Inne i et stort telt rett nedafor Ladegården i Gamlebyen ligger et titalls arkeologer på kne i gule drakter og børster jord av gamle trestokker.
– Her ser dere veldig godt årringer, sier prosjektleder Egil Lindhardt Bauer i Norsk institutt for kulturminneforskning, mens han viser frem et tverrsnitt av en av stokkene.
– Disse gjør at vi kan datere fellingstidspunktet for treet, helt nøyaktig.
Trestokkene utgjør Bispeallmenningen, en av hovedstadens viktigste hovedgater i middelalderen, som er funnet i området der Follobanen skal bygges. Den 37 meter lange gata forteller om et yrende folkeliv, byens infrastruktur og varetransporten på den tiden.
Men etter å ha blitt fotografert og datert kommer det meste av treverket til å bli kastet.
Vil ha gata på museum
– Det høres veldig merkelig ut, sier Ola Fjeldheim som er generalsekretær i Fortidsminneforeningen.
Han vil helst ha alt sammen inn i et museum.
– Vi som holder på med historie og kulturminnevern er opptatt av at gjenstandene skal få fortelle sin historien og være til glede for folk, både nå og fremtiden.
Det er Byantikvaren i Oslo helt enig i.
– Det er et helt usedvanlig funn og det gir oss en nærhet til middelalderbyen Oslo som ingen har hatt på hundre år. Funnet burde ha en fremtid i et museum, hvor man kunne komme middelalderen nær, sier avdelingsleder Morten Stige.
Trenger penger
Det er Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo som tar imot gjenstandene fra Follobane-utgravingene. De har verken plass eller penger til å ta vare på Bispeallmenningen.
– Det er mye tremateriale som må konserveres. Det tar utrolig mye plass og koster mye penger, sier professor og middelalderarkeologen Brit Solli.
For det er ikke bare å legge treverket i en stabel og vente 50 år på at noen vil stille det ut, forklarer hun.
Kan forvirre fremtiden om det deles ut
Det er nok mange som nå tenker at en liten bit gammel tømmerstokk kunne blitt en fin hylle, hagebenk eller gjerdestolpe, når alt likevel skal kastes. Men det går ikke, fordi det rett og slett vil forvirre fremtiden, forklarer professoren.
– Det kan ikke spres utover, for det skaper dokumentasjonsmessig forvirring, sier Solli.
Det kan altså gjøre at forskere om hundrevis av år kan tror at middelalderveien lå et annet sted enn den egentlig gjorde.
– Hadde vi hatt de pengene så ville jeg gjerne ha bevart alt, slik at folk kunne ha luktet, tatt og gått på middelalderen. Men sånn er ikke situasjonen, sier middelalderarkeologen.