Cecilie gjemte seg under trappa i friminuttet: – Jeg ville bare ikke ut i den skolegården

Cecilie Haugen (28) gjennomgikk et helvete på barne- og ungdomsskolen. Nå har 66 personer kontaktet advokat Vibeke Hein Bæra i en av norgeshistoriens største mobbesaker.

Mobbet i ti år

MOBBET DAGLIG: Cecilie Haugen og moren Unni Anita avbildet på 17. mai. Den lille jenta gjennomgikk et helvete på skolen.

Foto: Privat

De hadde lite penger. Teit etternavn. Hun bodde alene med moren. Dessuten eide de en schæfer, og bodde på «feil» sted.

Mobberne i bygda hadde mer enn nok å ta tak i da Cecilie Haugen begynte på barneskolen.

– Man kunne jo ikke ha en sånn type hund i Drangedal. Så lite skulle til, husker hun.

Stort omfang

I fjor tok Haugen og seks sambygdinger kontakt med advokat for å fortelle om mobbing under oppveksten i Drangedal.

Etter at flere medier plukket opp saken i mai, blant annet NRK, begynte snøballen å rulle for alvor.

Stadig flere har stått frem med sine historier. Enkelte av sakene går helt tilbake til begynnelsen av syttitallet, og fellesnevneren er at voksenpersoner har unnlatt å gripe inn i det som har skjedd.

I begynnelsen av august er det 66 personer i gruppen av mennesker som har kontaktet den samme advokaten.

– Det kan bli flere, tror Vibeke Hein Bæra.

De vurderer nå å gå til sak mot kommunen.

Vonde minner

Vi møter 28-åringen og moren Unni Anita Haugen hjemme på Bostrak utenfor Drangedal.

Mobbesaken drangedal cecilie haugen unni anita haugen

Cecilie Haugen og moren Unni Anita Haugen.

Foto: Truls Aagedal / NRK

Der bor de fortsatt sammen. Slik de alltid har gjort.

Cecilie har funnet frem bilder av seg selv som barn. Støvet på rammene vitner om at det er sjeldent de blir tatt frem.

– De ligger som regel i en skuff. Det gir meg fortsatt vonde minner, sier 28-åringen, som i dag er hundre prosent sykemeldt. Blant annet for posttraumatisk stress.

Årsak: Mobbing på skolen gjennom ti år.

Tøffe år

Hun hadde gledet seg sånn til å begynne i førsteklasse.

– Jeg husker at jeg hadde på meg en oransje kjole, og nytt pennal i sekken. Da visste jeg jo ikke hva som ventet.

Det tok ikke lang tid før det ble tydelig at hun ikke var akseptert. Med årene ble det bare verre.

Mobberne kastet stein og kalte henne stygg, men det var på ungdomsskolen det skulle bli virkelig ille.

Bilder drangedal cecilie haugen

Bildene viser en smilende Cecilie. På innsiden var det mye smerte.

Foto: Arnfinn Haugen

– De diktet egne sanger om moren min og meg. At vi var stygge og ikke hadde penger.

Hun kom nesten daglig gråtende hjem.

– Jeg fikk henne ikke opp av senga om morgenen. Hun spiste ikke matpakka, forteller moren, som kjempet en knalltøff og ensom kamp for datteren.

Å flytte var uaktuelt, både på grunn av økonomi og Cecilies mormor som trengte familiens hjelp.

Moren ringte skolen og fortalte om mobbingen, men følte som regel at hun var til bry, og at det var vedtatt at det ikke foregikk slike ting på Drangedal tiårige skole.

– På et foreldremøte husker jeg de ansatte snakket om at det ikke var mobbing på skolen. Da reiste jeg meg og sa at slik er det ikke.

Ofte hentet hun datteren med bil. De gangene Cecilie måtte ta skolebussen, fikk hun nemlig gjennomgå på det groveste.

Cecilie Haugen

Cecilie Haugen og hunden «Quatro». Da hun vokste opp med en hund av samme rase, schæfer, ble hun mobbet for det også.

Foto: Arnfinn Nygaard

– Slik var det når jeg satt på med noen fra laget i bil på vei til fotballkamp også. Ingen av foreldrene gjorde noe, selv om de hørte alt som ble sagt. Det var på mange måter akseptert. Det er nok litt av kjernen i problemet her i Drangedal, sier Haugen, som tidligere har kalt mobbesaken for Drangedals mørke hemmelighet.

Cecilie blir med oss ned på den gamle skolen sin i sentrum av bygda.

– Jeg hata den trappa der borte. Det var under den jeg gjemte meg i friminuttene. Der eller på do, bare for å slippe å møte de andre i skolegården.

Aldri opplevd lignende

Advokat Vibeke Hein Bæra er rystet over alle historiene hun har blitt fortalt.

– Det er skremmende å høre at så mange personer på et lite sted som Drangedal har blitt utsatt for så grove hendelser, sier hun til NRK.

Vibeke Hein Bære og Cecilie Haugen

Advokat Vibeke Hein Bæra bistår Cecilie Haugen og 65 andre personer som har fortalt sine historier om mobbing i bygda.

Foto: Truls Aagedal / NRK

Den erfarne advokaten mener noe av hovedproblemet har vært et vi- og de-samfunn.

– Slik jeg tolker det, har det vært personer som har vært definert som lovlige å mobbe og plage. Det forsterker alvorlighetsgraden, fordi det i mange tilfeller har skjedd i påsyn av voksne, mener hun.

Hva saken ender med er det for tidlig å si noe om, men hun utelukker ikke et krav om erstatning.

– Jeg er spent på hva kommunen mener når de sier at dette er noe de tar på det dypeste alvor.

Ordføreren ble også mobbet

Nylig tok saken enda en ny og oppsiktsvekkende vending.

Bygdas ordfører, Tor Peder Lohne (Sp), fortalte til avisa TA at også han ble utsatt for mobbing på skolen.

Tor Peder Lohne

Ordfører i Drangedal, Tor Peder Lohne.

Foto: Stian Wåsjø Simonsen / NRK

– Det kunne være stygge kommentarer for utseendet. At jeg brukte briller, eller bare måten jeg gikk på. Ved et tilfelle var det en som tok kvelertak på meg inne på skolebussen, forteller han til NRK.

Lohne bærer ikke nag, men tror han har en spesiell forutsetning for å kunne sette seg inn i saken.

– Jeg tror på historiene, understreker han.

Han forstår at foreldre og barn i bygda kan være bekymret før skolestart.

– Jeg vil betrygge alle med at det er få andre plasser det er så trygt å starte på skolen som i Drangedal nå. Det som kommer ut av dette vil i det lange løp være positivt. Vi vil gjøre ting bedre, noe vi ikke har klart så bra tidligere.

– Hva gjør dere med problemet?

– Flere ting. Vi får blant annet veiledning fra fylkesmannen, og har satt i gang MOT-programmer. Men alle må bidra. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde alt som skulle til for å hanskes med dissse tingene. Det føler jeg ikke at jeg har. Vi kan ikke være supermennesker alene, men kan kanskje klare å skape noe i fellesskap. Det trenger bygda nå, sier ordføreren.

Fortsetter kampen

Cecilie Haugen, som er den eneste av den opprinnelige gruppen på syv som har valgt å bli boende i bygda som voksen, angrer ikke på at hun sto frem og fortalte historien sin.

For henne handler det om å kunne gjøre en forskjell, og hjelpe barn og unge som skal gå på skolen i Drangedal i åra som kommer.

Det føler hun at hun skylder jenta i oransje kjole, som en gang for litt over tjue år siden gledet seg til å begynne på skolen, før alt ble svart.

– Jeg ønsker å gjøre Drangedal til verdens beste plass å bo, men for at vi skal komme dit må vi jobbe. Masse. Vi trenger hjelp utenfra. Jeg hører fortsatt historier om barn som ikke har det bra. Det kan vi ikke akseptere lenger.