Ekteparet dro på tur i 10 måneder: – Ikke sikker på at vi ville være kjærester når vi kom tilbake

– Vi er kjempestolte, sier Ingrid Alm og Ole Thomas Helgesen.

De gjorde det som mange tenker, men ikke våger. De tok sats og hoppet av hamsterhjulet i ett år, for å realisere det som var deres drøm. En ekspedisjon før sønnen ble fanget av skoleløpet. For deres del ble det Norge på langs, for egen maskin. Uten motorisert hjelp.

Nå håper ekteparet at de skal klare å ta med seg noe av roen de har funnet, tilbake til hverdagen.

– Det kan jo bli en blåmandag, sier Ole Thomas Helgesen ærlig.

34-åringen er på et hotellrom i Honningsvåg i Nordkapp kommune, hvor han for få dager siden gikk over «målstreken» med sin jevnaldrende kone Ingrid, deres 5 år gamle sønn Mons og hunden Ito.

I isende snøføyk kunne familien fra Oslo i midten av november løfte armene i været i ren 71 grader nord-stil, på kanten av Norges nordligste punkt.

– Det var fantastisk. Helt surrealistisk og stort å stå der, samtidig som en liten kropp trengte kakao og vafler, og ikke var så opptatt av globusen. Også var det vemodig at eventyret var over, sier Ingrid Alm.

1. mars 2020 gikk familien ut døra hjemme på Sagene i hovedstaden.

Første kvelden slo de opp teltet på en kolle i Nordmarka. Der så de Oslo forsvinne i en rød solnedgang.

Siden har de ikke sett seg tilbake. Det er 1962 kilometer siden – eller 2,5 millioner skritt.

Hadde gått i terapi

Hår og tånegler har grodd, men det har også kjærligheten.

En dypere og mer ærlig kjærlighet.

Det var ikke gitt på forhånd.

I 2019 hadde ekteparet en liten samlivspause. De gikk også i parterapi. Dette var noe som lå i bagasjen sammen med sokker, plaster, Lego og tørrmat da familien tok fri fra jobb og barnehage og la i vei.

– Vi var ikke sikre på at vi kom til å være kjærester når vi kom tilbake. Men vi var klare på at vi måtte være venner og behandle hverandre med respekt, sier Ingrid Alm.

Risikoen for å ryke fullstendig uklar var egentlig ganske liten, forklarer Ingrid. Mens ektemannen er vokst opp med Helge Ingstad og Lars Monsen som forbilder, har hun vært aktiv snøbrettkjører og alltid elsket vinteren.

– Det å være ute på tur har alltid funket bra for oss, sier 34-åringen.

Likevel var de spent på om kjæresteforholdet ville bli bedre eller verre gjennom ti måneder der de bare hadde hverandre å lene seg på.

For når du ikke har noe sted å stikke av når du blir sur, håret henger i fete tjafser og du bare må slippe en promp i teltet, da blir du ganske avkledd.

– Vi har kommet frem til at vi bare gjør hverandre en bjørnetjeneste om vi skal ta oss sammen for hverandre, sier Ingrid.

– Vi har nok fått et ærligere forhold til hverandre, medgir Ole Thomas.

Nordnorsk gjestfrihet

Opprinnelig skulle paret til Sør-Amerika, men som for mange andre satte koronapandemien en stopper for utenlandstur. Dermed ble det Norge.

Her har de gått, syklet og padlet seg nordover. På vei mot Ingrids røtter.

Og opplevelsene har stått i kø.

De har tatt sløve padletak langs den grønne Helgelandskysten på en passe varm sommerdag. De har ligget søvnløse og sett på Lofotveggen i midnattssol i Bodø. De har fått velmente råd fra en bekymret reindriftssame på Finnmarksvidda.

– Vi har møtt på mye gjestfrihet og særlig i Finnmark. Jeg tror vi har fått tilbud om å låne hytte fra 4–5 familier siden vi kom hit, sier Ingrid, som har besteforeldre som opprinnelig kommer fra den nordligste delen av landet vårt.

Turen har vært ribbet for prestisje og kunne glatt endt med tur/retur Nordmarka, forteller de. Men så lenge Mons har satt den ene lille foten sin foran den andre hver eneste dag, så har de nådd det hårete målet sitt.

– Hadde vi gått langs et gjerde mot svenskegrensa hadde det nok ikke gått. Men han har fått leke med andre barn når vi har overnattet hos slekt og venner. Også har vi vært i badeland i både Tromsø og Alta, forteller Ingrid.

I tillegg har de lekt seg fremover. Akt i fjellsider med plastpose på rumpa, fisket, klatret i tær.

Det har vært viktig å møte Mons på hans følelser, konstaterer foreldrene.

– Det har gått overraskende greit, og vi hadde aldri fortsatt om han ikke hadde trivdes over tid. Men tilpasninger, mange pauser og besøk har vært redningen. Samt lego og overraskelser som klistremerker, en kjærlighet eller liten leke i sekken, forteller Ingrid.

Ikke minst har pappas historier gjort at Mons har glemt både tid og sted, og hvor høy og lang den bakken egentlig var.

Da de startet hadde de en teori om at de skulle ligge fem netter ute og to netter inne. Dette ble raskt kastet på bålet.

– Vi har ønsket minst mulig regler, forteller Ingrid.

Heiagjeng på Insta

Noen overnattinger har de hatt hos sine nye Instagram-følgere. Kontoen Tyritroll har fungert som en dagbok og stadig flere har knyttet seg på eventyret og heiet den lille familien frem.

For det har de trengt. Det har vært sure, tunge dager, der små valg, som hvor de skal sette teltet, har utløst krangel eller mutt taushet. Og det har vært noen saftige gloser. Ganske mange faktisk, skal vi tro familiens blogg. Det er Ingrid som banner mest.

«Fytti helvete- der sivet den iskalde gjørma inn over støvleskaftet. Banninga har jeg visst arva etter morfar, han var sjømann ... Trenger den på vidda òg.»

Men til tross for banning og surmuling har forholdet fått lag på lag med næring etter som milene har blitt tilbakelagt.

– Så klart vi har kranglet. Men da er det gjerne fordi vi har vært slitne, sultne eller frustrerte. Vi har fått mer tid til å snakke om hvor våre egne grenser går, sier Ingrid.

– Når man er hjemme, har man kanskje ikke hatt det samme overskuddet til å ta disse samtalene, føyer Ole Thomas til.

Det hverdagslige råkjøret

I tillegg til å snakke, har de også tenkt mye, forteller de. Både sammen og hver for seg. Begge har kommet frem til at det de fleste av oss regner som et helt vanlig liv, kan ta livet av et parforhold.

– Det har jeg tenkt mye på. Hvorfor vi holder på som vi gjør. Med alt vi skal være med på og alt vi skal ha, sier Ingrid.

– Det er jo ikke vanskelig å si nei til ting som er kjedelig. Det vanskelige er å si nei til masse hyggelige ting som man blir invitert med på. Men samtidig er det slik at man ikke alltid kan si ja til den barnebursdagen på lørdag klokken to. Da får man ikke til den teltturen man hadde planlagt, sier Ole Thomas.

Han mener man må tørre å si nei.

– Det er jo for å skjerme familien og forholdet.

Ole Thomas tror vi som samfunn har kjørt oss fast i et spor der vi hele tiden higer etter mer materiell velstand.

– Jeg er ikke så sikker på at det gjør folk så mye lykkelige om de kjøper den hytta. De kjøper seg jo samtidig mer arbeid. Samtidig bygger vi ned uberørt natur, sier han.

Selv har ekteparet et ønske om å gå i motsatt retning. Å klare seg med færre nye ting. Droppe unødvendig oppussing. Gevinsten er mer tid til hverandre, mener de.

Å leve med naturens rytme og stå opp ved solnedgang og legge seg ved solnedgang har vært en opplevelse i seg selv, forteller Ole Thomas.

– Det føles mye sunnere å leve som dette. I hverdagen kan man ha arbeidsdager der man er presset helt ned på sekundet. Å være ute i naturen over lang tid har gitt meg lavere puls. Det er jeg ganske sikker på, sier han.

For å unngå å havne tilbake i tidstyranniet, har de tatt et valg.

Ingrid jobber i barne- og ungdomspsykiatrien som klinisk pedagog og har søkt om å gå ned til 50 prosent stilling. Ole Thomas er konsulent og vil jobbe 70 prosent fra nyttår av.

– Det var litt skummelt å be om det. Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi er i en bransje med karrierejag, og kanskje særlig vi menn kjenner på dette med at man stadig skal strekke seg lenger, sier Ole Thomas.

Han tror likevel at mange kan velge å jobbe mindre.

– Hvis man prioriterer rett, så tror jeg flere kan gjøre det. Men da kan man ikke få alt.

Modig valg

Samlivsterapeut ved Sundvolden Hotel, Trine Huseby, møter mange par som er fanget i tidsklemma. En klemme som er så tett at kjærligheten ikke klarer å presse seg inn.

– Det er det vi ser. Man tar tak i det åpenbare. Levering av barn, møter, jobb, trening, det sosiale. Man prøver å være en god mamma og pappa, så glemmer man parrelasjonene, sier Huseby.

Hun mener det paret fra Oslo har gjort er spennende.

– Dette kunne slått begge veier. At de i tillegg har valgt å jobbe mindre for å ta vare på det de har funnet, er modig.

– Samtidig kan jeg ikke si at alle burde gjøre det samme. Det er ikke alle som har ønske om eller mulighet til det. Men det jeg kan si er at mange med fordel kunne roet ned tempoet litt, sier terapeuten.

Det er en viktig forutsetning å vite at et godt forhold krever innsats, mener hun.

– Ta en prat en gang i uka og være bevisst på hva man prioriterer, pluss at man gjør noen morsomme stunt innimellom. Og det trenger ikke være en lang ekspedisjon, påpeker Huseby.

Lekent forhold

Ti måneder hvor de hvert eneste minutt av dagen har fått være i lag med sønnen Mons, er en skatt Ingrid og Ole Thomas alltid vil bære med seg. Og kanskje har de lært noe gjennom femåringens magiske måte å se verden og hverandre på.

– Det å ha overskudd og tid til lek, og være barn sammen – tulle, leke, drømme og være sårbare – er den dimensjonen som kanskje ble spist opp i tidsklemma tidligere. Dette har vi hentet frem og verdsetter som par enda mer, sier Ingrid og Ole.

Som mange kvinner har Ingrid Alm vært opptatt av å få ting gjort, organisere og ha flere baller i lufta samtidig. Alltid på vei videre til neste oppgave.

– Dette har jeg funnet ut ikke er bra for meg. Livet er ikke noe man skal få unna. Det er noe man skal nyte og være til stede i. Helst sammen med de du er glad i, sier hun.