Levde drømmelivet – men bak fasaden raknet alt

Klokken nærmer seg 20.00. Det er november, høsten har for lengst kommet til Bergen, været er kaldt og guffent.

På et flombelyst Brann stadion har hjemmelaget nettopp slått Odd 1-0 og feirer eliteseriebronse sammen med glade og rødkledde bergensere.

Det er konfetti og god stemning.

Inn i garderoben tusler skuffede Odd-spillere, blant dem 21 år gamle André Sødlund.

Ingen på det tidspunktet vet hva han egentlig sliter med.

Denne kvelden spilte han en ganske middels kamp og ble byttet ut en halvtime før slutt.

På VG-børsen og i lokalavisene Telemarksavisa og Varden blir han avspist med karakterene 4, 4 og 3.

Han føler seg bare håpløs. Han presterer ikke på det nivået han vet han har inne.

Og slik har han følt seg lenge.

Nå har han kommet til et punkt der han ikke vet hvordan han skal komme seg ut av det.

André Sødlund vet det ikke selv, men noen få uker senere skal det holde på å gå skikkelig, skikkelig galt.

Mer om det litt senere.

Frem til dette bunnpunktet har elendigheten bygget seg opp gradvis for den unge gutten som alltid har vært et stort fotballtalent.

Han var faktisk så lovende at den engelske klubben Bolton hentet ham til England da han bare var 15 år.

Fotballen har alltid vært en stor del av identiteten hans, men samtidig har det store talentet medført stort press.

– Følte meg som en brikke

Han mener selv han har hatt prestasjonsangst hele livet, og etter hvert utviklet det seg til å bli en depresjon.

I august 2018, da han signerte for Odd, eskalerte det.

Han hadde en dårlig magefølelse for hele overgangen. Han trivdes i Sandefjord og ville egentlig ikke bytte klubb.

– Jeg følte at jeg egentlig ikke styrte noe i mitt eget liv. Jeg følte meg bare som en brikke i et spill, og det var veldig vanskelig å takle det, forteller han i dag.

Han understreker at han ikke skylder på noen. Men han synes det var vanskelig å hele tiden bli fortalt at «dette er ikke riktig for deg», «dette må du si ja til». Han følte seg liten da overgangen gikk i orden.

I Odd ble det heller ingen umiddelbar suksess. Fra å få mye spilletid i Sandefjord, fikk han stadig mindre i sin nye klubb.

Selvmordsforsøket

Da han etter den nevnte Brann-kampen i november 2018 reiste på ferie til New Zealand med sin daværende kjæreste, kunne det vært slutt.

Han orket rett og slett ikke mer.

– Jeg slet med de mørkeste av de mørke tankene. Jeg prøvde å ta selvmord mot slutten av 2018, forteller Sødlund til NRK i dag.

Selvmordsforsøket ble først omtalt av Dagbladet.

– Vi i klubbledelsen visste ingenting om alvorligheten i situasjonen som André var i. Det er trist å høre, og jeg skulle ønske vi visste om det så vi kunne hjulpet han bedre, sier Odds daglige leder Einar Håndlykken til NRK i dag.

Det var Sødlunds daværende kjæreste som fant ham og fikk ham til sykehus i hui og hast. Hadde hun ikke gjort det så fort, hadde han trolig ikke vært her i dag, sier han selv.

De første dagene etter hendelsen følte han seg bare tom og slet med å forstå omfanget av hva som hadde skjedd.

– Flere av dem fikk tårer i øynene

Han holdt det for seg selv til å begynne med, men da sesongoppkjøringen til den nye eliteseriesesongen satte i gang, og Odd reiste til La Manga for å trene, merket han fort at han ikke klarte å fokusere på fotballen.

Han var rett og slett dårlig på treningene, og han følte at alle skjønte at noe var galt.

Da bestemte han seg for å være åpen om det han hadde vært gjennom.

I en leiebil på vindfulle La Manga, med sine nærmeste kompiser og daværende Odd-spillere, Odin Bjørtuft, Markus Kaasa og Tobias Lauritsen, rev han ned det usynlige sikkerhetsnettet og fortalte alt.

– De var de første jeg sa det til, for jeg ville bare at noen skulle vite, jeg ville ha noen på «laget mitt», noen som kunne forstå hvorfor ting var som de var, husker Sødlund i dag.

Det var utfordrende å ordlegge seg i den bilen, for han hadde jo alltid vært «klovnen i gjengen», men han prøvde så godt han kunne å forklare at han måtte prate om noe vanskelig.

– Det er et av de sterkeste øyeblikkene jeg har hatt, og jeg er glad jeg gjorde det på den måten, slår han fast.

Reaksjonen var en blanding av sjokk og umiddelbar sorg.

– Flere av dem fikk tårer i øynene, for vi er veldig glade i hverandre, hele den gjengen der. Det var et sterkt øyeblikk for meg, og da gikk det opp for meg at dette ikke var bra og at jeg måtte gjøre noe.

Bodø/Glimts ferske stopperkjøp Odin Bjørtuft vil aldri glemme den bilturen.

«Dette kan ikke være sant»

Til NRK forteller han at de ikke skjønte helt hvorfor kompisen plutselig ville ha dem med ut på en kjøretur.

Så, ut av det blå, fikk de servert sjokkbeskjeden.

– Jeg tenkte at «dette kan ikke være sant». Her var det jo snakk om den blide, glade fyren som vi kjenner. Vi kjente oss ikke igjen i det han fortalte, men skjønte selvfølgelig at det var ekstremt alvorlig. Det var tøft for oss alle, husker Bjørtuft.

Han beskriver det som en stor påkjenning å få vite at en av hans beste kamerater hadde hatt det så vondt.

– Det var utrolig tøft. Det er nok noe av det tøffeste jeg har opplevd. Han er verdens fineste fyr, jeg er så sinnssykt stolt av ham som tør å stå frem foran alle med dette her, ikke bare oss nærmeste kompiser. Det var en tung periode, selvfølgelig var det verst for ham, men det var tungt for oss også. Vi måtte bare støtte ham så godt vi kunne og hjelpe til på den måten, sier han.

Bjørtuft forteller at situasjonen rundt kameraten har gjort ham mer bevisst på hvor vitkig det er å ha det bra mentalt.

Og selv om de nå ikke lenger spiller på samme lag, er de stadig i kontakt og prater om små og store problemer.

– André ringer ofte og spør meg hvordan jeg har det, han er ekstremt bevisst på dette, for han har gått gjennom det selv. Det gjør meg også bevisst på hvordan jeg bør ha det for å ha det bra med meg selv, men også for å kunne prestere på det nivået jeg spiller på, sier Glimts ferske ti-millionersmann.

Etter at Sødlund hadde åpnet seg til kompisene om det som hadde skjedd, begynte han etter hvert å få profesjonell hjelp.

Psykolog ble koblet inn, og han klarte å fortsette karrieren i fire år til.

– Folk så meg ikke i øynene

Men i november 2022 hadde han fått nok og bestemte seg, i en alder av 25 år, for å legge opp som profesjonell fotballspiller.

Han hadde slitt så mye med angst, prestasjonsangst og depresjon at det ikke var verdt det lenger.

Drømmelivet som fotballproff var ikke drømmelivet likevel.

– Alle skal mene noe om hvordan man presterer. Jeg kunne spille kjempebra en søndag, og da jeg kom på stadion dagen etter kunne folk være kjempegira og spørre masse om hvordan det går med meg, familien og alt sammen. Men hvis jeg neste søndag spilte dårlig, ville folk nesten ikke se meg i øya eller si noe som helst. Den biten har jeg alltid slitt med, jeg føler jeg må skamme seg om jeg spiller dårlig. Men det er jo bare fotball, sukker han.

Før selvmordsforsøket i 2018 fortalte han ikke til noen om hvordan han egentlig hadde det.

Etter det som skjedde har han blitt veldig klar på at dette er noe norske fotballklubber bør ta på alvor.

Her er det snakk om ofte veldig unge gutter som lever under et stadig større press og rampelys.

Det må tilrettelegges for at de skal ivaretas mentalt også, ikke bare fysisk.

Sødlunds drøm er at alle norske klubber skal ha et tilbud til alle spillerne om at, hvis de sliter og har noe å prate om som de ikke vil at trenerne skal vite, har konkrete personer de kan kontakte.

– Jeg har vært i en del klubber i Norge, og jeg har aldri hørt dette i en eneste klubb, sier han.

– Det er et savn?

– Ja, for man er veldig redd for å bli dømt. Man ser jo på fotballen som en «machobransje», og hvis man er svak eller sliter med slike ting, får man et stempel på seg om at «han klarer ikke stå i motgang». Men det er jo ikke det det handler om, dette er jo en sykdom som skal behandles på lik linje med en kneskade, påpeker han.

Klaveness: – Gjør dypt inntrykk

Han brenner for dette, og nylig hadde han en samtale om temaet med sjefen sjøl, Norges Fotballforbunds president Lise Klaveness.

Klaveness synes det er vondt å høre på det han gjennomgikk.

– Historien hans gjør dypt inntrykk. Vi vet at psykisk uhelse og selvmordstanker er et samfunnsproblem. Det er et problem blant unge mennesker, spesielt gutter i ung alder. Det er for mange som tar livet av seg, sier NFF-presidenten.

Sødlund har et konkret forslag til NFF-presidenten:

Han vil at det skal inn i klubbenes lisenskrav at toppklubbene setter av penger til å ha mentale ressurspersoner på plass.

– Jeg mener det må ligge inne i budsjettene til klubbene og bli prioritert på lik linje med en fysisk trener. For hvis ikke den mentale helsen er på plass, funker ikke kroppen heller. Da mener jeg klubbene bør prioritere å hjelpe den spilleren i stedet for å kjøpe en ny spiller. For ofte føler jeg at klubbene ikke gidder bruke penger på det, de kan jo bare hente inn en annen spiller. Det synes jeg er feil, mener han.

Klaveness svarer at hun er helt enig i at alle lag bør prioritere dette. Hun ser også en bedring ute hos klubbene.

– Jeg tror det er stor variasjon, men de siste ti årene har vi gått fra ingen til flere ansatte på dette området. Nå har det blitt normalisert i løpet av de siste årene. Jeg tror alle klubber er enig i at det er et behov, men at de ikke vet hvilke personer de kunne hentet inn og ikke har prioritert det i budsjettet. Mange bygger fly mens de flyr, mener hun.

– Varmer hjertet mitt

I dag er Sødlund trener for et juniorlag i Sandefjord. Der ser han stadige og tydelige tegn på at norsk fotball er nødt til å ta mental helse på alvor fremover.

På laget er det flere spillere som kommer bort til ham og forteller at de sliter med prestasjonsangst.

– Det varmer hjertet mitt at de tør å komme til meg og si det, men de gjør det fordi de har lest at jeg har slitt med det samme. Det viser hvor viktig det er å være åpne om det, sier Sødlund.

Han har selv opplevd hvor vanskelig det har føltes å ta opp sine egne problemer med en trener, av frykt for at det skal gi sportslige konsekvenser.

Vil treneren straffe meg fordi han tror jeg er mentalt svak? er spørsmål som tvinger seg frem.

Derfor er han krystallklar overfor sine egne spillere på juniorlaget om at han aldri vil holde slike ting mot dem.

– Om en spiller kommer til meg og sliter med noe, da setter vi oss ned to og to og snakker om det slik at de skjønner at det ikke er farlig å snakke om. Det går ikke utover spilletid eller slike ting, dette skal vi bare fikse sammen, det er ikke en kamp alene. Det tror jeg er viktig å vise dem, sier han.

– Den deiligste dagen i mitt liv

Han fikk aldri den karrieren han selv hadde drømt om. I dag sitter han med en følelse av å ha et potensial som aldri kom ut.

Han angrer på at han ikke tok tak i angsten og prestasjonsangsten tidligere.

Å angre på at han valgte å legge opp, det skjer nok aldri.

– Det var den deiligste dagen i mitt liv. Alle rundt meg sier at jeg er «meg selv» mye mer enn før. Det er jeg veldig glad for å høre, det var målet også, sier han.

Fotballen har alltid vært en del av ham, helt siden han var bitte liten.

Nå er han ikke lenger eliteserieproff. Identiteten er i ferd med å endres.

Til det bedre.

– Nå er jeg blitt mer moden og skjønner at livet er så mye mer, og vi mennesker er så mye mer. Noen kjenner meg som fotball-André, noen som lærer-André. Og jeg jobber jo på fotballfritidsordning med barna her, og de bryr seg jo ikke noe om at jeg har spilt i Eliteserien, de liker meg bare som menneske. Fotballen er fortsatt med meg, men det er ikke hele meg lenger, sier André Sødlund.

Som fikk en ny sjanse i livet.