Småbarnsfamilie tilbake i ebolaherjede Liberia

«Jeg kan jo ikke gi opp! Alt vi eier er her, og Liberia er fortsatt på mange måter et paradis», sier Lena Dagsvold fra Harstad.

Telefonlinja fra hovedstaden Monrovia skurrer og skraper. Nå er hun akkurat kommet tilbake, til landet hun og familien måtte ha hjelp til å komme seg ut av, da ebolaepidemien brøt ut.

Kronerulling

August i fjor: WHO vurderer å stenge flyplassen i Monrovia. Over tusen mennesker er døde av epidemien i Vest Afrika. Så langt. I Liberia innfører president Ellen Johnson Sirlead unntakstilstand. NRK intervjuer Lena Dagsvold også da på en skrapende telefonlinje.

• Les også: Kronerulling for å få norske Lena og familien ut av Liberia

Hun forteller at døde blir forlatt på gata. At myndighetene ber folk kjøpe kull, koke alt vann. Fireåringen Michael rekker frem hendene, han synes det å vaske seg med desinfiseringsgele er gøy. Han og broren Benjamin på to år, merker kanskje ikke så mye til epidemien der de leker på gårdsplassen, men foreldrene passer nøye på hvem som slipper inn på eiendommen. Men det er kanskje ikke nok.

Lena og mannen får tekstmeldinger om antallet døde. Først 100. Så 200 døde. Tallet stiger for hver melding. Lena synes ikke flybilletten ut av landet 25. august er raskt nok. Hun er redd for barna. Ikke så mye for at de skal smittes av ebola, men for at de skal bli syke og trenge hjelp fra et skjørt helsevesen som kollapser under epidemien.

Problem: En flybillett for å komme seg ut av landet nærmer seg 50 000 kroner for familien. Løsningen finnes i Harstad og på Facebook, i ei kusine som starter kronerulling for å få familien ut. Familie bidrar, venner og bekjente bidrar, selv hjemkommunen bidrar med 5000 kroner.

Se video av da Lena og sønnene kom tilbake til Harstad:

Som Lena sa på radioen etter at hun var kommet hjem: Harstad er en liten by, de er flinke til å passe på sine egne.

• Les også: Kronene ruller inn for å få norske Lena hjem fra ebola-rammede Liberia

Etter epidemien

Utenriksdepartementet fraråder fortsatt alle reiser til eller opphold i Liberia som ikke er strengt nødvendige. Alle reiser. Som ikke er strengt nødvendige. Hva får da en norsk tobarnsmamma til å reise tilbake til et ebolaherjet land?

– Dette er hjemmet vårt nå. For oss var det aldri noe spørsmål, det var bare at det måtte være trygt for barna å komme tilbake, sier Dagsvold.

Selv om Harstad er hjemme for Lena Dagsvold, så er også Liberia hjemme for den lille familien. I varmen, i det fruktbare landet, i det som på mange måter er et tropisk paradis, i huset i nærheten av den lille elva.

– Det var godt for barna å se alle her igjen, svømme i elva som de kan svømme i hver dag, sier Dagsvold. Hun og mannen vil at barna skal bli kjent med farens kultur, og begge vil de bidra etter epidemien.

Ettersjokket

Tilbake i Liberia ser Lena på nært hold det hun betegner som ettersjokket.

– Selv om nå vi står nært ved at epidemien skal være deklarert over, så har den satt utrolig dype spor i landet, sier Dagsvold. Mennesker som har overlevd, blir stigmatiserte.

– Mange nabolag vil ikke ta imot dem. Folk er redde. Det er kanskje slik det var før med spedalske, sier Dagsvold.

Hun forteller også om mange barn som har mistet hele familien sin etter epidemien

– Det er selvsagt fint at man kan redde barn, men når det barnet går alene ut av sykehuset og har ingen å gå hjem til, da har vi fortsatt et stort problem. Det er ikke penger og ressurser her til å ta vare på slike. Akkurat nå er det hjelp her på kort sikt, hvordan blir det på lang sikt? spør Dagsvold.

Selv har hun vært på barnehjem for å se på hvordan hun kan hjelpe, men hvordan vet hun ikke helt enda.

Vesten har et ansvar

Dagsvold mener hele den vestlige verden nå har plikt til å hjelpe Liberia:

– Når ebolaen kom, så tok det lang tid før vi våknet for å gi de pengene som trengtes. Da var vi så opptatte av å hjelpe fordi vi trodde det var en sykdom som kunne komme hjem til oss. Men folk her lever daglig med elendige sykehusforhold. Det dør mange flere av malaria i Afrika enn av ebola, men vi i vesten tar ikke det så tungt, for malaria kan ikke vi få hjemme hos oss. Hvis vi vil holde dette unna vår egen dørstokk, så må vi også hjelpe dem til å behandle det her, sier Dagsvold.

Hun mener man nå må jobbe for å få helsevesenet opp til en standard det ikke skjer igjen.

– Hadde det vært nok sykehussenger i første omgang, så hadde det ikke blitt en slik katastrofe som det var her, sier Dagsvold.

Mistet nattesøvnen i Liberia

Sykepleier i Leger Uten Grenser, Sissel Overvoll, kjenner igjen beskrivelsene Dagsvold gir av helsevesenet i Liberia. At dersom det hadde vært nok senger, hender og informasjon i utgangspunktet, så hadde ikke epidemien rammet så hardt.

– Det var akkurat det som var problemet. Det var mangel på senger, det var ikke nok folk for å spre informasjon om hvordan trygge begravelser, hvordan unngå smitte, sier Overvoll.

• Les også: – Verden sviktet ebolarammet Vest-Afrika

Hun kjenner også igjen det Dagsvold forteller om fremtiden for unger som overlevde epidemien i Liberia. Å finne gode omsorgspersoner til barna som overlevde, var en stor utfordring.

– Det er selvsagt fantastisk at et barn overlever, men det er vondt å være i en situasjon hvor man ikke vet hva vi har hjulpet barnet til, sier Overvoll fra Leger Uten Grenser.

Sykepleieren jobbet selv på behandlingssentre ELWA 3 i Liberia under epidemien. En del av jobben var tung, nesten umenneskelig, sier hun. Hun stod i porten til senteret, foran den lange køen av syke mennesker, snakket med en etter en og tok den vanskelige avgjørelsen: Hvem får komme inn og hvem blir sendt hjem.

– Man følte nesten at man lekte Gud, men det var ingen lek. Jeg måtte avgjøre hvem som var så syke at de skulle komme inn på senteret, og hvem som måtte reise hjem. Det var de som vi sendte hjem jeg mistet nattesøvnen over. De som ble sendt ut i lokalsamfunnet og som trolig ville smitte sine kjære, sier Overvoll.

Kan blusse opp

Leger Uten Grenser er fortsatt på plass i Vest-Afrika, og understreker at epidemien på ingen måte er over.

– Ebola-smittens uforutsigbarhet definerer selve epidemien. Selv med kun et tilfelle, vil epidemien vedvare, sier fungerende kommunikasjonssjef i Leger Uten Grenser, Jonas Hågensen.

I Liberia jobber organisasjonen med å trene opp lokale helsearbeidere i å kartlegge smittedes bevegelser og kontaktnettverk. De lærer også opp helsearbeiderne i hvordan de skal redusere smittefaren og diagnostiserer Ebola-pasienter. Organisasjonen har også startet kurs der lokale blir trent opp i å sette opp klinikker som raskt kan isolere og behandle Ebola-pasienter. I Monrovia er fortsatt behandlingssentre ELWA 3 åpent.

– Til tross for en tilsynelatende avklart situasjon kan epidemien blusse opp igjen når som helst, en pasient holder for å holde epidemien gående, sier Hågensen.

Ser muligheter

Etter epidemien beskriver Dagsvold et Liberia som ikke bare er preget av sykdom, fattigdom og korrupsjon, men også et land preget av muligheter.

– Jeg håper så inderlig at det er mulig for dette landet å bygge seg opp igjen. Jeg håper folk her kan få et bedre helsevesen, at alle kan få skolegang og at infrastrukturen kan bli bedre, sier Dagsvold.

Det er denne utviklingen hun og mannen vil være med og bidra til. Dagsvold er utdannet veterinær og bistår Landbruksdepartementet i landet. Hun er opptatt av at hun kan å bidra til større matsikkerhet og selvberging for lokalbefolkningen.

– Vi er ute på gårdene, gir råd, og ser på hvordan de kan forbedre jordbruket. Det meste er importert, også mat, og det i et fruktbart land hvor det er lett å få ting til å gro, forteller Dagsvold.

Lever i isolat

Hjemmesidene til Verdens helseorganisasjon, WHO, bekrefter det Dagsvold undersøkte før hun dro tilbake: For tredje uke på rad er det ingen bekreftede, nye tilfeller av sykdommen i Liberia. Tall fra midten av mars, viser at det på verdensbasis er rapportert inn 150 nye bekreftede tilfeller av viruset, mot 116 uka før.

Men barna er foreløpig ikke tilbake i skole og barnehage.

– Vi vil avvente og være helt sikker på at ebolaen er helt borte. De lever i et slags isolat her hjemme, sier Dagsvold.

Den store gårdsplassen er fortsatt avstengt. Foreldrene er veldig påpasselige med hvem som får komme inn. Foreldrene desinfiserer, klorer, vasker, passer på. De har et solid nettverk, de er har gode forsikringer og tilgang til private leger.

– Selv om vi er privilegerte i dette landet, så er det mange som ikke er der. Vi har lyst til å være med å drive utviklingen fremover. Her starter vi fra bunnen av, og det er så lite som skal til for å se fremgang, sier Dagsvold.