Daniel er bare 33 år, men kanskje ute av arbeidslivet for godt

– Det føles jo litt fælt å se at alle andre kan være på jobb, men ikke jeg, sier Daniel Svendsen fra Silsand på Senja i Troms.

Katten Simba ligger i fanget. Monsen elsker å bli klødd og maler høylytt. De andre firbente holder seg mer for seg selv.

I ett år har husfaren deres vært hjemmeværende. Da ble han del av en stadig voksende gruppe med uføre i landet. Det i en kommune som allerede ligger over gjennomsnittet i antall uføre.

På fem år har antall unge uføre mellom 18 og 39 år økt med 58 prosent.

For Daniels del starta det hele for tre år siden. Han hadde prøvd forskjellige typer jobber. Rodd fiske og kjørt aviser. Nå jobba han på sjette året som glassarbeider i en lokal bedrift og trivdes godt i lag med sine kolleger.

– Arbeidsoppgavene var stort sett de samme dag ut og dag inn, men det var et godt samhold og vi prata i lag hele dagen. Akkurat det savner jeg i dag, sier han.

Ble lam

For noe var galt med kroppen hans. En dag var han lam i hele høyresida.

Tunga fungerte ikke, han klarte ikke prate. På sykehuset trodde de først at han hadde fått en svulst i hjernen. Han mista retten til å kjøre bil.

– Jeg gikk noen måneder med tanker om at jeg kom til å dø, sier Daniel.

Men så kom førligheten sakte, men sikkert tilbake igjen. Han hadde så smått begynt å jobbe igjen da han en dag fikk telefonen. Daniel hadde fått Multippel sklerose (MS).

– Da jublet jeg. Da hadde jeg et endelig svar.

Men lettelsen over å ikke være dødssyk, ble kortvarig. For MS er ikke heller noen spøk.

Stadig flere unge uføre

Antallet personer som mottar uføreytelser i Norge øker hvert år. Ferske tall fra Nav viser at det var til sammen 357.161 uføretrygda her til lands i 2020.

Og også blant de helt unge voksne, er det stadig flere som ikke greier å stå i arbeid. I Troms og Finnmark fylke er Daniels hjemkommune Senja en av dem med flest uføre.

15,7 prosent av dem som er i yrkesaktiv alder, er uføre. Landsgjennomsnittet er cirka 10 prosent.

4 prosent av de uføre i Senja er unge voksne i alderen 18 til 29 år. Landsgjennomsnittet er 2,5.

Også de som er i aldersgruppen over, der Daniel hører hjemme, er en stor gruppe.

Aslak Hovda Lien er kommuneoverlege i Senja. Han sier de høye uføretallene er bekymringsverdige. Noen entydig forklaring har han ikke. Men distriktskommuner ser ut til å ha flere uføre enn bykommuner.

– Vi er en region der mange ungdom drar ut og tar utdanning. Det gjør at andelen av dem som blir igjen og sliter i skolesystemet, blir høyere. Og av de blir det en større andel uføre. Det er en stor utfordring som vi må se på.

Smittsomt?

Ingvild Haugli Endresen er leder på Nav Senja og Sørreisa. Hun sier at de som er under 30 år og blir uføre, ofte har psykiske lidelser.

– Jeg tror majoriteten av ungdommer og folk generelt ønsker å jobbe. Den inntekta du får gjennom å være i jobb er ganske så annerledes enn å ha uføretrygd. Det er ikke alle jobber som er for alle, men det fins en jobb for alle likevel, sier hun.

Den psykiske helsa blir heller ikke bedre av å være hjemme i stedet for på en jobb. Derfor er det viktig å prøve ulike tiltak, mener hun.

Endresen har ingen forklaring på hvorfor Senja kommune skiller seg ut som en uføretopp.

– Kanskje har det med kultur, arv og miljø å gjøre, sier hun.

Kommuneoverlege Aslak Hovda Lien mener kulturen i så fall gjelder både den sykemeldte, sykemelder og arbeidsgiver.

– Hvorfor bruker vi disse velferdsordningene på en annen måte enn andre kommuner? Kanskje har vi etablert en aksept for at dette er en måte vi gjør det på? Det er jo vanskelig å si at det er sånn, men det er en mulig løsning vi absolutt må se på.

Han viser også til at uførhet er «smittsomt». Dersom du har foreldre eller flere i omgangskretsen din som er ufør, er sjansen større for at også du får en uføreytelse.

Søkte hjelp

For Daniel ble tida etter MS-diagnosen stadig verre. Han forsøkte å gi alt på jobb. Men det gikk ut over dem hjemme.

– Jeg kom hjem, og da var jeg helt dau. Alle er jo slitne etter jobb, men jeg var helt borte. Jeg fikk ikke gjort noe som helst, og det gikk ut over humøret. Jeg var sur som en oter. Jeg tror ikke de rundt meg hadde det noe koselig når jeg kom hjem, sier han og svelger.

Til slutt innså han at han måtte søke hjelp. At den jobben han hadde, ble for tung. Daniel hadde lyst å prøve noe helt annet, og fikk komme på utprøving i Bufetat.

– Jeg liker å hjelpe folk, og i Bufetat jobbet jeg med ungdommer. Men det fungerte ikke. Jeg var like utkjørt da jeg kom hjem. Jeg jobba i kirka. Det fungerte sånn passelig, men der fantes det ikke noen videre jobb.

Så da han etter flere år med utprøvinger ble ufør, var det ikke noen nederlagsfølelse. Daniel visste at han hadde prøvd.

– Hadde jeg bodd i Oslo eller en annen stor by, hadde det kanskje vært ei lita stilling på 10–20 prosent som jeg kunne ha fungert i. Men det finnes jo ikke her.

I februar i fjor ble han erklært 100 prosent ufør.

– Toget er ikke gått

Slipper de for lett unna, de som mener de ikke kan stå i jobb? Eller er det hjelpeapparatet som gir opp for tidlig?

Fra man blir sykmeldt, kan det i dag ta inntil fire år før en person blir erklært helt eller delvis ufør. I løpet av disse årene skal både behandling og ulike typer jobb eller skole være forsøkt.

Ingvild Haugli Endresen i Nav Senja og Sørreisa sier det ikke er noen «Quick Fix» å få uføretrygd, og så har man det fint resten av livet.

– Jeg tror virkelig at man kan få et bedre liv hvis man har en jobb å gå til og ha en inntekt og en drøm om hvor man ønsker å være om fem til ti år. Hovedoppgaven til oss på Nav er å hjelpe folk å komme seg i arbeid, sier hun.

Noen ungdommer har tatt feilvalg flere ganger. Nav har et stort og unikt hjelpemiddelapparat for å hjelpe dem.

– Toget er ikke gått, det finnes mange muligheter og mange virkemidler vi kan bruke. Det viktigste er å ha fullført videregående skole, for uten det, er jobbmulighetene færre. Du kan få en strøjobb her og der, men fast og varig arbeid er vanskelig, sier Endresen.

– Bør forvente noe

Hovda Lien mener det er interessant å se på Senja som et eksempel på hele det nasjonale problemet med høy andel sykemeldte og uføre. Og kanskje er det på tide å se på hvordan disse ordningene praktiseres.

80 prosent av dem som blir uføre i Norge, blir 100 prosent uføre.

– Her har både arbeidsgivere, arbeidstakere og Nav en jobb å gjøre med å tilrettelegge bedre, sier han og fortsetter:

– Det er et paradoks at så mange på papiret skal være helt uten restarbeidsevne. Det er ikke bra for den enkelte, og for samfunnets del er det viktig å få utnytte restarbeidsevnen. Det er en fellesutfordring, sier han.

Før helga leverte Sysselsettingsutvalget fra seg sin utredning om sykelønnsordningen.

Kommuneoverlegen i Senja mener det må lages en ordning der man har en forventning om at man skal bruke restarbeidsevnen.

– Noen har så store utfordringer at de ikke klarer seg i et ordinært arbeidsmarked. Men det gjelder jo ikke alle de ti prosentene i den norske befolkningen som er uføre. Du kan ha helseutfordringer som gjør at det er vanskelig å stå i full jobb. Men det må gå an å ha en forventning om at du kan utnytte noe.

Han viser til at Sverige og Danmark har langt færre sykmeldte enn Norge.

Ifølge Hovda Lien ligger antall sykmeldte i Norge på rundt 6,5 prosent, mens Sverige og Danmark ligger på rundt 3.5 prosent.

– I Norge får du i utgangspunktet full lønn når du er sykmeldt. I Sverige og Danmark får du ei redusert lønn. Er det noe med måten våre ordninger er rigga på som gjør at vi bruker den mer enn sammenlignbare land?

Kommuneoverlegen mener det er på tide med en diskusjon rundt ordningene i Norge.

Jobber frivillig og får livsglede

Daniel begynner å venne seg til livet som ufør. Men sykdommen gjør ham slapp. Enkelte dager blir han liggende hjemme. Andre dager føler han seg som 18 år i kroppen. På disse dagene har han én viktig oppgave: Å hjelpe seg selv og psyken sin.

På Kafé Pluss, som er et tilbud for vanskeligstilte i Senja og omegn, får han hjulpet både seg selv og andre. Der stiller han opp som frivillig så ofte han kan. Han henter mat i butikkene, som deles ut til brukerne av kafeen. Prater med brukerne, folk som ofte har det enda verre enn ham selv.

Der får han følt seg betydningsfull, selv om ingen krever noe som helst av han. Han får være sosial, og det er hjelp til selvhjelp.

– Det føles godt med å kunne bidra, jeg liker å hjelpe folk. Det gir livsglede. Kafeen betyr veldig mye for meg. For det hadde vært gørrkjedelig å ikke ha den, sier 33-åringen.

Kanskje kommer han en dag til å klare å ta i på «vanlig» arbeid også. For det å bli ufør er ikke et totalt farvel til arbeidslivet.

– Som ufør kan du vel jobbe så mye du bare vil. Men for min del har det ikke skjedd ennå, sier han.

Drømmer om større hus

Trygda Daniel Svendsen mottar er på drøye 307.000 kroner i året. Samboeren har jobb i kommunen. De klarer seg, selv om lommeboka kan være slunken.

– Økonomien setter noen begrensninger, det er det ingen tvil om. Men man må bare ta til takke med det man får. Jeg er heldig som bor i Norge og som får noe i det hele tatt. Mange andre får ikke noe som helst når de er syke.

Noen drømmer blir kanskje bare drømmer. Daniel skulle gjerne reist litt mer.

– Jeg har en drøm om å få noe større å bo i enn dette bøttekottet. Det får vi vel etter hvert, om vi treffer blink og alle er fornøyde.