Høsten 1932: Ishavsskuta Maiblomsten seiler ut fra Hyttevika på Spitsbergen.
På land står Wanny Woldstad og vinker farvel. «Nå skal vi altså ikke se andre mennesker før til våren», skriver hun i sin beretning om livet på Svalbard.
For Woldstad er dette starten på et eventyr.
Hun føler en lettelse ved å vite at hun nå har en hel vinter foran seg uten bekymringer for noen ting. «Mat og drikke har vi nok av, og husleien skal første betales om et år».
Drømte i drosjen
Wanny Wolstad har i flere år forsørget seg selv og sine to sønner med drosjekjøring i Tromsø. Det var slik hun kom i kontakt med ishavsmiljøet.
Andre sesongen tar hun med seg sine to sønner på overvintring. Det blir i alt fem overvintringer på Wanny Woldstad, før hun slår seg ned på fastlandet igjen.
Unntaket
Wanny Woldstad er unntaket, for fangstvirksomheten var en mannsverden. Og overvintringsfangsten fikk aldri den store økonomiske betydningen for nasjonen.
Men fortellingene som disse fangstmennene hadde med seg var med på å bygge opp under forestillingen om at nordmannen er en som utfordrer, utforksker og overlever – ja rett og slett hører hjemme i isen.
Wanny Woldstad er en av dem du lærer mer om i den store NRK-serien «Den norske polarhistorien»
