Sjøen slår dovent mot fjæresteinan i den lille bygda Smørfjord. Butikken er nedlagt for en årrekke siden. Skolen i nabobygda Olderfjord er lukket og låst. Stadig flere hus blir ferieboliger.
– Det er jo dødt overalt, konstaterer Leif Olsen der han sitter og kikker utover havet i bilen sin.
Et steinkast unna fiskebruket er Bernt Wilhelmsen i ferd med å ro ut til sjarken for å flytte den til moloen. Det kan komme styggevær.
- Les også:
Ingenting å komme tilbake til
– Det er jo ikke rart at ikke ungdommen kommer tilbake hit. Det er jo ingenting å komme tilbake til, konstaterer han.
Selv driver han litt krabbefiske. Men nå er kvota tatt og han har god tid til å reke langs veien eller sitte hjemme og spille gitar.
Men fiskeren og hobbytrubaduren har et litt mer nyansert syn på utviklinga i bygda, enn bare en elendighetsbeskrivelse.
– Jeg tror ikke vi kan gjøre noe med situasjonen. Folk flytter mer enn før, det er bedre tilgang på kommunikasjoner og vi har en rekke sosiale medier der folk har opplevelser. Men selvfølgelig - noen vil nok hevde at rammebetingelsene fra myndighetene ikke er gode nok til å friste folk til å bli i små bygder, sier han.
- Les også:
Fritidsfolket holder liv
Idyllisk vinterdag ved Smørfjordbruket i Porsangerfjorden.
Foto: Jan Harald TomassenDet er likevel ikke alt som er fullstendig stille i denne delen av Porsanger, der både Olderfjord og Kistrand lider samme fraflyttingsskjebne.
For butikken i Olderfjord, der veien til sørfra til Lakselv deler seg med veien til Nordkapp lever i beste velgående.
Idar Henriksen sier det ikke skyldes at bygdefolket handler der så mye.
– I bygda er det jo bare gamle folk, men hyttefolket er gull verdt. De handler jo alt her og er flinke til å handle, sier Henriksen som forteller at det har vært en voldsom økning i salg av strikkegarn.
– Det er nok kvinnfolkene som sitter i hytter og campingvogner og overalt og strikker som bare det, ler han.
- Les også:
