Darija Blasjko (27) husker hun hørte de første bombene. Hun var akkurat kommet hjem fra OL.

24. februar 2022 invaderte Russland nabolandet Ukraina. Men Darija ante ennå ikke hva hun skulle gå gjennom.

I snart seks år hadde skiskytteren bodd på sportssenteret i utkanten av Tsjernihiv. Det var her hun hadde lagt grunnlaget for VM-medaljen året før.

Men etter ni dager under bakken kunne de ikke lenger skjule seg i kjelleren der.

Den russiske invasjonen drev skiskytteren på flukt. Det skulle stå om livet de neste dagene.

– Det var så farlig, sier hun om det som skjedde.

OFRENE

Personlige opplevelser, private bilder og videoer gjør at NRK kan fortelle om hvordan angrepet på Ukraina virkelig rammer idretten.

Det skjer mens stadig flere idretter sier ja til at russere igjen kan delta, selv om krigen fortsetter. På toppen av idretten foregår det nå en kamp. Den står om russere og belarusere skal få delta i OL.

Samtidig forteller ukrainske idrettsfolk om flukt, skader, strid og død.

Historiene kommer fra ulike deler av landet. Krigen rammer hele Ukraina.

– Det er som om en del av deg har blitt revet bort. De er alle som mine barn, sier boksetreneren Valentyn Holovko.

Stanislav, som var hans elev, kom aldri tilbake.

Han er en av mange.

Informasjon fra myndigheter, idrettsforbund, sosiale medier, nyhetskilder, personlige forklaringer og ulike rapporter har hjulpet oss å komme bak tallene på drepte, skadde og ødeleggelser.

Vi har fulgt sporet til noen av krigens skjebner.

LEVENDE BLINK

– Jeg kan ikke svare på om jeg er redd for å dø, sier Pavlo Zvedenjuk.

32-åringen fra Lviv satset mot OL i Paris. Men 15 måneder før lekene svarer Pavlo NRK fra fronten øst i landet.

Landslagsutøveren er blitt soldat i krigens lengste og blodigste slag.

Pavlo reiste rundt i verden. Også russere var blant rivalene på idrettsbanen, i OL-grenen moderne femkamp.

Nå er hans våpen maskingevær. Han er en del av en etterretningsgruppe i krigen.

– Du kan søke dekning i blokkene, forteller han om hvordan det er å holde stand inne i byen.

Her kan du høre hvor nær Pavlo har vært de dødelige skuddene (skru på lyden):

Videoen Pavlo har sendt viser hvordan fiendens beskytning smeller i muren foran dem.

Dette var februar i østlige deler av Bakhmut. Det er områder som senere er kommet under russisk kontroll. I byen har det blitt kjempet gate for gate mot fienden.

Pavlo er blant de over 3000 personene fra nasjonale idrettslag som tjenestegjør i krigen. Fra fronten her har mange vendt tilbake i en kiste.

– Vi idrettsutøvere er vanlige mennesker, ikke superhelter. Vi har de samme sansene, sier han og legger til:

– Det er bare det at stadion har endret seg til en slagmark.

Stridsoppdragene fremkaller en nervøs risting.

– Etter to-tre dager blir du vant til det og det blir rutine, sier Pavlo.

Det er ikke snakk om panikk, apati eller psykisk depresjon. Det er noe annet.

– Sannsynligvis kan dette beskrives som om det er en konkurranse. Du må komme for å opptre og dra, sier Pavlo.

Fremtiden på idrettsarenaen er uviss.

Videoen hans fra kroppskameraet viser hvordan det ser ut på hans nye arena. Å løpe mellom bygninger, som her, kan få fatale følger:

UNDER ILD

I den tette kjelleren føltes det vanskelig å puste. De russiske angrepene hadde intensivert. Midt i boligområdet fryktet Darija for livet.

Redselen for å bli begravet i kjelleren drev gjennom henne.

– Når du sover og hører flyet som stuper og slipper bombene, så vet du ikke hvor eller når det smeller, forteller Darija om de dramatiske timene.

Sammen med treneren hennes, Vladimir Makhlajev, og sju andre personer hadde hun krøpet sammen i et lite kjellerrom. De var nå i et hus i en del av Tsjernihiv. Ni personer tilbrakte natten inne på rundt seks kvadratmeter.

Den morgenen kjente hun at hun måtte ut derfra.

Darija vil aldri glemme brølet av bombene som traff ute på gaten. Hvordan et nabohus tok fyr som en fyrstikk. At de fryktet at døren skulle blåses inn, der de lå i skjul inne på et baderom. De måtte bare vente og håpe på det beste.

Da angrepet stoppet opp løp de sammenkrøpet over til nabohuset der de hadde søkt tilflukt tidligere. Synet som møtte henne var sjokkerende.

Det var nesten ingenting igjen av huset. Trenerens bil var et utbrent vrak.

– Man må føle det på kroppen. Det er umulig å beskrive det. Ingen kan forstå det, forteller Darija.

Et fåtall hus i området sto uskadd igjen. Byen var blitt en dødsfelle.

Flere hundre omkom i angrepene mot Tsjernihiv i disse dagene, ifølge lokale myndigheter.

Selv hadde hun mistet det hun eide.

Hun ville unngå at noen skulle kalle dette en bløff.

Derfor stilte hun seg foran kameraet:

Men nå var byen i ferd med å bli helt omringet.

Veien ut av Tsjernihiv var livsfarlig.

ANSIKTENE BAK TALLENE

– Jeg føler sorg, sier sportsminister Vadym Huttsajt i et intervju med NRK.

Han snakker om personer som har vært kampsportutøvere, friidrettsutøvere, skiskyttere og kunstløpere. Nå er mange av dem borte.

• 272 medlemmer av nasjonale idrettslag er drept som følge av krigen, meldte myndighetene i midten av april.

Men ukentlig kommer det nye dødsmeldinger fra idretten (sveip mot venstre).

Bak disse ansiktene skjuler det seg tragiske endelikt.

– Det er et mareritt. Det er veldig vanskelig å beskrive følelsen, sier Huttsajt.

En av de drepte var kjent som «Stas».

BOKSEREN SOM BLE BORTE

I flere måneder visste ingen hva som hadde skjedd med ham. Videoen fra nyhetsbyrået Reuters over viser rekken av krigsfanger, som overga seg ved stålverket i Azovstal. Herfra ble de kjørt videre til en trist skjebne. Stanislav ble sendt samme vei.

Før krigen startet hadde 22-åringen dratt til Mariupol. Mange venner var militære og bokseren ville også være en del av mobiliseringen.

Flere som kjente ham visste at han forsvarte stålverket og områdene rundt Mariupol.

Så skjedde noe.

– Vi sluttet å prate i telefonen. Forbindelsen forsvant, sier bokstreneren hans Valentyn Holovko.

De hadde ringt hverandre ganske ofte i starten av krigen.

Men nå var det ikke spor etter ham lenger. Det skulle ta lang tid før treneren fikk vite hva som hadde skjedd.

Det var under Holovkos trening i Kharkiv at «Stas» ble en bokser. En annen elev introduserte unggutten.

– Han var rundt 18 år gammel da. Jeg sa: «Bra. La oss se hva vi kan gjøre ut av det.» Og slik begynte vi, sier Holovko.

At Stanislav gråt av lykke etter hans første proffkamp gjorde inntrykk.

– Det var en seier for ham at han klarte å nå et slikt nivå, sier Holovko.

Lykken skulle snu.

Treneren så Stanislav siste gang to måneder før invasjonen. Han var blitt militær.

En fangeutveksling førte til at myndighetene ble klar over bokserens skjebne.

Etter at soldatene hadde overgitt Azovstal, hadde også han blitt ført som krigsfange til leiren Olenivka.

Det var i denne fangeleiren at Stanislav måtte bøte med livet.

Flere hadde oppdaget skjebnen til sine kjære gjennom bilder i sosiale medier. Og løslatte fanger fortalte om grov mishandling, tortur og forferdelige forhold i denne leiren.

En eksplosjon i en av brakkene 29. juli skulle fange verdens oppmerksomhet. 53 krigsfanger døde og ytterligere 75 ble skadet.

Siden har FN ikke fått tilgang til leiren. De måtte derfor gi opp å komme til bunns i eksplosjonen.

Men kraften i smellet ble senere tydelig for omverdenen:

I september ble han erklært død. Han døde i juli. Holovko fikk en endelig beskjed over telefon.

– Det er vanskelig å miste noen, noen som du kjenner godt. Det er veldig vanskelig. Over tid blir du mer ufølsom. Vi mister kjære hver uke, sier Holovko.

ENESTE VEI UT

Darija satt bak rattet i en rekke på fire biler. I bilene visste de nå at det bare var en mulig vei ut av Tsjernihiv.

To og en halv uke etter at russiske styrker satte inn offensiven mot byen forsøkte de å komme seg bort.

– Jeg brukte ikke sikkerhetsbelte da jeg kjørte, forteller Darija.

Frykten var at russiske soldater skulle skyte mot dem. De ville ha muligheten til å hoppe fortest mulig ut av bilen og løpe vekk.

Ved hver veisperring spurte de seg frem. Hvilken vei kunne de ta videre?

De klarte å komme seg forbi Kyiv. De kjørte om dagen og skjulte seg om nettene.

Når vi møter Darija i Holmenkollen er det på dagen ett år siden de var på flukt gjennom Ukraina.

Under flukten visste hun det ennå ikke. Men hennes bosted, sportsanlegget i Tsjernihiv, var allerede ødelagt. Hun hadde ikke lenger noe bosted å komme tilbake til.

– Jeg ville bare gråte. Det var umulig å forstå, sier Darija om denne videoen hun fikk tilsendt:

BOMBET OG ØDELAGT

Der det før ble drevet idrett og tribunene ble fylt opp, er det nå mange steder bombekrater og ruiner igjen.

Sportsminister Huttsajt mener det vil ta mange år å bygge opp igjen alle de store idrettsanleggene, som er bombet og ødelagt. Ifølge myndighetene dreier det seg om over 340 anlegg.

– Mange sier «sport er ikke politikk». Hvorfor blir da idrettsanlegg ødelagt, spør Stanislav Olifertsjyk.

Stuperen fra Mariupol har sett hjembyen bli totalt ødelagt. Bekjente har mistet livet. Venner og slektninger er blitt spredt.

Tilbake står også idrettsanlegg i ruiner.

– Det gjør vondt. Det er vanskelig å se på dette. Jeg klarer ikke å holde tilbake tårene, sier Stanislav.

Etter massive bombeangrep mot Mariupol i mars i fjor, ble også det nybygde svømmeanlegget i hjembyen til EM-vinneren ødelagt.

Det var der han skulle trene mot neste OL.

I stedet trener han i Kyiv. Der er det nå mulig å satse, selv om flyalarmen fortsatt går i byen.

For andre har krigen knust idrettskarrieren.

SLAGET I SKYTTERGRAVEN

– Det var følelsen av et kraftig slag. Jeg falt, sier Oleksander.

Han hadde bare sovet to timer den natten. Proffbokseren holdt stillingen i skyttergraven 150 meter fra fienden.

Ennå var det ikke blitt helt lyst da fienden gikk til angrep.

Det var 13. oktober det smalt.

Den kraftfulle bokseren fra Donetsk-regionen hadde slått hardt fra seg i ringen tidligere. Han fikk smaken av profesjonell idrett.

Det var før krigen.

Nå lå bokseren nede ved fronten nær Bakhmut.

– Jeg prøvde å reise meg, men jeg klarte det ikke, forteller Tsjaban.

Det hadde eksplodert bare en meter fra ham.

Han så det i ansiktsuttrykket til kameraten som kom løpende. Dødsalvoret sto tydelig skrevet i ansiktet, da kameraten la bandasjen over benet hans.

– Kameratene mine bar meg ut under ild, forteller Oleksandr.

Lårbenet brakk fra kneet og opp.

Det ble satt inn en titanstang i låret. Men målet er fortsatt å kjempe seg tilbake i bokseringen.

– Jeg begynner sakte å gå. Selvfølgelig gjør det vondt, men hovedsaken er at legene reddet beinet mitt, sier Tsjaban.

BRENNHET STRID

Samtidig som krigen ruller videre står kampen om russiske og belarusiske utøvere skal få delta i OL. Flere av idrettene tillater nå at utøverne fra de to landene får delta igjen. Det har skapt konflikt.

– Jeg beundrer de som konkurrerer samtidig som de vet at landet bombes hver dag. Det er galskap. Noen konkurrerer også mot russere, sier Serhij Stakhovskyj (36).

Fortsatt kjemper ukrainske stjerner om medaljer internasjonalt. Fra fronten ved Bakhmut forteller den tidligere tennisspilleren om hvilken enorm betydning det nå har for soldatene.

– Moralen til hæren avhenger av slike gode nyheter, sier han.

Selv skapte Serhij en sensasjon for snart ti år siden. Da slo han ut Roger Federer av Wimbledon-turneringen. Hans siste turnering ble Australian Open rett før invasjonen. Så forlot han konen og barna, som bor i Budapest.

– Hver dag mister noen livet. Noen er også venner. Det er tøft, sier Serhij.

Det kan imidlertid bli full stopp for OL-drømmen til ukrainske utøvere. Ukrainske myndigheter har bestemt at de nekter egne utøvere å konkurrere mot russere og belarusere. De vil boikotte OL dersom utøvere fra disse landene deltar.

FLYKTNINGEN

Bare ett år tidligere hadde Darija stått der med VM-bronsen rundt halsen. Nå var hun tilbake på samme sted som flyktning.

Etter mer enn 1800 kilometer i bil fra Tsjernihiv hadde hun nådd sikkerheten i Slovenia. Sammen med en rekke ukrainere ble hun tatt imot rett ved skiskytteranlegget i Pokljuka.

Men flukten skulle sette spor.

– Jeg trente rundt en uke, så skjedde noe, forteller Darija.

Kroppen lystret ikke. Hun klarte ikke å trene lenger. Det tok måneder.

Så begynte det sakte å løsne.

Nå går det bedre. Men krigen preger henne. For henne er det utenkelig at russerne kan komme tilbake i idretten.

– Det er ikke noe hat. Men når du ser nyhetene at mange folk og barn er drept, kommer det mange følelser. Men nå prøver jeg å bruke energien min på andre måter, sier Darija.

Ps. NRK har fått tilgang på bilder av drepte idrettsfolk gjennom departementet for ungdom og sport i Ukraina. Den ukrainske olympiske komitéen har gitt oss tilgang til bilder av ødelagte anlegg. Der det videre ikke er presisert er det snakk om private bilder NRK har fått tilgang på i dette arbeidet.