Hopp til innhold

Hvorfor hilser vi egentlig på fremmede ute i naturen?

Å hilse i fjell og utmark er et universelt fenomen, mener fjellguide og globetrotter Håvard Lium. Han får støtte av friluftslivspsykolog.

Håvard Lium

GOD DAG; GOD DAG: For Håvard Lium er det helt naturlig å hilse på de menneskene han passerer ute i naturen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Lium mener at jo lengre folk er unna byens kjas og mas, jo mer utadvendt blir vi overfor fremmede.

– Jo, lenger man har gått, jo mer vanlig er det å hilse. Da føler man at man har noe felles. Kanskje at man er på vei til samme sted, har vært på samme sted – og er i samme modus, sier han.

Oslo-mannen Lium er lærer i Tromsø, og en aktiv friluftsmann i Troms turlag.

Sommer og høst er en tid der fjellene både nord og sør i Norge fylles av ivrige turfolk, og de blir stort sett å hilse på hverandre, mener Lium.

– Men hvorfor?

– Jeg tror det er for å være hyggelig, og få kontakt med andre folk som har samme interesse og samme prosjekt som deg, sier Lium.

Helga Synnevåg Løvoll

HILSER OVER ALT: Helga Synnevåg Løvoll sier fjellhilsing er vanlig over hele verden.

Foto: Tuva Synnevåg

– Utfordrer intimsonen

Helga Synnevåg Løvoll er førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda med friluftslivspsykologi som et av sine forskningsområder. Hun mener at å hilse i fjellet handler om at man noen gang treffer få personer i fjellet – og mer:

– Når man går et sted der man har masse plass rundt seg, og så plutselig kommer det noen som man skal passere på en smal sti, så kommer denne personen mot deg veldig tett på. Da er det naturlig at du får øyekontakt, og hilser, sier hun.

– Intimgrensen vår blir utfordret, sier Løvoll.

Over hele verden

Håvard Lium er ikke i tvil om at fjellhilsen er et universell gest. Han gjennom mange år har vært guide for Hvitserk og Eventyrreiser, og ført eventyrlystne nordmenn til mellom fem og over syv tusen meter høye fjelltopper i Sør-Amerika, Afrika, Kirgisistan, Europa og Nepal.

– Det er hilsing på de store fjellene ute i verden. Det er som her hjemme, fra start er det mye folk og litt kaotisk. Da er det ikke så mye hilsing, men hver gang man kommer litt mer inn på den stien man skal gå så er det mer hilsing. Og jo lenger opp på fjellet man kommer, jo lengre blir ofte samtalene, sier Lium.

Løvoll har ikke forsket spesielt på fjellhilsen, men hun har observert fenomenet på fjellturer over hele verden:

– På alle steder jeg har vært har det vært en helt vanlig høflighetskultur, og gjerne på en varm måte. I Frankrike sier man «bonjour», i Nepal sier man «Hei, søster» eller «hei, bror», mens i Norge sier vi bare «hei».

Lium peker på mennesker som sosial:

– Og når man har et felles prosjekt, så hilser man. Bussjåfører hilser på bussjåfører, trailersjåfører på trailersjåfører. Og turfolk hilser på turfolk.