Trekker seg spreke med gamle bildekk

– Dekktrening gjør deg sterk i kroppen og hodet. Dessuten får du masse frisk luft, sier Christin Oldebråten.

Vi er på vei innover i Østmarka i hovedstadens randsone. Høstfargene spraker, og her går Christin sine treningsturer med dekkene på slep.

– Det er skånsomt for kroppen og bra uansett hvilke drømmer du har: Topptur, fjelltur med pulk, gå ned i vekt eller «bare» holde deg i form, sier hun mens pusten går.

– Jeg flagger turene på Facebook og får stadig flere henvendelser fra folk som vil være med.

Passer for alle

Christin er ikke alene om å slepe dekk på stier og grusveier. I sosiale medier dukker det opp bilder fra fjern og nær: Bergen, Kautokeino, Romerike, Naustdal, Bærum og Mjøsregionen, for å nevne noen.

– Dette er trening for hvermannsen, sier Per Morten Fredriksen, professor ved Høgskolen Kristiania, fysioterapeut og dekktrekker.

– Dekktrekking er kanskje ikke det første folk tenker på når de skal begynne å trene, men det er flott trening. Det er veldig fint for folk som for eksempel ikke kan løpe på grunn av vonde knær eller som ikke liker å sykle, sier Fredriksen.

Han forteller at noen personlige trenere har begynt med dekktrekkgrupper.

– Jeg vet også at folk som er i permisjon med små barn trekker dekk mens de triller vogn.

Professoren har gjort faglige forsøk med dekktrening. De viste at du øker oksygenopptaket og bedrer styrken. Det er også mulig å legge inn intervaller for dem som vil «pushe» litt ekstra.

– Er det en «vise seg frem»-greie fordi det forbindes med å skulle på ekspedisjon?

– Nei, det tror jeg ikke. Du må skaffe deg utstyret, og så går du ut i skogen hvor det ikke er mange mennesker. Jeg tror dette er folk som har et genuint ønske om å trene og som liker seg i naturen, sier Fredriksen.

– Skal du til Sydpolen?

Liv Arnesen var tidlig ute med dekktrekktrening. Før hun gikk til Sydpolen i 1994, som første kvinne i verden, trente hun med dekk i Lommedalen i Bærum.

– Den gang syntes nok mange det var veldig rart. Folk jeg passerte, møtte ikke engang blikket mitt, forteller hun.

Også Christin og Per Morten får mange nysgjerrige blikk, men terskelen for å spørre er tydeligvis blitt lavere. Mange spør om de skal til Sydpolen eller Grønland.

– Jeg svarer gjerne at jeg skal til nærmeste stue og spise bolle, ler Per Morten.

– Jeg sier at jeg trener til å bli en gammal spreking, sier Christin.

I tillegg til treningseffekten er det sosiale viktig for henne. Kveldsgruppa består ofte av åtte til ti personer.

– Skravla går og dessuten plukker jeg plast underveis, smiler hun, før hun legger seg på stavene og drar i gang dekkene innover i høstskogen.