Agnete skinner i sin teaterdebut

For å si det med en gang: Agnete Johnsen skinner i rollen som Dorothy. Det er veldig våkent og flott av gjort av Hålogaland Teater å hente henne inn og gi henne sjansen på teaterscenen. Det er sikkert bra for hennes utvikling som artist og fantastisk for oss publikummere å se henne på scenen igjen.

Etter «Stjernekamp»-suksessen er det mange som ønsker mye mer av henne. Som på TV har hun på teaterscenen denne sjelden utstrålingen som gjør at den lille jenta, ikke lenger er så liten. Hun står der som en stor artist og fyller hele scenerommet.

Hun sa i intervju før forestillingen at hun var nervøs før sin teaterdebut, men det kunne vi ikke se.

Da hun i begynnelsen av stykket tok stegene fram mot publikum sto hun fjellstøtt og trygg, og inviterte oss sikkert og overbevisende inn i forestillingen. Deretter kom hunden Toto og stilte seg ved siden av Dorothy. Der og da kunne jeg ikke befri meg fra tanken på at det var et nydelig øyeblikk vi fikk der i begynnelsen da en av Norges største kvinnelige vokalister gjennom tidene Anneli Drecker, som Dorothys sprell levende hund Toto, sto sammen med Agnete og sang. To generasjoner musikkhistorie.

Når jeg likevel vil konkludere med at dette ble et stykke midt på treet så skyldes det verken Agnete Johnsen, Anneli Drecker eller noen av de andre skuespillerne.

Et klassisk eventyr

Men for å ta et lite handlingsreferat først.

«Trollmannen fra Oz» er et moderne eventyr. Opprinnelig en roman. I 1956 ble den filmatisert med legendariske Judy Garland som jenta Dorothy fra Kansas. I USA er filmen blitt en nasjonalhelligdom og et årlig rituale på fjernsyn. I Europa har den ikke en like sterk posisjon. Men den nydelige og overdådig fantastiske filmatiseringen, og ikke minst musikken med den udødelige klassikeren «Over the Rainbow», så vil filmen være evig aktuell også på denne siden av Atlanteren.

Filmen er bygd opp som en klassisk eventyrfortelling. Akkurat som Harry Potter forsvinner inn i en parallellverden, gjør Dorothy det samme. Hun havner bak regnbuen i landet Oz. Herfra handler filmen om Dorothys kamp for å komme hjem igjen til familien i Kansas. Men for å klare det må hun nedkjempe mot den onde heksa fra vest. Som i eventyrene møter hun fantasifulle hjelpere, fugleskremslet, blikkmannen og løven.

Den gode moralen i stykket er den innsikten Dorothy til slutt finner at det verken er «Trollmannen fra Oz» eller andre som kan hjelpe henne hjem. Det er henne selv. Hun lærer at hun må mobilisere sine egne krefter og sine egne evner.

Et stykke som forsvarer barn

Teksten i stykket er med andre ord en fabel som hyller fantasien og den minner oss voksne om barns store evne til å finne fram i seg selv og i verden hvis vi bare gir dem rom og ikke begrenser dem.

I filmen blir voksenverden portrettert som et sted som ikke har nok respekt for barn. De voksnes saker er viktigere enn barnas. Slik sett er filmen «Trollmannen fra Oz» et fantastisk forsvar for å ta barn på alvor. Barn tar ansvar for alle, der de voksne med all sin travelhet bare tar ansvar for seg selv.

Mye forsvinner

Akkurat denne dimensjonen av forestillingen er fraværende på Hålogaland Teater. Det er i det hele tatt mye i denne fabelen som blir borte.

En grunn kan være at regissør Jon Tombre, komponist Hans Magnus «Snah» Ryan, og scenograf Lawrence Malstaff ser ut til å ha tenkt altfor likt. Alt er stilisert og nedstrippet. Musikken er overraskende introvert og nedtonet. Ikke fargerik og sprudlende.

Det er som om både regi, musikk og scenografi har en slags berøringsangst, at den er redd for å være inderlig og nær.

Det er mye blendende lys og teknisk krevende artisteri i scenografien men også den blir distansert. Den bygger ikke opp om Dorothys karakter. Når man skal lage en sceneversjon av et eventyr som «Trollmannen fra Oz» som handler om en jente som lengter hjem kan man lett forstå at teatret kan ha angst for å lage en overtydelig «amerikansk» sentimentale og sukkersøt klisje. Men her har man gått altfor langt med å binde opp følelsene.

I stedet styrer forestillingen ut i flere mainstream modernistiske klisjeer. Det er en liten skuffelse å se at til og med låten «Over the Rainbow» bli spilt nærmest som en sørgesang.

Samisk inspirert

Men en ting skal komponist Hans Magnus «Snah» Ryan ha, og det er det motet han har hatt til å legge inn litt joikinspirert samisk musikk i uttrykket. Artig å se at det kan fungere å bruke samiske musikkelementer i en forestilling som ikke har noen spesiell samisk tematikk. Godt gjort.

Regissør Jon Tombre har vært konsekvent med å gi kvinneroller til menn og omvendt. Det i seg selv er ikke galt, men måten han løser det på gjør det ugreit fordi han på den måten fjerner seg fra det nære og inderlige.

Han bruker dette kjønnsskifte for å lage komikk som når han lar Glinda den gode heksa fra nord ha en talefeil der o blir til ø. Det er dobbelt mislykket. For det første er det et billig triks som han melker for alt det er verdt for å få folk til å le. Påtvungent morsomt. For det andre så bli Glinda distansert følelsesmessig.

Men Agnete Johnsen og de andre gjør så godt de kan og selv om helhetsinntrykket er noe skuffende distansert så er det flere gode scener underveis og det er en fryd å få oppleve Agnete Johnsens teaterdebut.