Inger Ellen (88): – Jeg er en taper i Norge

– Jeg gikk på skole i 18 uker. Den var på norsk. Men jeg lærte ikke å skrive eller å lese. Språket mitt har jeg plukket opp her og der, sier Inger Ellen Baal til NRK.

Baals familie var flyttsamer som drev med reindrift mellom Kautokeino og Kåfjord. Hun måtte flytte hjemmefra og bo på internatskolen, der det kun var norske lærere og norske bøker.

Morsmålet hennes er samisk, men hun har også lært seg å snakke norsk og finsk. Da krigen kom flyktet hele familien til Sverige, og etter det ble det ikke mer skolegang på Baal.

– Foreldrene våre hadde ikke råd til å sende oss på skolen. Vi bodde på fjellet. Det er norske myndigheter sin feil at vi ikke fikk skole etter krigen, men vi forstod det ikke da.

– Mitt store tap

Under årets Riddu Riđđu-festival, som er en internasjonal urfolksfestival i Manndalen i Troms, kom Sannhets- og forsoningskommisjonen for å snakke med tidsvitner og fortelle om sitt arbeid.

Jobben til kommisjonen er å dokumentere historier og konsekvenser av fornorskningspolitikken, og å få fram hvordan vi kan gå videre.

Inger Ellen Baal delte sin historie med leder av kommisjonen, Dagfinn Høybråten.

– Det var godt at jeg klarte å si det jeg sa. Jeg snakker sannheten. Jeg har ikke lest det i bøker, jeg har opplevd det. Alle her i landet kan snakke norsk, skrive og prate med myndighetene. Det kan ikke jeg. Det er mitt store tap, jeg er taper i Norge.

• Det var ulovlig å være Agnete

Høybråten forteller at kommisjonen er godt i gang med deres arbeid, og at de allerede har fått mange sterke historier. Denne uken skal de fortsette med intervjuer i Troms.

– Det som berører meg mest er enkeltmenneskers fortellinger om hvordan de har blitt rammet av fornorskningspolitikken. Historier om hvordan de har opplevd deres identitet er forsøk visket ut og skambelagt.

Et annet tidsvitne som har følt fornorskningspolitikken på kroppen er Bjørg Fossli. Hun forteller at barna som var dårlige i norsk ble mobbet på skolen.

– Du måtte stå i skammekroken hvis du snakket samisk. Vi ble også kastet på gangen. Det opplevde vi så ofte at vi ble vant til det, forteller hun.

– Mye smerte

Dagfinn Høybråten viser til at det har skjedd en forsoning, det er sagt unnskyld fra høyeste hold.

– Men forsoning er en prosess. Det er ikke noe som skjer en gang. Derfor skal vi også komme med konkrete forslag til hvordan vi kan bringe det videre.

Historier de får fra mennesker som har opplevd fornorskning, slik som den de fikk fra Inger Ellen Baal, skal brukes til å supplere forskningsarbeidet og det skriftlige materiale som allerede finnes.

– Det er mye smerte som kommer i kjølvannet av fornorskningspolitikken som ble ført her i landet fra 1800-tallet og fram til vår tid. Sannhetskommisjonen er oppnevnt av Stortinget for at vi skal dokumentere historien best mulig.

Ønsker å gjøre jobben grundig

Anne Dalheim, som er tidligere fylkestingsrepresentant, har forventninger til kommisjonens arbeid og konklusjoner. Hun håper sannheten skal komme frem.

– Og at den virkelige beskrivelsen skal være der, ikke bare synsing.

Høybråten forklarer at en vesentlig del av rapporten vil være faktabasert for å få fram kunnskap.

– Det historiske grunnlaget, det bildet vi har av konsekvenser og peke på hva vi ikke vet, og supplere det med de individuelle historiene. Der kan det nok bli sterke følelser, men det er en viktig del av det totale bildet.

For å komme videre fra tapene mener Høybråten det er et behov for å gjøre denne jobben grundig og skikkelig, en gang for alle.

– Riddu Riđđu er et gedigent eksempel på reetablering av kulturelle ytringer og et fellesskap, en forsoningsarena i seg selv.

• Vil ha historien om da samene ble tvunget til å bli norsk på et museum