonsspørsmål knyttet til forvaltning av fiskevernsonen rundt Svalbard er det området der Norge kan stå overfor sikkerhetsutfordringer i et 10-15 års perspektiv. Samtidig er det sannsynlig at andre stater erkjenner behovet for en ansvarlig ressursforvaltning i havområdene rundt Svalbard. En slik ansvarlig ressursforvaltning er ikke mulig uten et troverdig kontroll- og håndhevelsesregime.
Skulle Norge få problem i nord, er det inntil et visst konfliktnivå, lite aktuelt med støtte fra Nato. Norge må satse på egne ressurser, i første rekke Kystvakten, men også andre kapasiteter. Et regelmessig norsk nærvær må tillegges stor vekt i årene fremover, igjen først og fremst av KV, men også regelmessig av marinefartøy og fly. Et slikt nærvær vil bidra til forutsigbarhet og derved til å redusere risikoen for misforståelser og unødvendig eskalering under episoder og kriser.