– Jeg skjelver bare jeg hører en lyd

Det er lite som minner om krig i den hyggelige leiligheten til Birger Helge Kolstad og kona Hjørdis i Arendal. I entreen er flere av veggene dekorert med bilder. Fire diplomer med medaljer viser at han seilte i handelsflåten under andre verdenskrig. Den gjeveste medaljen fikk han i 1989.

– Den fikk jeg tildelt av fylkesmann Kjell Bohlin, du ser bildet der han fester medaljen på jakken min. Det er St. Olavsmedaljen med eikegren. Og her er kongen til stede på en minneseremoni for oss krigsveteraner samme år, forteller Kolstad.

Les også:

• – Haster å gi dem gullmedaljer
• – Behandlingen av krigsseilerne er en nasjonal skam

Historien hans i bokform

I stua har kona Hjørdis dekket kaffebordet. I sofaen sitter forfatter Oddvar Schjølberg med boka "En krigsseilers loggbok". Det er historien om livet til Birger. Den starter i Skien der han vokste opp.

– Jeg ville til sjøs så fort som mulig, og faren min jobbet på kaia som sjauer. Søskenbarnet mitt hadde reist og jeg ville følge etter, men mamma og pappa sa tvert nei.

Da "rømte" Birger. Han dro til tanten si på en annen kant av Skien, og ble der natten over. Dagen etter var foreldrene litt mer medgjørlig og han fikk reise ut. Året var 1939 og Birger var 17 år.

Var aldri tvil

I april 1940 angrep Tyskland Norge. Da var Birger på den andre siden av jorden.

– Jeg var i Buenos Aires da nyheten kom. De som hadde kone og barn hjemme tok dette tungt. Jeg var jo ugift og tenkte ikke så mye på det. Jeg var vel for ung til å skjønne fullt ut hva det betød.

– Var du noen gang i tvil om å gjøre en innsats som krigsseiler?

– Jeg ville jo seile og det var stort behov for sjøfolk. Den norske handelsflåten var verdens fjerde største og bestod av moderne skip, så vi fikk høre mange ganger hvor viktig det var at vi var med.

Han seilte i konvoi mellom USA og England med forsyninger, og i mai 1941 fikk han føle den tyske krigsmakten. Båten lå til kai i Liverpool i England og losset.

Overlevde tre angrep

– I sju netter på rad bombet de byen. De kom gjerne i titiden på kvelden og holdt på utover natten. Jeg og to av de andre gutta var på vei om bord da engelsk politi jaget oss vekk fra kaia og ned i et tilfluktsrom. Båten vår fikk flere treffere og kom i brann. Men vi var uskadd.

Året etter, i 1942, ble han utdannet som skytter. Selv handelsskip var bevæpnet med kanoner og antiluftskyts på den tiden.

– Vi var 700 sjømil øst for Trinidad i Sør Amerika. Uten forvarsel smeller en torpedo inn i skutesiden. Jeg lå og sov på dekket ved siden av kanonen. Den andre skytteren, Frederick Cox, ble drept momentant. Hvorfor jeg klarte meg, og han ikke, har jeg lurt på mange ganger senere.

Mannskapet reddet seg i livbåtene og etter åtte dager kom de seg i land. Ny båt, og ikke lenge etter, ny torpedering. Igjen var det livbåtene som ble redningen.

Flaksen reddet Birger Helge Kolstad enda en gang. Da han skulle mønstre på en ny båt i New York måtte han først til tannlegen før han fikk gå om bord.

– Han sa til meg at jeg måtte få en behandling før jeg dro ut, ellers ville jeg få store problemer. Da jeg satt i tannlegestolen reiste båten uten meg. Etterpå fikk jeg høre at den var torpedert og hadde sunket på ett minutt. To mann overlevde. Hva skal man tro, sier Birger tankefullt.

Fikk varige skader

Etter alle hendelsene begynte uroen å komme over ham. Fem år med et konstant nervepress førte til søvnløse netter. Slik er det nå også, 69 år etter.

– Nattesøvnen har gått til helvete, sier han og peker ned med tommelen. Jeg skvetter hver gang jeg hører en ukjent lyd. At telefonene ringer kan være nok. Derfor bruker jeg tabletter hver dag, forteller han.

Det vet kona Hjørdis alt om.

– Det skal ingenting til før han skvetter, men jeg forstår at han har plager etter fem år med de påkjenningene. Likevel synes jeg innsatsen til Birger og de 35 000 sjømennene i Handelsflåten var enestående, sier hun.

Tok historiene med seg i graven

Da Birger Helge Kolstad kom hjem i 1946 var de norske flaggene pakket ned, og seiersrusen hadde lagt seg. Hverken han eller de andre krigsseilerne følte at innsatsen ble verdsatt. På toppen av det hele måtte de kjempe for å få utbetalt lønnen de hadde blitt lovet under hele krigen.

– Dette er historier som er viktig å fortelle mens det ennå er noen igjen. Det er mange som har lignende historier, men som aldri sa ett ord. Noen tok dem med seg også i graven, forteller Oddvar Schølberg.

– Har han lurt på hvorfor han overlevde, mens så mange andre døde?

– Det har vært et større problem de senere årene, spesielt når han snakker om bombeangrepet og torpederingene. Spørsmålet som går igjen er: – Hvorfor ble akkurat jeg spart?

Kampen fortsatte hjemme

Etter mange års kamp fikk de en del av krigspensjonen, men det skulle gå hele 69 år før de fikk en offisiell unnskyldning for den dårlige behandlingen. 3. august 2013 ba daværende forsvarssjef Anne-Grete Strøm-Erichsen om unnskyld på vegne av den norske stat.

– Jeg synes det var dumt, sier Birger. Så lenge etter krigen. Det hadde ikke trengt å ta så lang tid. Men vi var glemt av både samfunn og stat.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det bra, men jeg tenker alle de kameratene som aldri fikk oppleve freden. På dem som ikke kom hjem. Og hvorfor det er meg som fikk oppleve det.