NRK Meny
Normal

Havbok med lite vind i seilene

Den Brageprisvinnende suksessen Havboka er blitt teater i Tromsø. Det har dessverre endt opp som en forestilling med lite vind i seilene. Sjangermessig er den en mellomting mellom en kabaret og poprock konsert og høytlesning fra boka.

Havboka på HT

BOKSUKSESS: Morten Støksnes' bok «Havboka»har høstet mye ros. Nå er den blitt satt opp som forestilling på Hålogaland Teater.

Foto: Marius Fiskum

Regissør Anders T. Andersen har flere fjernsyns- og teatersuksesser bak seg, som Berlinerpoplene og Verdiløse menn, men Havboka, som han også har dramatisert, har brakt ham ut på dypt vann. Han skal ha kred for at han har våget, men måten han har løst oppgaven på er dypt problematisk.

Langdrykt

Noe av problemet er at Andersen er slavisk tro mot boka. Han lager en ren gjenfortelling.

Han gir oss et samvittighetsfullt og noe langdrygt sammendrag av boka.

Den eneste gleden for oss som har lest den er gjenkjennelsen av partier vi måtte like. Kanskje vil de som ikke har lest boka ha større utbytte av forestillingen. For den er ikke uten gode øyeblikk.

Særlig er det godt å ha Kristian Fr. Figenschow med sitt store komiske register på scenen. Han løser opp og skaper stemning og redder forestillingen fra å reke ut på åpne havet.

De seks skuespillerne opptrer som en kollektiv fortellerstemme. Det finnes ingen hovedroller. De forteller historien sammen ved at en begynner på en setning eller et resonnement som de andre fullfører. Dette grepet som åpenbart var ment å skulle skape liv og dynamikk, blir paradoksalt nok grepet som hindrer fortellingen fra å leve ordentlig. Skuespillerne blir for ofte stående rett opp ned som statiske tekstmaskiner som avleverer sine replikker.

Anders T. Andersen kunne med å vinkle boka gjort den tydeligere. Enten kunne han lagt mer vekt på havets kulturhistorie, eller han kunne gjort stykket mer politisk med sterkere å betone forurensning eller ressurskamp, eller han kunne vinklet det inn på hva et vennskap er som også er et tema i boka.

En rik bok

Havboka slik den utkom mellom to permer har en forbløffende enkel oppbygning med to bærende elementer. Først en rammefortelling der Morten Strøksnes og hans kompis Hugo Aasjord gjennom et helt år jakter på håkjerringa ute i Vestfjorden.

Spenningen som driver oss som lesere fra side til side er om de to til slutt vil lykkes med å fange den mytiske haifisken.

Innimellom fiskingen formidler Strøksnes kulturhistoriske fortellinger og vitenskapelige fakta om havet, hvordan det ble til og hvordan vi i dag forvalter det.

Om oppbygninga er "enkel" er Havboka på ingen måte noen enkel bok. Det er en rik bok. Rik på opplevelse, rik på kunnskap, rik på ideer og assosiasjoner og rik på følelser.

Kabaret og popkonsert

Det mest problematiske med teaterversjonen er likevel musikkbruken.

Boka er så å si fri for musikkreferanser. Men i teaterversjonen består halve forestillinga av velkjente angloamerikanske poprock låter. Noen av dem halvt ihjelspilt som Waterboys' Fishermans Blues.

Mønsteret i den mer enn to timer lange forestillingen er at de seks skuespillerne innimellom gjenfortellingen av boka springer til sine instrumenter og blir et poprockband.

Det er de seks skuespillerne som utgjør bandet, assistert av de to proffe musikere Inge Kolsvik og Espen Elverum Jakobsen. Bandet viser seg å være forbløffende bra på sine instrumenter, men det skorter veldig på vokalen.

Teatret har valgt låter av en slik vokal vanskelighetsgrad at særlig gutta i ensemblet ikke alltid klarer å treffe tonene. Det blir surt litt for ofte. Det er krevende å synge Nick Cave-låter. Vanskelig å komme helskinnet fra.

Om bandet bare hadde gjort et og annet feilskjær, ville ikke vært noe å henge seg opp i. Det kan ofte være sjarmerende. Men som det er nå er ambisjonene strukket for langt.

Man mistenker regissøren for å bruke musikk som et virkemiddel til å gi publikum en liten pause fra gjenfortellingen av den voldsomme tekstmengden.

Det hele blir litt sånn P4-aktig.

Først litt snakk og så litt aproposmusikk. Slik blir musikken en slags pauseunderholdning.

Kunne fungert som radioteater

En sak for seg som peker utover Havboka er denne store dosen med engelske poprock-låter i stykket. Det er vel et dusin av dem. Hva er vitsen med å spille velbrukt og delvis ihjelspilt angloamerikansk poprock og få det servert fra et coverband som ikke holder mål?

I den grad man får med seg de engelske tekstene virker de utenpåklistret. I Havboka, den mellom to permer, er det bare en konkret musikkreferanse, til sangen om øya Skrova.

Det hadde kanskje vært et poeng å ha den med. Men det er lett å se at den ikke passer inn i rammen av angloamerikansk poprock og måtte hives ut.

Hålogaland teater har en lang tradisjon med å lage forestillinger med nyskrevet musikk. Det var i mange år en viktig del av teatrets identitet.

At Hålogaland teater erstatter denne tradisjonen med å hente inn og gjenbruke allerede velkjent angloamerikansk poprock virker kunstnerisk slapt.

Jeg tar meg i å tenke at dersom teatret hadde skrotet musikken ligger det noen kvaliteter i fortellergrepet som kunne vært utgangspunkt for en god og spennende radioteaterversjon av boka.

Anders T. Andersen har absolutt vært inne på noe, bare synd at denne store fortellingen fra Vestfjorden strander.