NRK Meny
Normal

«Vi ler godt, men det gjør vondt»

ANMELDELSE: Amund Sjølie Sveen er en vellykket satiriker. Med latter fremkaller han ettertanke. I hvert fall hos noen av oss.

Nordting

Nordting med fra venstre: Amund Sjølie Sveen, Liv Hanne Haugen og Erik Stifjell.

Foto: Lars Andersen

Anmeldt av Per Kristian Olsen

Men ikke alle. Makta har aldri likt satiren som biter der den skal, for mot fliren er selv den absolutte makt forsvarsløs - i hvert fall så lenge latteren runger. «Primitivt, plumpt og platt», sa tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen da han så det første Nordting i Harstad under Festspilljubileet i 2014 og fikk følge av i hvert fall ett styremedlem i Festspillene som skalv i buksene i frykt for å miste Statoil-sponsingen ettersom en av Sveens uttalte målsettinger med Nordting er å «strø sand i oljeglidemiddelet». Sjølie Sveen må ha opplevd disse protestene som selve ridderslaget som satiriker.

Jonas Gahr Støre-parodi

Derfor var det med stor forventning vi så fram til det 4. Nordting i historien, som hadde premiere i Tromsø. På scenen står Amund Sjølie Sveen ytterst til venstre

Nordting

Amund Sjølie Sveen med den beste Jonas Gard Støre parodien anmelder Per Kristian Olsen har sett

Foto: Lars Andersen

som symbol på politisk ståsted? Talerstolen hans er dekket med Nordtingvåpenet. En parodi på det norske riksvåpenet. Løven har fått reinhode og reinhorn og øksen er byttet ut med hakapik. Han har på høyresiden Liv Hanne Haugen og Erik Stifjell som sidekick. Innimellom forlater alle tre plassene sine og lager musikk og den beste Jonas Gahr Støre-parodien jeg har sett. På en videoskjerm er han klippet sammen fra sin berømte Nordområdetale fra 2005 der han bare sier ordet Nordområdet mens Liv Hanne Haugen synger en fantastisk versjon av «Kor e hammaren din Edvard» slik hun får malt fram kontrastfarger som skaper ettertanker. Flere av Arbeiderpartitoppene i Tromsø satt i salen. Ingen av dem gikk i protest, men jeg kunne heller ikke se fra der jeg satt om noen av dem lo.

Er vi tilfredse eller er vi selvtilfredse?

Dypest sett handler forestillingen om identitet i en globalisert verden. Hvem er vi og hvordan er vi blitt som vi er, hva vil vi og hvor skal vi? Engang sang vi «Æ drømme om ei anna tid/da ingen folk e fattige og rike». Sjølie Sveen spør hva er rettferdighet. De sammenhengene Sjølie Sveen setter disse spørsmålene inn i er ubehagelige spørsmål. Er vi tilfredse eller er vi selvtilfredse? Hva ser vi? Det vi vil se, eller hele bildet? Her kunne han gått oss alle nærmere inn på klingen og tatt et så godt balletak på oss at vi måtte skrike til og tenke om det gjør vondt fordi noen er onde mot oss eller om vi selvforskyldt har havnet i smerte.

Også Hålogaland Teater fikk unngjelde

Sjølie Sveens bruk av Unit Fives «Æ e' nordlending æ» er genial. Inn på den lille scenen på Hålogaland Teaters prøvesal marsjerer Sør-Tromsøyas skolekorps og spiller låten mens en litt forandret tekst "Før vi har isbjørna i enga/og vi elske Statoil-pengan/Ja vi e

Nordting

Bruk av Unit Fives "Æ e nordlending æ" er genial, mener vår anmelder. Liv Anne Haugen svinger Nordting-flagget.

Foto: Lars Andersen

en sabla gjeng". Styremedlemmet i Festspillene som var redde for at Statoil ble fornærma, hadde ikke fatta poenget. Det er ikke Statoil og oljerikdommen som er Sjølie Sveens skyteskive, snarere retter han satiren inn mot alle oss, og særlig kulturlivet som han selv tilhører som kunstner. Et mål på god satire er hvor langt satirikeren tør gå i retning av å skite i eget reir. I Tromsø var det vertskapet Hålogaland Teater som fikk unngjelde. Han satte teatret i gapestokken og raljerte med slagordet «nær, modig og aktuell». Jeg vet ikke om noen fremdeles husker kulturdepartementets evalueringsrapport om HT fra i fjor. Den var temmelig knusende i dom over et utydelig repertoar. Sjølie Sveen brukte den for alt den er verd. Rapporten avslørte blant annet at «det synes å være en viss uvilje innad i Hålogaland Teater mot å bli assosiert med et politisk teater av redsel for å støte publikum fra seg». Departementet måtte påminne det engang så radikale teatret om at «det bør være rom for et teater med et tydelig samfunnsengasjement uten at det blir oppfattet slik teatret selv beskriver det, som et "raddisteater"». Disse avslørende tekstene om teatrets selvforståelse, sitert fra rapporten kommer opp på videoskjermen mens Sjølie Sveen raljerer med at engang skapte HT ramaskrik med forestillingene. Eneste gang det blir ramaskrik nå er når det ikke selges nok billetter.

Fislet ut på slutten

Siste del, avstemmingsdelen ble et antiklimaks. Sjølie Sveen la fram seks spørsmål til avstemming i salen. De fleste om Hålogaland Teater. Der mista forestillingen punch og fislet ut. Et av spørsmålene var om teatersjefen Inger Buresund som er sørfra burde bruke nordnorsk dialekt som arbeidsspråk i hverdagen. Det ble litt for internt og det satiriske alvoret han og ensemblet hadde klart å bygge opp, falt som en sten. Men forestillingen høynet verdi med at Sjølie Sveen, med god nese for fargerik underholdning, med mening også hadde fått inn jentegruppa A million pineapples fra musikklinja på Kongsbakken videregående og det alltid festlige Det norske mannskor av 1995.

Fra scenen gjorde Sjølie Sveen oppmerksom på at han hadde invitert Svein Ludvigsen men ikke fått svar. Hvis dette er et tegn på at den tidligere statsråden - representanten fra makta - fremdeles er sur, tre år etter, understreker det dybden i det beste som Sjølie Sveen serverer.

Nordting spilles noen dager i Hålogaland Teaters lokaler før det drar ut på turne i Troms og Finnmark.