Arild Moe.
Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / Scanpix
Elana Wilson Rowe.
Foto: nupi.noDet er lite som tyder på rask utvinning av oljen og gassen i havområdene utenfor Russland. Sjtokman-utbyggingen er unntaket, mener Russland-ekspertene og .
I boken «Russia and the North» analyserer de to seniorforskerne ved henholdsvis Fridtjof Nansens Institutt og NUPI forsøkene på å utvikle en enhetlig strategi for utnyttelse av sokkelen.
De kommer fram til at nasjonalisering og statlig kontroll har gått foran ønsket om å utnytte ressursene.
To selskaper
Framtiden til den nesten jomfruelige russiske sokkelen er lagt i hendene på de to statsselskapene Gazprom og Rosneft. Konkurrerende private selskaper og utenlandske interesser holdes på en armlengdes avstand.
- Både Gazprom og Rosneft er selvfølgelig glade og fornøyde over å ha fått en hånd over ressursene som finnes på sokkelen. De kan ha ressursene i sin portefølje og utvikle dem på sikt. Men hvor sterke ambisjonene er om å investere på kort sikt, er mer usikkert, sier Arild Moe til NTB.
Russisk olje og gass produseres først og fremst på land. Med unntak av ressursene i Kaspihavet, er det kun gassfeltene i Sakhalin helt øst i Russland som er i produksjon på sokkelen. Planene om å bygge ut Sjtokmanfeltet i Barentshavet representerer et unntak fra regelen og har ifølge Moe sin egen dynamikk.
Kapitalmangel
Både Gazprom og Rosneft har planer for utbygginger på sokkelen som neppe blir realisert i nær framtid. Teknologi kan være en hindring.
- Hvis de skulle gjøre det man har sagt - å bygge ut flere oljefelt i Barentshavet - er ikke dette teknologisk mulig for russiske selskaper alene. Men de er kanskje ikke så interessert i det, sier Moe til NTB.
Kapitalmangel vil dessuten begrense selskapenes rom til å gå inn i en fase med dyre utbygginger. Rosneft har en gjeld på 20 milliarder dollar, Gazprom skylder 60 milliarder dollar.
Politisk konkurranse
Ifølge de to forskerne er det galt å oppfatte Gazprom som en ren gassprodusent og Rosneft som et rendyrket oljeselskap. De tvinges inn i hverandres sfærer, men i stadig politisk og økonomisk konkurranse.
Politisk assosieres Gazprom med president Dmitrij Medvedev som var styreformann i Gazprom og visestatsminister før han overtok presidentvervet. Tilsvarende er Rosnefts styreformann Igor Setsjin nå visestatsminister etter å ha vært nestleder ved Vladimir Putins presidentadministrasjon i åtte år.
Nasjonal kontroll
Det var i Putins andre presidentperiode (2004-2008) grepene for sterkere nasjonal og statlig kontroll ble tatt.
I april i fjor kom lovgivningen der gassreserver på mer enn 70 milliarder kubikkmeter og oljereserver på 50 millioner tonn nå er definert som «strategiske» og « ressurser av føderal betydning».
På samme måte er en rekke selskaper definert som «strategiske», og krever regjeringsgodkjennelse dersom utlendinger skal få eierandeler over et visst nivå. For selskaper som utvinner olje eller gass er grensen 10 prosent. Men hvis det russiske selskapet er definert som et statsselskap, er reglene for utenlandsk deleierskap mer liberale.
Ad-hoc tilnærming
Moe og Rowe tror det spente forholdet mellom de to dominerende statsselskapene vil fortsette. Til tross for at «stabilitet » og et «bedre investeringsklima» har vært nøkkelord i president Medvedevs politiske vokabular, tviler de på at Medvedev tar overordnet grep og tvinger gjennom en overordnet sokkelstrategi.
- Isteden vil vi kanskje se en regjering som velger ulike tilnærminger til enkeltprosjekter ut fra situasjonen der og da, skriver Arild Moe og Elana Wilson Rowe.
