Suksess-gründer ser på ADHD-diagnosen som sin superkraft

– Aller helst skulle jeg ønske vi ikke trengte diagnoser. At vi bare kunne akseptere at vi er ulike, og at skolen og samfunnet må tilpasse seg barna, i stedet for det motsatte.

Det sier 42 år gamle Johan Brand fra Oslo.

I 2012 grunnla han, sammen med tre partnere Kahoot. Suksessappen har blitt et globalt læringsverktøy, som har nådd over 9 millioner lærere og 6 milliarder spillere i 180 land. I flere år var han daglig leder for selskapet, før han trakk seg ut for å videreutvikle nye prosjekter.

Suksessen kan kanskje være vanskelig å forstå for de som tenker at barn med diagnoser ikke kan nå langt. En tanke og en holdning Brand vil begrave en gang for alle.

– På grunn av ideologi og etablerte fordommer stempler vi en stor gruppe mennesker som tapere, dumme eller med begrensninger. Når de i realiteten bare er annerledes. Med et potensial som ikke passer skolen og samfunnsnormen, sier han.

NRK har den siste tiden skrevet flere saker om hvordan skolen oppfyller kravet om individuell tilpasset undervisning til barn med høyt læringspotensial. Brand mener det er interessant å se debatten i lys av hvordan barn med diagnoser og stort læringspotensial blir ivaretatt.

– Såkalt «svake elever» kan være sterke elever, om de bare får uttrykt seg på egne premisser, sier Brand.

Selv har han både dysleksi og ADHD. Sistnevnte betegnes som en nevrologisk variasjon i hjernen, som ofte innebærer økt uro, impulsivitet og vansker med oppmerksomhet. En diagnose som ikke ble satt før han ble voksen.

– ADHD-en er min superkraft

I stedet for å grave seg ned og tenke at det er noe feil med han, har Brand valgt å snu på flisa og heller se hvilke fortrinn han har.

Egenskaper som utålmodighet, rastløshet og energi har tross alt ført han ganske langt. Brand er medeier i selskapet We are human, som startet Kahoot. I tillegg til bedriftsoppbygging og investering, er han og rådgiver og foredragsholder.

Brands største ønske er at barn og unge ikke skal føle diagnosen sin som en belastning.

– Jeg omtaler ADHD-en som min superkraft, sier han smilende.

Dysleksi ble han diagnostisert med først som 16-åring. Ifølge Brand ble dette oppdaget såpass sent, fordi han ikke hadde de kjennetegnene som mange med dysleksi har. Nemlig at ordene hopper og flyter rundt i teksten.

– Jeg klarte å lese en tekst, for deretter å huske den utenat, og så gjenfortelle den. Men jeg kan eksempelvis ikke skrive et ord jeg ikke kjenner fra før, bare ved å høre det uttalt, forklarer han.

Skriftspråket var preget av mange skrivefeil, men ikke verre enn at det gikk greit. Likevel var det tungt å akseptere at innholdet i det han leverte, kom i skyggen for lærerens jakt på grammatiske feil.

– Problemet på skolen var at jeg hadde veldig godt innhold og skrev veldig morsomt. Men så var de mer opptatt av at jeg hadde stavefeil. Det var frustrerende, sier han.

Han mener at han ikke var et barn med lærevansker. Tvert imot.

– Jeg hadde jo ikke lærevansker. Jeg hadde skrivevansker. Det at man snakker om dyslektikere som barn med lærevansker er misvisende. Hvis jeg får en oppgave som jeg kan løse muntlig, ligger jeg helt i det øverste sjiktet. Må jeg ta den skriftlig, ligger jeg helt nederst, sier Brand.

Fikk løpe en runde

Selv om han ikke fikk ADHD-diagnosen før han ble voksen, kjente han symptomene lenge før det. Heldigvis gikk han på en liten barneskole, der han følte seg trygg. Og når det kriblet som verst i den lille kroppen, visste læreren råd.

– Når jeg kjente meg veldig urolig, så fikk jeg lov å gjøre ærend for læreren. Slik som å dele ut tusjer til de andre elevene eller hente melk til lunsjen. Ofte fikk jeg beskjed om å ta meg en ekstra omvei rundt bygget, før jeg kom tilbake, forteller Brand.

Han mener ADHD er forbundet med flere myter. Som at det dreier seg om en sint gutt som står og kaster stein på andre.

– Jeg er glad jeg ikke fikk diagnosen da jeg var liten. Jeg er redd jeg da hadde blitt definert ut fra den. Jeg så jo hvordan andre med diagnoser slet mer enn meg, sier han.

Da han var 12 år ba han selv om å få gå på kostskole i England, og siste året på videregående tilbrakte han som utvekslingselev i USA.

Brand tror hans indre kraft og intellekt har hjulpet han frem. I tillegg mener han det har vært avgjørende at han kommer fra en ressurssterk familie.

– Min bekymring er de som kommer fra ressurssvake familier. Der de ikke får oppfølging eller har noen som kjemper for dem. For dem kan det bli en katastrofe å få en diagnose, sier Brand.

Han mener det å gi et barn en diagnose forplikter.

– Å gi et barn en diagnose uten at det at det samtidig utløser riktig hjelp, vil bare bli en byrde. En merkelapp i panna.

Toril Karstad, fagbokforfatter, spesialpedagog og læremiddelutvikler er klar på at når et barn går gjennom en utredning og kommer ut i andre enden med en diagnose, må det være for at barnet skal få det bedre.

– Hvis de får en diagnose tidlig, og får forsikringer om at de er smarte, at de bare har en hindring som gjør at de strever på akkurat det feltet, så kan det være en hjelp, sier hun.

Hun er enig med Brand i at det å sette en diagnose uten at den nødvendige hjelpa følger med, er bortkastet, for ikke å si skadelig.

– Min mangeårige erfaring er at det ikke alltid tjener elevene å få en diagnose. Hvis diagnostiseringen blir en slags renvasking av foreldre eller lærere, så kan det være en ulempe, sier hun.

Karstad mener også at det er uheldig hvis en diagnose fører til at lærerne slakker på forventningene til barnet. Hun advarer derfor mot å låse fast barnet i en diagnose.

Hun mener det kan føre til at barnet da definerer seg selv ut fra diagnosen, og at det setter begrensninger for hva han eller hun kan oppnå.

– Disse elevene trenger både systematisk hjelp med vanskeområdet sitt, og intellektuelle og kreative utfordringer, sier pedagogen.

Karstad har i mange år hatt et ekstra hjerte for barn med stort læringspotensial. I 2016 konkluderte norske myndigheter gjennom rapporten «Mer å hente», at disse barna ikke blir godt nok ivaretatt i norsk skole.

Ifølge forskerne er dette barn som lærer raskt og ser sammenhenger andre ikke ser. Ofte ligger de langt foran de andre i pensum, og trenger gjerne andre typer oppgaver for å utfordres nok.

Samtidig som hun har jobbet mye med disse barna, så har Karstad og et stort engasjement for barn med diagnoser. Tall fra NHI viser at et sted mellom 70.000 og 130.000 norske barn har ADHD, dysleksi eller Aspergers syndrom.

Noen ganger sammenfaller de evnerike barna, med de med diagnoser.

– Noen barn er det man kaller dobbelteksepsjonelle, sier Karstad.

Hun forklarer at samtidig som de er svært evnerike, kan de ha en lærevanske eller en funksjonsnedsettelse. Eksempelvis Aspergers syndrom, ADHD, dysleksi eller andre språkvansker.

– For disse elevene er det ekstra viktig at man har flere tanker i hodet på én gang, sier hun.

Karstad har nylig laget en lærebok med ulike strategier for læring. Hun har funnet ut at tiltak som virker for barn med diagnoser, også virker positivt på de andre elevene. Ikke minst barna med stort læringspotensial.

Noe av det som fungerer godt er bruk av sanger, bevegelse og ikke minst lekpreget arbeid. Også kamerathjelp har vist seg verdifullt.

– Min erfaring er at hele elevgruppa har nytte av et slikt fokus, selv om ikke alle er avhengige av det, sier hun.

– Kunne lett ha endt utenfor

Johan Brand mener det er for mye gammeldags tenkning rundt hvor og hvordan elever lærer. Eksempelvis mener han at ikke alle presterer best når de må være på skolen fra halv ni til tre hver dag. Han mener det er for mye fokus på oppmøte, i stedet for hva man faktisk utretter.

Brand mener fraværsgrensa er problematisk.

– Det er masse gode intensjoner i fraværsgrensa, men den er ikke tilpasset de med ADHD. De trenger å prestere i bolker, de trenger pauser, sier han.

Selv hadde han langt høyere fravær enn tillatt på videregående, men ved å lure læreren kom han seg under grensa.

– Læreren sendte rundt fraværslista, hvor vi selv måtte signere for om fraværet han hadde ført var rett. Når lista kom til meg visket jeg ut det han hadde skrevet, det stod med blyant, og førte opp andre tall, forteller Brand.

– For at jeg skulle holde motivasjonen og energien oppe det siste året av videregående, var jeg nødt å gjøre det. Hadde jeg måttet forholde meg til fraværsgrensa, så hadde jeg sluttet, sier han.

Brand mener det er et tankekors at han med sine gode karakterer og solide skolearbeid, var nødt å lyve for å komme seg gjennom skolen på «lovlig» vis.

– Det var min store frustrasjon. Jeg visste jo at jeg kunne materien, men formatet det måtte skje på, i klasserommet med stil og eksamen, det er veldig problematisk for meg, sier han.

Han understreker at han tross alt ikke var funksjonshemmet.

– Eller hadde en «forstyrrelse», slik skolen liker å kalle det. Jeg passet bare ikke inn i den A4-boksen som de vil klemme alle elevene inn i, sier han.

Og det er skolens store svakhet mener Brand. At ikke elevene kan få uttrykke kunnskapen sin på den måten som passer best for dem. Eksempelvis ved hjelp av bilder, i stedet for ord.

– Jeg kunne lett ha endt utenfor. Men fordi jeg syntes læring var så gøy, så bøyde jeg heller reglene mot mine behov. Men det var en hårfin balansegang, sier Brand.

Trenger at det går fort

Espen Anker, lege og spesialist i psykiatri ved Klinikk Toppetasjen i Oslo, bekrefter at barn med ADHD lærer bedre når de kan ha korte og intense økter. Gjerne i høyt tempo. Han påpeker at disse barna har lett for å kjede seg, og særlig langsom undervisning er uutholdelig.

– Noen lærere tror at barn med ADHD må undervises langsomt, men det er feil. Tvert imot trenger de ofte rask og kort undervisning, sier Anker.

Han sier at mange barn med ADHD strever med uro og vil ha nytte av å lære når de er i bevegelse.

– Man kan bruke fysisk aktivitet som inngang til å lære. Eksempelvis: «Lær gangetabellen i en oppoverbakke», eller «Lær engelske verb på trampolinen», forklarer han.

Ifølge Anker mister barn med ADHD fort fokus når de opplever at noe er kjedelig.

– Når det er kjedelig drifter fokus ut av vinduet, og da får de kjeft fordi de ikke følger med. Noen jenter med ADHD er flinke til å lage et ansikt som ser ut som de følger med, men det gjør de ikke, sier han.

– Umulig å innfri

Thomas Nordgård, leder i Utdanningsforbundet i Troms og Finnmark mener det er umulig å innfri kravene til tilpasset opplæring i dag.

– De som setter de økonomiske rammene tar ikke på alvor den kompleksiteten hver eneste lærer står i hver eneste dag. Det er svært krevende å innfri opplæringslovens krav til tilpasset undervisning med dagens ressurser, sier Nordgård.

Han mener skolen er kraftig underfinansiert og dette er noe han knapt kan fatte i det rike Norge.

– Vi kan ikke få brukt nok penger på barn og unge mener jeg. Det er de som skal finne opp ny teknologi og finne nye næringsveier som vi skal leve av. Det er de som skal føre samfunnet videre, og ta vare på oss når vi blir gamle. Også driver vi og gnukker på noen småkroner, sier han.

En av tingene som trengs for å drive en bedre tilpasset undervisning er nye og mer varierte læremidler, mener Nordgård. Samtidig er han klar på at mye kan gjøres innenfor dagens rammer.

– Og det gjøres også. Det er et stort fokus på tilpasset undervisning og mange varierer undervisningen ved bruk av både fysisk aktivitet, digitale og analoge læringsressurser og variert organisering, forklarer han.

Likevel er satsingen for puslete, mener Nordgård.

– Det som er interessant er at vi har tilpasset opplæring som et mål og som et ideal, men vi stiller ikke ressursene til rådighet. Kommunene er ikke så interessert i det og heller ikke politikerne, sier Nordgård.

– Ikke rot i virkeligheten

Kristin Holm Jensen, avdelingsdirektør i Kommunenes sentralforbund (KS) for oppvekst, kultur og utdanning, mener kritikken fra Nordgård i Utdanningsforbundet er urimelig.

– Dette er sterke og harde ord som ikke har noen rot i virkeligheten. Både nasjonale myndigheter og KS jobber hver dag for at skolen skal bli bedre og for hvordan vi skal ivareta det enkelte barn på en best mulig måte, sier Jensen.

Hun sier at KS jobber kontinuerlig opp mot nasjonale myndigheter for å få økte ressurser til skolene og med å videre- og etterutdanne lærere, slik at de tilfredsstiller kravene til dagens behov.

– Vi ser særlig at mange søker videre- og etterutdanning innenfor spesialpedagogikk. Dette er noe vi støtter opp om, nettopp fordi det er viktig å ivareta barna som trenger det på en god måte, sier Jensen.

Flere yrkesgrupper inn i skolen

Johan Brand skjønner at lærerne sliter med å tilfredsstille alle kravene som settes til dem. Dette er et problem han har sett ikke bare i Norge, men og i USA, der han har vært mye i forbindelse med innføring av læringsverktøyet Kahoot.

– Det største problemet er at lærerne er terapeuter for barn som kommer til skolen med så mye bagasje at de ikke er klare til å lære. De er emosjonelt skutt, sier Brand.

Tall fra den siste Ungdata-undersøkelsen viser at unge sliter i større grad enn før med psykiske problemer. Verst stilt er det i Finnmark.

Skolefaglig ansvarlig i Alta kommune, Tove Kristensen Knudsen tror det kunne vært nyttig å få inn flere yrkesgrupper i skolen som, eksempelvis helsesøstre og miljøarbeidere fast på hver skole.

– Det ville avlastet lærerne, sier Knudsen.

Nordgård i Utdanningsforbundet tar mer enn gjerne imot flere yrkesgrupper i skolen.

– Men det må ikke skje på bekostning av lærerne. Dette må komme som et supplement, sier Nordgård.

Johan Brand mener samfunnet fortsatt preges av fordommer mot folk med diagnoser. Han mener vi må rekode samfunnet, og starte med språket.

– Det er der fordommene ligger. Du er keivhendt, du er dyslektiker, du er ADHD. Du er ikke syk. Men du kan bli syk, dersom du presses inn i et format der du ikke får utfoldet deg, sier Brand.