Et «vanlig liv» var uoppnåelig

– Jeg tror jeg kjørte meg selv i grøfta bevisst. Fordi jeg så hvilken vei ting gikk, og fordi jeg ville komme til et veiskille raskest mulig.

Det sier Hans Gunnar Aspheim som sitter på gulvet i sitt nybygde hus sammen med samboeren. For kort tid siden fikk de to et barn sammen.

Men A4-livet 25-åringen lever nå, kunne for få år siden virke håpløst uoppnåelig. Da var Hans Gunnar en tung rusmisbruker uten noe håp for framtida.

Lett tilgjengelig dop

Hans Gunnar begynner å ruse seg i 2007/2008. Han vet ikke hvorfor, men han holder til på landsbygda i Telemark og hasj og andre rusmidler er ikke vanskelig å få tak i.

Til slutt ruser han seg både hjemme og på jobb. På dette tidspunktet er han fremdeles snekkerlærling hos en byggmester i Ulefoss. Han vet at det han gjør er livsfarlig, både for han og kollegaene som befinner seg på arbeidsplassen.

Men han fortsetter. Kollegaer og arbeidsgiver biter seg merke i at Hans Gunnar forandrer seg, men synes det er vanskelig å ta det opp med han. Til slutt får likevel arbeidsgiveren nok og Hans Gunnar får sparken. Det setter ikke en stopper for rusmisbruket, tvert imot, og snart er hasj byttet ut med amfetamin i pulverform og sprøyter.

Farens største tabbe

Far, Gunleik Aspheim, ser tilbake på den vanskelige tiden. Han får først vite om sønnens rusmisbruk når sønnen tester positivt på hasj og politiet tar kontakt.

Han krever at sønnen umiddelbart slutter med stoffet. I ettertid mener han selv at dette var hans største tabbe.

– I stedet burde jeg ha spurt om årsaken til at han begynte med hasj, sier han.

Gunleik Aspheim blir stående på sidelinjen og se på at sønnens tilstand stadig forverrer seg.

– En morgen da han skulle på jobb var det umulig å få vekket ham. Da han endelig våknet ble det en alvorlig feide mellom oss og han dro av gårde. Like etter fikk han sparken fra jobben, minnes han.

Gjorde innbrudd hos foreldrene

I 2011 er Hans Gunnar så langt nede at han gjør innbrudd på gården til foreldrene. Han blir plassert på glattcelle og faren gir beskjed om at han er villig til å hjelpe sønnen ut av rusproblemene.

Men er ikke sønnen villig til å ta imot hjelp vil han ha han straffet.

Var ikke det en tøff beskjed å komme med overfor sønnen sin?

– Jo det var det, men jeg rådførte meg med folk innen rusomsorgen og det var det rådet jeg fikk, forteller Gunleik Aspheim.

Takket ja til hjelp

Til slutt skjønner Hans Gunnar at han trenger hjelp. Samtidig rammes faren av en alvorlig sykdom og den påfølgende sommeren blir dramatisk for familien.

– Jeg kjempet meg gjennom tilværelsen, men var sikker på at jeg kom til å dø, forteller Gunleik Aspheim.

På ettersommeren blir Hans Gunnar lagt inn på Borgestadklinikken i Telemark og det blir starten på veien ut av rusen.

– Jeg hadde kjørt meg så langt ned at jeg var fullstendig ødelagt. Tilbudet om behandling ble redningen for meg, sier han.

Tyrilistiftelsen ble redningen

Etter avrusningen drar far og sønn til Tyrilistiftelsen som er et rehabiliteringssenter i Folldal i Østerdalen. Her må Hans Gunnar delta i et fellesskap og han får også lov til å dyrke sin store interesse for hundekjøring.

– Det var en utrolig lettelse å komme opp dit. Vi ble mottatt av lederen, Kjell Brennodden, og han var like rolig som en mosegrodd stubbe, forteller pappa Gunleik Aspheim.

– Vi fikk endelig en pustepause.

På Tyrili bestemmer Hans Gunnar seg for at han skal klare å reise seg igjen. Han vet at dersom han bestemmer seg så har han viljen til å klare å gjennomføre rehabiliteringen.

Den store styrkeprøven

I februar 2013 kommer den store styrkeprøven. Hans Gunnar deltar i Femundløpet med åtte hunder. Her tilbakelegger han en strekning på 40 mil, i 38 kuldegrader.

Ved målgang på Røros er han rørt og sliten. Han blir møtt av familie og venner og far Gunleik Aspheim kan, som sønnen, knapt tro det som nettopp har skjedd.

– Det er det største jeg har opplevd, sier han om øyeblikket da sønnen og hundespannet kom over målstreken.

Leder for Tyrilistiftelsen Kjell Brennodden forklarer at hundekjøring er en viktig del av arbeidet ved rehabiliteringssenteret. Han sier at det viktigste for Tyrilistiftelsen er at elevene deltar i sin egen rehabilitering.

– De skal ikke være pasienter, men elever. Det er anstrengende og du lærer tålmodighet, forteller han.

Bygde hus på rekordtid

Etter behandlingstida på Tyrili får Hans Gunnar tilbake jobben som snekker og begynner å sette opp boliger i Telemark. I februar begynner han på arbeidet med å bygge sitt eget hus. Han jobber nesten døgnet rundt, først åtte timer på jobben i byggefirmaet og så hjemme med sitt eget hus.

I juni står huset ferdig og boligen har tatt form på rekordtid. Det som til vanlig er arbeid nok for et snekkerlag på to, har Hans Gunnar gjort alene.

– Han er en kjempemann. Jeg hadde ham på prøve og ansatte ham med en gang. Han er utrolig flink og pliktoppfyllende og har et fantastisk pågangsmot, sier Brian Støa som er sjef for Telemark Hus og Hytte, firmaet der Hans Gunnar Aspheim er ansatt.

Også Kjell Brennodden karakteriserer Aspheim som ambisiøs.

– Det var en kar som ville noe. Han var arbeidsom og utholdende, forteller han.

Ser lyst på framtida

Huset til Aspheim og kjæresten Maiken ligger for seg selv høyt oppe i åsen, med utsikt over Norsjø i Telemark. Langt borte skimter vi «Victoria», den ene av kanalbåtene, som er på vei til Ulefoss.

Familien består nå av samboer Maiken med hennes seks år gamle sønn, Liam, fire måneder gamle Davi og Hans Gunnar.

– Jeg hadde ikke tenkt tanken at jeg skulle stifte egen familie og bygge min egen bolig da jeg var lengst nede. Oppholdet på Tyrili, hundekjøringen og oppholdet i naturen gjorde at jeg trivdes. Med kone, familie og eget hus ser framtida lys ut, sier Aspheim.